|
|
Nina
26.07.2010 02:28
|
Jeg har slitet og sliter fortsatt m alvorlig anoreksi sen 10 år tilbake. Prøver å komme meg ur det men som dere alle vet ikke enkelt. Noe som jeg uroer meg for å lurer på er dette m sult/metthet. Føler at det har sluttet å fungere i det hele tatt. Kan vara like sulten etter et måltid som før eller at jeg ikke er annet en mett uansett om jeg spist eller ikke. Kan jo skjønne at det ikke fungerer nå men kan jeg forvente at det noensinne blir normalt og hvis det går hvor lang tid tok det for dere (hvis det nå var sånn for dere) før det begynnte bli bedre?
|
Ida
22.07.2010 01:09
|
Jeg er 26 år og har hatt spiseforstyrrelser siden jeg var 12. Når jeg var 14 fikk jeg diagnosen anoreksia, og neste to årene var inn og ut av sykehus. Det er to år som er borte- i dag husker jeg nesten ingenting av dem, bortsett fra det intense selvhatet og angsten. Forholdet mitt til foreldrene mine har aldri blitt det samme ettertpå, vet at de aldri har tilgitt meg det jeg utsatte dem for gjennom sykdommen. Har heldigvis en søster som jeg har et nært forhold til, men heller ikke henne kan jeg fortelle at jeg aldri har blitt frisk. Nesten med en gang jeg ikke lenger var medisinsk undervektig, begynte jeg å overspise. Først sultet jeg meg og brukte avføringstabletter for å hindre vektøkning, men i det siste har jeg også begynt å kaste opp. Kaster opp kanskje 2-3 ganger daglig. Tidligere har jeg alltid klart å holde vekta nede, men nå har jeg mistet kontrollen. Er ikke overvektig, men kroppen er uvant og ekkel. Føler meg misslykket og alltid skamfull. Er så utrolig lei av å tenke på mat. Kaster bort masse energi og penger på mat, mat, mat... Skulle så gjerne ønske at jeg kunne klare å takle de vonde tankene- angsten og depresjonen- uten å missbruke mat. Akkurat nå føles det imidlertid helt umulig å komme ut av spiralen, for desto mer skalmfull jeg føler meg, desto mer spiser jeg. Og desto mer hater jeg meg selv. Er så rasende på meg selv mange ganger at jeg slår meg selv. Har også kuttet meg selv. Har gått til psykolog i mange år, men dette har heller ikke hindret meg fra å i perioder miste fullstendig kontrollen. Nå tenker jeg bare på hvor "deilig" det var å ha anoreksia- å ha selvkontroll nok til å ikke spise. Hater meg selv for at jeg fortsatt tenker slike tanker. Er så vanvittig lei av å kaste bort livet mitt på denne måten. Skammen gjør også at jeg ikke tør å slippe noen inn på meg- lukker meg heller inne og spiser. Har vanskelig for å se for meg hvordan jeg kan klare å være i et forhold igjen. Var sammen med en mann i 5 år, men jeg gjorde det slutt for et år siden. Siden da har matmissbruket blitt mye, mye verre. Har sikkert gått opp 10 kilo i løpet av denne perioden. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette? Er det mulig å bli helt frisk? Eller i alle fall å finne en måte å holde spiseforstyrrelsene i sjakk på? Noen som har noen erfaringer?
|
anonym
19.07.2010 22:43
|
hei, jeg er en jente som jobber meg ut av sf:D jeg har hatt anoreksi/ bulimi i 5 år, og er på god vei ut av det. anoreksien er vel nesten symptomfri som legen så fint sier, bulimien har jeg og klart å holde sånn noenlunde i sjakk. jeg har lengre perioder nå hvor alt går kjempe bra og jeg føler meg sååå bra:) men så kommer det dager, eller ikke hele dager, men deet hander av og til at jeg tyr til bulimiske handlinger. jeg har lagt merke til når dette skjer, og det er når jeg får sterke følelser for ett eller annet, eller rett og slett når jeg ikke har noe annet å gjøre=/ jeg er så vant med å bruke all min tid på sf at nå når jeg nesten er frisk, så blir det på en måte ett tomrom der.. og da faller jeg lett tilbake i gamle uvaner.=( jeg vil så gjerne klare å finne på noe bedre å gjøre, men jeg vet liksom ikke hva, og da slår bulimien automatisk inn. hva kan jeg gjøre for å klare å slutte med det? og er alt arbeidet jeg har lagt ned bortkastet de gangene jeg sprekker? dette ble et noe rotete innlegg, beklager det. hilsen meg!
