Det kan være vanskelig å se om noen har en spiseforstyrrelse. Hvis du har mistanke, er det viktig at du snakker med den det gjelder og forteller at du er bekymret. Han/hun vil mest sannsynlig benekte å ha et problem første gangen du tar det opp. Det kan da være lurt å vente en stund, for så å ta det opp igjen.

Her er noen tips om hva du kan gjøre som venn/venninne:

• Å fortelle hva som gjør at du bekymrer deg kan være et godt utgangspunkt for å spørre om dette er noe han/hun vil prate om. Det viktigste du kan formidle er at du ikke bare "bryr deg", men at du bryr deg om vedkommende.
• Selv om du skulle bli avvist, bør du fortsette å vise at du er en venn, og at du er der hvis han/hun trenger deg.
• Hvis han/hun forteller deg om problemene sine, er det veldig viktig å oppmuntre til å snakke med en voksen person, f.eks. lærer, helsesøster, lege eller foreldre.
• Vær svært forsiktig med å love at du ikke skal si noe til en voksen. Dersom problemet utvikler seg, kan det bli en belastning for deg å bære på en slik hemmelighet. Hvis det blir slik at du føler du må snakke med foreldrene eller en lærer, bør du først fortelle det til din venn og forklare hvorfor, samtidig som du forsikrer om at du fortsatt er en venn. Kanskje dere kan være sammen om å fortelle det?
• Når han/hun først har kommet i behandling, er det godt om du viser tålmodighet og forstår at sykdommen ikke går over på kort tid.
• Selv om din venn er heldig som har din støtte, er det ikke ditt ansvar å prøve å løse hans/hennes problemer.
• Vær svært forsiktig med å diskutere vekt, kalorier og mat. Spør heller om hvordan han/hun egentlig har det!
• Som venn er din hovedoppgave nettopp å være venn; å lytte til det han/hun har å si og gjøre hyggelige ting sammen.