|
utslitt og redd
19.07.2010 02:08
|
Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. jeg er så lei, så ufattelig lei. Jeg er en jente på 20 år, og sålenge jeg kan huske har jeg hatt et anstrengt forhold til mat. Jeg skulle alltid være sunn, mens alle vennene mine kjøpte seg sjokolader på butikken gikk jeg å lette etter elper og pærer. Jeg husker den første dagen jeg kastet opp. Jeg hadde vært hos en venninne og bakt en deilig kake vi hadde kost oss med. Den siste tiden hadde disse kosekveldene blitt en vane, og jeg begynte å bli litt bekymret for vekten min. Da jeg kom hjem til meg selv slo det plutselig en tanke ned i meg, "jeg kan jo prøve å kaste det opp" - en gang kunne da ikke skade? Da jeg var ferdig ble jeg helt fra meg. Dette skulle aldri skje igjen! Aldri si aldri... Nå har dette helvettet vart i omlag 6 år. Det startet smått, og vokste seg større og større. Nå er det så ille at jeg kan gå på butikken for å kjøpe meg mat som jeg vet jeg kommer til å kaste opp igjen. Jeg kan utsette avtaler bare fordi jeg har lyst til å spise noe som kan komme opp igjen. Jeg har ødelagt meg selv. Jeg har ikke lyst til å fortsette sånn her, jeg vet nå at jeg ikke klarer å komme meg ut av dette alene... En ting jeg ikke har lyst til er å fortelle familien min om det.. de vil bli så skuffet, og jeg får vondt inni meg av å tenke på hvor skuffet de kommer til å bli over meg. Bekymringen, blikkene, snakkingen om meg mens de tror jeg ikke følger med.. Det kommer til å komme som et sjokk på dem - jeg er jo lille jenta deres som alltid har vært sunn og frisk. Jeg vil ikke ødelegge livet til andre mennesker fordi jeg ikke kan ta vare på meg selv.. Det hadde vært så godt å kunne prate med mamma om dette, men jeg vil ikke gjøre henne bekymret. Hun fortjener ikke det... Snart er det studiestart, og det er noe jeg virkelig vil gå inn for - gjøre det best mulig. Med denne bulimien hengende over meg blir jeg redd. Har planer om å flytte om et par måneder, noe som vil si at jeg kommer til å trenge å jobbe ved siden av studiene. Når skal jeg få tid til å gå til psykolog? Jeg har lite tid som det er, ikke har jeg råd til det heller. Jeg er så bekymret for fremtiden... Hvorfor har jeg endt opp med bulimi? Jeg har utrolige venner som alltid er her for meg, jeg har en familie som elsker meg og alltid vil mitt beste. Jeg kjenner ikke meg selv lenger. Ikke i det hele tatt. Den personen jeg stoler minst på i verden er meg selv.
|
Andrea 21 år
18.07.2010 13:25
|
Hei! Gikk fra å ha en depresjon til å utvikle anoreksi så over/tvangspising så anoreksi igjen... Er nå virkelig motivert til å legge på meg for å leve et godt og sunt liv. Spr.1 Utvikla dette lenge etter å ha fått mensen, men har har nå manglet den i 2 år. Hvor fort går det ut over fruktbarheten? Hvor lenge kan man gå uten mensen uten å svekke den? Vil jo fortsatt gå en tid før jeg får den? Har jeg ødelagt noe her? Spr. 2: Gikk på avføringstbaletter/midler en stund, men klart å slutte med det. Men bruker nå veldig mange suketter hver dag. Ødelegger dette noe i kroppen, hvor mye kan jeg maksimalt ta? Hvor fort evt.ødelegger man noe i kroppen? Håper på raskt svar! Veldig bra side foresten!
|
Mari
11.07.2010 12:24
|
Hei! Jeg er ei jente på 20år som er innlagt for å få behandling for spiseforstyrrelser (anoreksi). Jeg har lagt på meg raskt og mye i løpet av det siste halvåret, og er ikke så mange kilo under normal BMI lenger. Siden det nå er sommerferie, er institusjonen stengt de neste ukene (hjelp!), og jeg har ingen mulighet til å henvende meg til de når jeg har spørsmål. Jeg skal følge den samme kostlissten hjemme som jeg følger der. I dagmorges forsov jeg meg, og kom 45min for sent til frokosten. Jeg var ikke sulten i det heletatt, for jeg spiste enn del ekstra mat lørdag kveld. ...Men nå eg jeg veldig i tvil om hvordan jeg skal gjøre det resten av dagen med spising. Jeg lurer på om jeg skal kompansere noe for i går, og om jeg skal spise lunch til samme tid, selv om den nå kommer ganske kjapt, om jeg skal hoppe over lunch og ta middag som neste måltid, om jeg skal forskyve flere måltider... Jeg er veldig i tvil, og hodet er fullt av kaos. Disse småspørsmålene blir veldig viktige akkurat nå, og jeg kjenner meg svimmel og på gråten. ...Og så klarer jeg ikke å la være å tenke på forbrenning og kcal når jeg er i aktivitet. Og jeg har ikke lyst til å tenke på disse tingene i det hele tatt. Jeg har lyst til å LEVE, og være fysisk aktiv fordi jeg har lyst, tar vare på meg selv, og synes det er gøy. ...Men som sagt så tenker jeg på at jeg trener med en gang jeg beveger meg, og blir dermed veldig redd for å gjøre noe galt, får mye skyldfølelse, og har det ikke noe greit. Samtidig så kjenner jeg på en trang til å gå ut å bevege meg hele tiden. Jeg får ikke fred inni meg når jeg sitter i ro. ...Og jeg får som sagt dødsens dårlig samvittighet når jeg ikke er i ro. Livet er ikke særlig greit, egentlig, og jeg er redd for at jeg skal ha det sånn som dette resten av livet. Og så føler jeg meg veldig stor hele tiden, samtidig som jeg skammer meg over at jeg lar utseende bli så viktig for meg. Jeg håper virkelig jeg klarer å slutte å bry meg om og bekymre meg for hvilken størrelse kroppen min er i, oghva andre mener om den. Jeg skulle virkelig ønske med hele meg at jeg til og med kan bli fornøyd en gang, og konfortabel med utseende, selv om jeg har valker her og der. Jeg blir så sint på meg selv fordi jeg ikke er det. Tror du/dere dette er oppnåelig og realistisk? Håper dere svarer! Hilsen meg!
|
Jente 18
10.07.2010 23:59
|
Hei. Jeg har det så vondt akkurat nå, for jeg har lovet å holde på en hemmelighet som spiser meg opp innvendig og som er for vond for meg å bære alene. Selv om ingen leser dette eller svarer meg, så føles det godt å skrive tankene mine ned. Jeg har siden jeg var 11 år hatt anoreksia. Det har fullstendig ødelagt meg og mitt liv. Hele min ungdomstid har gått med til årslange opphold på barneavdeling, psykiatrisk sykehus og psykologtimer, i tillegg til en konstant kamp inni meg; Mellom den delen av meg som vil være frisk og normal og den delen som aldri gir seg, som gjør meg tynenre og tynnere og sykere og sykere og får fullstendig overtaket på meg. Nå er jeg 18 år, og er på god vei ut av anoreksien, i den forstand at jeg i hvert fall ikke er sykelig undervektig lenger eller må tvinges i mat gjennom sonde ellrr er innlagt. Jeg blir nok aldri kvitt anoreksien, men jeg håper jeg kan klare å leve med den og holde meg så godt som "frisk". Det trodde jeg hvert fall til for noen dager siden... Min sykdom har gått hardt innpå min familie, spesielt min søster. Vi har et veldig nært forhold, og hun har støttet meg enormt gjennom alle disse årene. Hun har alltid vært den som har gitt meg lysten til å leve, fylt mine tunge dager med latter og glede og hun har vært mitt forbilde og min grunn til å kjempe videre. Jeg visste ikke hvor hardt dette med meg har gått innpå henne før hun for litt siden åpnet seg for meg og fortalte meg det; Hun har utviklet bulimi. Hun har de siste årene slitt med sitt selvbilde, og har vært på grensen til å utvikle anoreksi flere ganger. Men nå fortalte hun meg at de siste to årene har hun hatt bulimi. Jeg ble helt revet i stykker innvendig da hun satt og gråt og fortalte meg om det, og jeg kan ikke slutte å klandre meg selv for at min sykdom og mitt liv har ødelagt henne også. Jeg ser at hun har det vondt og vanskelig, men hun vil ikke la meg fortelle noen andre om det eller skaffe henne profesjonell hjelp. Hun sier igjen og igjen til meg at det ikke er min skyld, men det er jo det det er. Hadde det ikke vært for meg, så hadde hun antakelig vært en frisk, normal og livsglad ung dame. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne, for jeg har ikke erfaring med denne typen spiseforstyrrelser, og jeg er redd for at hennes kamp skal vekke min indre kamp til live igjen og gi meg tilbakefall. Jeg ser hvordan hun sliter, og jeg føler meg helt maktesløs, uten mulighet til å hjelpe henne. Jeg har så lyst til å fortelle det til noen, men jeg har lovet å ikke gjøre det. Hun er redd at dette vil knekke mine tapre foreldre som heller ikke har hatt det lett de siste syv årene. Hun sier at det er hennes skyld, at hun ikke er viljesterk nok og at hun skal klare dette alene, men jeg kan av erfaring si at det sjelden går bra. Hun overspiser, tar avføringspiller og slankepiller, og hun trener som en besatt. Så kommer det dager der hun er helt innesluttet og ikke spiser noe i det hele tatt. Hun sier at hun faster for å rense kroppen og få en "ny start", at hun skal klare å motstå sykdommen i morgen. Men det skjer ikke, neste dag er det like ille. Det er en ond sirkel, en ond sirkel jeg selv har blitt dratt ned i og så vidt klart å komme meg ut av. Jeg er så bekymret for henne. Jeg klarer knapt å tenke på annet. Og min kjære søster som alltid var så sprudlende og glad er blitt en helt annen. En dyster og mutt og trist innestengt sjel redd for å leve. Når hun går ut av døren er jeg redd hun skal flykte fra seg selv og livet, at hun gir opp og ikke vil leve mer. Og alt er min skyld. Jeg hater meg selv og er livredd for at dette vil knekke oss begge. Vi har allerede tapt så mye, gått glipp av de gledene og opplevelsene som jenter på vår alder tar som en selvfølge. Jeg vil ikke la henne ødelegge seg selv slik jeg ødela meg selv. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Er det noen der ute som kan hjelpe meg?
|
Sliten
05.07.2010 22:51
|
Hei! Leste innlegget til Anonym 06.05.2010 (jente 24) her inne, og hun hadde det akkurat som meg. Er det noen måte å komme i kontakt med henne på??
|
Jente 24
04.07.2010 14:11
|
Hei. jeg har trent bort mange kilo og er fortsatt ikke fornøyd. Min historie er så å si identisk med de fleste som står på forumet her... Tenker sunmat, sunnmat, sunnmat 24/7. Klarer ikke spise godis, potetgull, brus eller noe sånn. Kun vanlig sunnmat, frukt, grønt og vann. Alle sier jeg veier lite, men jeg har henge mage som jeg ikke blir kvitt! Sliter med veldig dårlig sevlfølelse og konstant dårlig samvittighet. Ikke bare p.g.a. spising, men for alt jeg gjør daglig, og alt jeg ikke gjør...! Knekker sammen i krampegråt med jevne mellomrom. Men sånn har vel de fleste her det, så jeg skal komme til poenget. Eller rettere sagt spørsmålet mitt. Kan jeg klare å bli kvitt disse tankene rundt mat på egenhånd? I så fall, har dere noen tips til meg hvordan jeg kan prøve? Og hovedsaken; jeg har ikke hatt mensen på ett år (denne måneden), jeg har vært hos fastlegen min, hun tok noen blodprøver for noen måneder tilbake, og fant ikke noe utenom det vanlige. Men nå, når det har gått ett helt år (!), begynner jeg å bli redd! Jeg trener ikke hardt lenger, det har jeg heller ikke gjort på ei god stund. Hva skjer? Ordner mensen selv? Bør jeg mase mer på legen min? På forhånd takk for svar! Hilsen ei bekymret jente
|
Pus
30.06.2010 16:22
|
I mange år har jeg slitt med anorexi. Hele tiden har jeg kunnet kontrollere min vekt og spising, men tilslutt mistet jeg kontrollen, og anorexien tok overhånd. Jeg har vært døden nær to ganger. Store deler av min sykdomstid har jeg egentlig ikke ønsket å bli frisk, jeg skulle bli tynnest av alle. Det klarte jeg vel forsåvidt å oppnå, til min store skuffelse. Det var ikke som forventet. Gull og grønne skoger, som min anorexi lovet meg, fantes ikke og nå vil jeg bare bli kvitt den JEG VIL BLI FRISK. Etter lange måneder på sykehus, har jeg lagt på meg. Er fortsatt faretruende tynn (ifølge legene, noe jeg ikke enda klarer å se, men jeg har akseptert det og vil gjøre noe med det). Nå er jeg inne i et spiseopplegg på en annen avdeling, og har tatt STORE fremskritt. Men, ja det er et men. Jeg klarer å holde ut dårlig sannvittihet, oppfylthet, metthet, og andre vondter som følger med det å begynne å spise, men kvalmen tar knekken på meg. Jeg er så kvalm at jeg står å gulper i dusjen, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har prøvd afipran, kvalmestillende naturmedisin, ibux/paracet etc, men ingen ting fungerer. Nå skal det sies at denne kvalmen kommer etter middagsmat, ikke brødmat (dvs noen ganger kanskje, men mye skjeldnere enn før). Brømaten gir meg jo de overnevnte "vondtene", men ikke den EKSTREME kvalmen. Jeg blir fryktelig dårlig, og kvalmen øker i timene etter, jeg vet aldri når den skal slutte. Enkelte dager gir den også "hangover" dagen etter. Det er grusomt, og jeg har forsøkt alt. Jeg vet rett og slett ikke hva som er årsaken. Hva skal jeg gjøre?
|
gerd
30.06.2010 14:51
|
først vil jeg takke Therese for meget utfyllende, informativt og omfattende svar på mitt spørsmål 25/6! Det er virkelig en stor inspirasjon til videre handling å bli tatt slik på alvor. Vil gjerne utdype litt om min bakgrunn ang. å gjøre noe med spise-problemet. Har levd med overspising i flere ti-år (er 58 år), har aldri hatt profesjonell hjelp, men hatt kontakt med fastlegen om problemet for ettpar år siden, Han var forståelsesfull, innrømmet at han ikke hadde peiling på problemet, ga meg en bunke ark med telefonnr til leger med innsikt, og var det noe jeg ikke hadde krefter til da var det å gå løs på den oppringnings-runden. Og siden har det gått opp og ned, hatt noe kontakt med IKS, hatt en bølgedal de siste ukene, og derfor reagerte jeg spontant da jeg så denne annonsen fra idrettshelse.no. Har nå tatt kontakt med dem, avventer tilbakemelding, tar det dertfra, lar de andre opplysningene fra Therese synke, og tar gjerne mot gode råd fra andre!
|
jente 25.
27.06.2010 00:12
|
er ny på denne siden og trenger å dele tankene mine med noen..Har siden jul nå hatt ekstremt mye tankekjør rundt mat, vekt kalorier osv. Har alltid hatt et par kilo ekstra, men har ikke hatt noen store problemer med det. I februar 2009 gikk jeg og ekssambo fra hverandre, vi har en datter sammen som nå er 3 år. jeg tok mye av, traff en jeg ble forelsket i, veldig fornøyd med endelig å føle meg tynn, og levde et veldig godt liv. Jeg ble sammen med denne mannen. Han er veldig gla i mat, og har ikke et særlig sunt kosthold, noe som gjor at jeg også ble revet med i denne usunne livsstilen. det gjor jo ikke no, for jeg var jo blitt så tynn og ikke la jeg på meg heller, menplutselig begynte kiloene og komme på igjen og jeg fikk fullstendig panikk. Hele dette styret begynte med at jeg skulle legge om kostholdet mitt, hvilket jeg gjor. jeg begynte å spise sunn mat, og trene slik som jeg hadde gjort tidligere. dette fungerte veldig bra, kiloene gikk av igjen, men hva skjedde? jo, jeg fikk blod på tann. Jeg tok av mer enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt, men var rimelig fornøyd med det. jeg hadde kontroll, trente og gikk stadig ner. plutselig var jeg der at jeg rett og slett sluttet å spise. da jeg hadde datteren min spiste jeg alltid middag med henne, men ellers holdt jeg meg unna mat. ingenting gjennom hele arbeidsdagen, kanskje et halvt eple, pære e.l. Plutselig kranglet jeg med meg selv om jeg skulle spise 1,2 eller kanskje ingen knekkebrød? ikke engang sunn mat ville jeg ha, og jeg klarte meg vanvittig bra også, det var ingenting som fristet, ikke godterier eller den slags heller. Men da dette hadde pågått i mange måneder, begynte jo selvsagt kroppen å skrike etter mat og næring, og plutselig gikk jeg fra ikke å ha lyst på noe mat til å kun tenke på hva jeg ville spise, hvilken sjokolade, hvilken chpis., hva til middag osv... da var helgene redningen, da fikk jeg " lov" til å spise. Jeg ble for noen måneder siden for sliten, utbrendt til å trene, og har siden ikke satt foten på treningssenteret, som jeg i grunn elsker. nå orker jeg ikke tanken på det engang. Føler at jeg for tiden overspiser, jeg har ingen problemer om dagen som regel, og når jeg har besøk/er med kjæresten, men sliter hvis jeg er alene. Jeg tror nok ikke jeg overspiser, men føler det slik iom at jeg er vant til å spise så lite. dette har resultert i at jeg gjentatte ganger har kastet opp. det var dette jeg var redd for, at jeg skulle miste kontrollen, og begynne og trykke i meg mat. Jeg føler jeg er veldig langt inne i dette nå, helt på bunnen, deprimert, trist, lei og tom innvendig.. kjenner ikke meg selv igjen.. lei av å ikke kunne tenke normalt rundt mat, lei av å ha dårlig samvittighet etter jeg har spist.. ingenting gjør meg glad lengre, (forutenom datteren min) ikke shopping, trening, kjæresten min.. orker ikke å kose, vil ikke gå på jobb, vil helst bare ligge å glo tomt inn i veggen. kan ikke huske sist jeg følte ekte glede. dette tærer selvfølgelig på forholdet. vi skal flytte sammen iløpet av sommeren, men vi har problemer pga meg, er hele tiden irritert, mutt, frekk, sint, sur osv. snakker litt med han om dette, men synes det er vanskelig fordi jeg føler han ikke forstår og tar det på alvor. Jeg har vært i kontakt med fastlegen min, og fortalt om problemet mitt. det eneste problemet jeg har med kroppen min er at jeg har fått endel ekstra hud og dødt fettvev på magen etter svangerskapet. den er deformert, slapp og vil ikke vekk uansett hvor tynn jeg blir. dette gjør at jeg har angst for å legge på meg, for da vil denne huden og fettet bare komme enda lengre ut, da "normalt" fett vil legge seg bak. jeg vet jeg er tynn, jeg vil legge på meg på resten av kroppen, men så lenge magen er der nekter jeg. eg har diskutert bukplastikk med fastlegen min og vi tror det kan hjelpe. men det er en stor avgjørelse å ta. jeg har vært på konsultasjon og ordnet med finansiering, alt som gjenstår er bare å booke time, men tenkt om det blir mislykket. jeg skal til legen igjen til uken, skal da si at jeg ønsker å prate med noen, har hatt en ganske ustabil og vanskelig oppvekts, og mistet moren min på en traumatisk måte for 3 år siden. dette matproblemet er vell gjerne bare det som har fått det til å renne over og jeg har truffet veggen, kraftig. er ikke enkelt å innrømme for seg selv at man trenger hjelp når man har vært sterk og klart seg selv hele livet. trodde aldri jeg skulle oppleve dette. vil så gjerne bli frisk igjen, for meg, datteren min og den nye etterlengtede familien min. men er så redd for at det er for sent... dette ble veldig langt, en håper noen tar seg tid til å lese. det var godt å få satt ord på problemet.
|
gerd
25.06.2010 16:00
|
Ser annonse i lokalavisa Akersposten om www.idrettshelse.no som har ledige psykologtimer i august. De nevner bl a Spiseforstyrrelser som de kan hjelpe med. Har noen noe erfaring med dette legesentret i forbindelse med "våre" problemer?
|
Julie 29
21.06.2010 01:03
|
Hei! Jeg går hos psykiater pga depresjon. Da jeg begynte for 6mnd siden veide jeg noen kg mer enn nå. I følge BMI er jeg undervektig, og jeg slanker meg. Jeg har ikke sagt noe til han om spiseproblemene, og jeg føler meg bedre når jeg har vært hos han pga han sier at jeg tar vare på meg selv, og jeg har ikke lyst til å klage og fortelle om noe som kanskje ikke er et problem. Vil ikke gjøre meg selv svakere enn jeg er. Tror dere han vil merke det etter hvert hvis jeg går ned mer, evt. hvor tynn må jeg bli for at han skal stille spørsmål om dette? Jeg vet man ikke må være tynn for å ha et problem, men kanskje jeg ikke forstår det selv før jeg er ´tynn nok´ til at andre kan se det??? Takker for svar og innspill :)
|
jente19
20.06.2010 03:40
|
Jeg hadde planer om å reise på sommerleiren i år. Jo mer jeg har lest om det, jo mer engasjert har jeg blitt og følt at det virkelig ville vært noe som kunne hjulpet meg. Men, så kommer problemet, jeg spurte om jeg kunne få fri/ferie den uken, og da viste det seg at den uken hadde allerede mange spurt etter fri, så vi er nesten ubemannet og de er avhengig av at jeg kommer. Jeg har jo rett på ferie, men de andre hadde visst søkt for lenge siden, så det blir et litt sån førstemann til mølla-prinsipp på hvilke uker man får. Av venner og familie jeg har snakket med dette om, så har alle sagt at helsen min er viktigere, at jeg sikkert kan få en sykemelding osv. Men hvilke rettigheter har jeg egentlig? Ingen på jobben min vet om noen av mine problemer(til tross for både innleggelser og diverse har jeg for det meste klart å skjule det og møte på jobb samme hvor dårlig formen har vært) og jeg føler heller ikke dette er noe jeg kan ta opp med f.eks sjefen. Er ikke så lenge siden jeg kom tilbake på jobb etter å ha vært sykemeldt endel måneder(pga. benbrudd) så føler liksom ikke jeg kan sykemelde meg enda mer selv om jeg har behov for det. Synes det er så vanskelig, klarer liksom ikke helt å slå meg til ro med at jeg kan reise neste år eller gjøre noe annet...Men har jeg egentlig noen alternativ? Om jeg skulle få en sykemelding må kanskje en av de andre avlyse ferieturen sin, det vet jeg ikk om jeg har hjerte til...samtidig har jo dette med min helse å gjøre og kanskje litt viktigere enn bare en ferietur til syden(men det vet jo ikke medarbeiderne mine).
|
jente20
01.06.2010 20:52
|
Hei! Jeg er en jente på 20 år som for 5 mnd begynte å slanke meg. skulle i utgangspunktet ta en del kg, noe jeg er oppnådd. Et stykke ute i "prosessen" begynte jeg å kaste opp. Hadde aldri trodd at jeg kunne begynne med noe sånn, da jeg har en søster som har lidd av alvorlig anoreksi i mange år. Jeg begynte å kaste opp middager i helgene, da jeg spiste litt mye. etter hvert ble det bare mer og mer. overspiste aldri. i det siste har jeg begynt å kaste opp daglig, normale porsjoner med mat. Men av og til kjøper jeg inn pizza og godteri for å kaste det opp. Det begynner å ta mer og mer tid, tar mye lenger tid å få til brekninger og oppkast nå enn i begynnelsen. hvorfor er det sånn? jeg synes ikke selv dette er et stort problem, og ønsker ikke ta opp dette med legen. har vært veldig åpen med kjæresten min om dette, og synes det holder å prate med han, men han krever jeg søker hjelp. jeg har bare drevet med dette i 2 mnd og synes ikke det skal bli noe dramatikk av den grunn. Er normalvektig. mener der jeg har et problem??
|
Udefinert
18.06.2010 01:16
|
Jeg er en jente på 28 som i mange år har slitt med et problematisk forhold til mat. Jeg aner ikke når det hele begynte, men jeg kan huske tilbake til tiårsalderen at jeg allerede da gjerne ville være tynnere (som bestevenninnen min, som en sommer kom hjem betraktelig tynnere etter en ferietur). Jeg trener vanligvis flere ganger i uken og basisen i kostholdet mitt er sunn og variert. Jeg kan mye om helse og kosthold og holder meg oppdatert på nye trender (som supermat, raw food osv). Et godt utgangspunkt skulle man tro. Men jeg sliter hver eneste dag, hva skal jeg spise, hvor mye, hva skal jeg unngå osv - det går mye tid med til å tenke på mat, ekstremt mye faktisk. Det går sjeldent en dag uten at jeg har dårlig samvittighet for noe jeg har spist, enten det går på mengde eller type matvare. Ofte bare MÅ jeg i kjøleskapet og jeg overspiser i perioder før jeg klarer å hente meg inn igjen litt og så er det på 'an igjen. Jeg er ikke blant dem som hamstrer mengder mat i butikken og spiser i smug på den måten, men jeg tar alt jeg kommer over i kjøleskapet og matskapet. Samboeren min prøver å være forståelsesfull, men skjønner at det for ham er helt absurd at jeg har klart å dytte nedpå hele nugattien han kjøpte samme dag, eller o'boyen eller hva som helst. Det trenger ikke være så usunt heller. Det er lenge siden jeg innså at jeg har et problem, og jeg var medlem av IKS en periode og deltok i en samtalegruppe en periode. Dette hjalp første gangen, men jeg tror det var kun fordi jeg fikk lettet en del vanskelige tanker og delt dem med andre. Etterhvert innså jeg at det ikke var for meg, jeg fikk ikke mer ut av møtene etter første gang. Så oppsøkte jeg psykolog, som mente atferden min minnet mer om tvangstanker enn en spiseforstyrrelse, og at maten var en del av tvangshandlingene. Han fokuserte mye på mindfullness og yoga, men det hjalp meg ikke nevneverdig. Så jeg byttet til en ny en. Hun gikk mye mer i dybden og ba meg fortelle alt om livet mitt fra barndom til dags dato. Dette fikk meg til å innse at jeg har vært uheldig med menneskene jeg har hatt rundt meg (drlige venner, lærere osv), noe som kan ha bidratt til å knekke selvtilliten og selvbildet. Men etter en stund kom jeg meg ikke videre og ingen konkrete tips fra henne har hjulpet meg til å ha mindre tvangstanker eller bedre følelser/kontroll på mat og følelser. Nå er jeg gravid med mitt andre barn, og alt har bare eksalert noe voldsomt. Jeg overspiser hver dag (fra middagstid og utover virker som et kritisk punkt for min del). Aner ikke hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal takle detJeg veksler mellom å google "slankerkur", "tvangstanker", "spiseforstyrrelser" osv, og vet ikke hvor jeg skal begynne. Er det best å prøve å holde vekten stabil/slanke meg eller bør jeg fokusere på det psykiske? Og hvordan i alle dager gjør jeg dette når jeg ikke vet hvorfor jeg tvangsspiser? Setter utrolig pris på svar! Kanskje dette ble litt rotete og uklart, men jeg skal love at det er mye mer kaotisk inni meg ....
|
fortvilet
14.06.2010 19:47
|
Jeg er ei jente på 19 år som siden jeg har vært liten har hatt et trøblete forhold til mat pga. irritabel tarm/mageproblemer. Men de mer spiseforstyrrede problemene har komt mer og mer de siste årene. Begynte med overspising, som utviklet seg til bulimi, og nå veksler det mellom anoreksi og bulimi. Jeg spiser nesten ikke på 1-2 uker og "alt" går veldig "bra". Har veldig strenge regler rundt mat osv. og ALT går på kalorier og vekt, men jeg føler likevel jeg fungerer ganske greit i disse periodene. Men så skjer det som oftest et eller annet og jeg overspiser...Og om det først skjer så klarer jeg som oftest ikke stoppe etter bare en gang, går som oftest med hodet først inn i en "bulimisk periode"...Jeg kan gå fra å spise ekstremt lite til å spise mer på noen timer enn jeg gjør på flere uker...Blir såklart ekstremt dårlig, både fysisk og psykisk. Dette har ført til flere selvmordsforsøk, og de siste månedene har det bare blitt verre og verre. Når bulimien tar over blir alt totalt svart og jeg vil bare dø. Føler alt er ødelagt. Har vært innlagt flere ganger på sykehus pga depresjon/suicidalitet/personlighetsforstyrrelse, men aldri pga. spiseforstyrrelse...Har sett litt på capio anoreksisenter og modum bad, men jeg klarer ikke overbevise meg selv om at jeg er "verdig" til å komme en sånn plass, jeg er altfor tjukk og det eneste jeg trenger er mer selvkontroll. BMI'en min er riktignok undervektig, men likevel ikke så mye at jeg får noen akutthjelp for å si det sånn. Men samtidig som jeg føler meg altfor stor og fæl til å tørre søke etter hjelp, så vet jeg at jeg kommer til å ta selvmord om dette fortsetter. For jeg klarer rett og slett ikke dette. Men har jeg "rett" til å få hjelp hos f.eks capio eller modum? Jeg vet sikkert burde snakke med de, men jeg er livredd for avslag, så jeg vet ikke om jeg tør. Jeg føler meg bare så utrolig verdiløs og aleine om dette...Og ikke minst egoistisk som lar det går ut over de rundt meg. Får jo høre at jeg må skjerpe meg, og tro meg, det er ingenting jeg vil mer, men jeg klarer det ikke :(
|
fortvilt
14.06.2010 13:16
|
jeg er 19 år og har i mange år slitt med anoreksi med bulimiske tendenser, og akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre! det har seg sånn at jeg nå har oppnådd en normal vekt, (i følge legen min) det som da skjer er at jeg blir stående veldig alene .jeg får ikke lenger like god oppfølging, jeg går til lege hver tredje uke. problemet er at dagene blir brukt i til å ødelegge meg selv, jeg spiser og spyr hele tiden! jeg har prøvd å si i fra at jeg trenger mer hjelp nå, men jeg får beskjed om at dette kan jeg klare selv, jeg må bare ta meg sammen! jeg er ganske fortvilet nå og føler meg veldig alene. jeg trenger mer hjelp men vet ikke hvor jeg skal søke den. det virker som om det offentlige bare hjelper meg når jeg er undervektig. =( dette sliter på både meg og de rundt meg, jeg har slitt i 5 år og føler meg ganske så sliten og lei. jeg vil så gjerne klare å bli frisk, men jeg klarer det ikke alene. jeg har søkt på internett etter andre behandlingsmuligheter, men det kommer så mye rart opp at d blir bare rot... har dere noen forlsag til hva jeg kan gjøre? hvor jeg kan finne hjelp? noe annet enn det offentlige kanskje? jeg aner ikke selv, jeg vil bare ikke stå i dette alene nå.
|
jente30
07.06.2010 14:07
|
hei mai 2010 står opp om morgenen, ser meg i speilet og har lyst til å gråte..speilbildet mitt viser alt for mange ekstra kilo på den ikke alt for lange kroppen. ser et trist ansikt som egentlig ikke øyner noe særlig håp for denne dagen som er i vente,heller. etter å ha fått bekreftet av vekta at det ikke har skjedd noe med det høye tallet på den i løpet av denne natta heller, er det bare å konstatere at frokosten må bli minimal denne dagen. sitter ved kjøkkenborde, knekkebrødet i handa, ikke smør på, med ei halv skive mager skinke på, ser på maten og tenker, enn hvis det hadde gått ann å kun leve på et sånt i løpet av en dag, hatt masse energi og gått ned dit man ville.... så går det noen timer, kommet på arbeid, begynner å tenke tenke tenke... småspiser utover formiddagen... tar ikke lange tiden før kvalmen kommer, kjenner panikken sprer seg, MÅ komme meg på toalettet, MÅ få opp alt som kan gjøre meg ennå større enn jeg er..... litt senere kommer jeg ut av døra på doet, smiler, føler meg lykkelig og kan fortsette med det jeg jobbet med. slik fortsetter det ut hele dagen, når jeg tilslutt ender opp i senga på kvelden ligger jeg bare og tenker, hva skal jeg spise til frokost, hvilken sunn middag skal jeg lage i morgen, ender kanskje opp med noe fetende siden det alikevel kommer opp igjen....sovner tilslutt og venter på en ny dag med akkurat samme utfall som den forrige... juni 2010 dette var hverdagen min for kort tid tilbake siden. jeg bestemte meg for å være åpen om mine tanker og følelser, (var her jeg åpnet meg for første gang) fikk god støtte fra min familie, mine venner, ble ikke sett ned på pga min lidelse. jeg skjønner jeg har et problem og jeg vet dette kommer av noe som skjedde for mange mange år siden. maten er min venn når tårene renner som verst. jeg har jobbet hardt og intenst de siste ukene for å virkelig skjønne at det er hjelp å få, jeg skal ikke takle dette alene,det er ikke meningen. har fått hjelp av profesjonelle som har en egen evne til å åpne øynene til "slike som oss" i dag når jeg sto å så i speilet, så jeg et anikt med masse håp, en kropp som faktisk ikke er så ille, og følte glede over at jeg har fått noe som føles som en "ny sjanse". jeg ville bare dele mine tanker med dere der ute og komme med et budskap som iallefall hjalp for meg. vær åpen, finn noen du stoler på, del alle dine tunge stunder og du vil komme deg inn på et nytt og bedre spor i livet. jeg vet det vil ta tid, langt tid for mange, men vi kan klare det, og når målet er nådd, vil vi kunne stå å se på den personen vi virkelig er, i speilet, en spesiell person som mange har glede av og som det bare finnes et eksemplar av, nettopp deg og meg ;)
|
pysa
02.06.2010 00:50
|
Har i flere år hatt lyst til å delta på sommerleiren deres, men har ikke turt. Vurderer det i år også ("skal jeg endelig våge??"), men tviler på at jeg klarer å samle nok mot. Og nå er det kanskje fullt også? Håper litt på det, så hadde jeg sluppet å gruble mer over dette. Men jeg har jo samtidig så lyst! Jeg kjenner ingen med sf, så måtte dratt alene på leiren i så fall. Er det mange som kommer alene,og som ikke kjenner noen fra før av? Jeg sliter med det sosiale, og er livredd for å havne utenfor. Er mye for meg selv til daglig, og det er ok, men ensomheten blir så mye tydeligere når man er "alene" blant mange folk, hvis dere skjønner. Blir så trist av det. Et annet dilemma,om enn mye mindre, er hvilket hovedkurs jeg skulle ha valgt? Ser dere anbefaler grunnkurset "Når følelser blir mat" (husker jeg rett nå?) til 1.-gangsdeltakere. Jeg har jobbet mye med meg selv i terapi + lest en god del om spiseforstyrrelser, så tror jeg har en ganske god forståelse for mekanismene bak min sf. Ville dere da anbefalt et annet kurs? På forhånd takk for svar.
|
Nattspiseren
22.05.2010 22:06
|
Ønsker å slutte å spise om natten. Er en kvinne på 38 år. Spiser sunt og trener hver dag for å holde meg slank, men spisingen om natten ødelegger min nye livsstil. Har lås på et kjøkkenskap om natten men det hjelper lite når jeg går i fryseren og spiser frosne pitabrød,loff og event is hvis vi har det. Vurderer å sette inn dør på kjøkkenet som kan låses hver kveld. Er rimelig desperat etter å få stoppet dette. Hva kan jeg gjøre?
|
jente30
20.05.2010 14:24
|
hei, vet ikke helt hvor jeg skal begynne og hva jeg skal skrive. har bare en veldig trang til å dele mine følelser med andre som skjønner meg og ingen jeg kjenner.... jeg sliter "tidvis" med at jeg løper på do rett etter jeg har spist. kan holde på slik i alt fra bare en dag til flere uker før jeg kan ha et langt opphold (kanskje flere mnd i gangen). det er som regel verst etter middag, nytter ikke at maten er sunn, kjenner bare at jeg ikke kan gjøre noe som helst hvis jeg ikke får det opp igjen først... når maten er kasta opp føler jeg meg helt i hundre, får masse energi (iallefall en stund...) å begynner å leke med barna, vaske hus å finner på alt mulig. med god samvittighet. hvis jeg ikke får muligheten til å få opp maten igjen blir jeg fryktelig sur å grinete å føler meg veldig utilpass. jeg synes det er så rart at jeg har denne kontrollen som jeg føler jeg har: hvis jeg er borte på besøk disse ukene jeg føler maten er fienden, klarer jeg bare fint å holde meg i skinnet. men er jeg hjemme er det rett på do etter mat. jeg stikker fingeren i halsen for å la det gå fort, det kommer aldri av seg selv, kun de gangene jeg gikk gravid med mine barn. etterpå skyller jeg munnen i evigheter med vann og gnikker fingrene for at ingen skal kjenne lukta... jeg har hatt det slik siden jeg var 17 pr, nå er jeg 30. hadde et opphold på kanskje 3 år mellom alderen 20-25 en gang. vet ikke hvorfor jeg ikke følte behov for dette da. for tiden er det slik at jeg alltid handler inn 2 sjokolader som jeg spiser på tur hjem fra jobb før jeg lager middag. da er det liksom lettere å få opp middagen når jeg vet jeg MÅ få vekk sjokoladen igjen....herregud, jeg skjønner jo, bare ved å lese det jeg selv skriver hvor dumt det er å holde på slik. jeg vet jeg klarer å la være men jeg føler rett og slett ikke at jge gidder å diskutere med den "delen av hjernen" som sender ut disse bare-må-signalene. mannen min vet ikke at jeg har begynt med dette tullet igjen, heller ingen annen i familien. er så redd for at de skal se ned på meg hvis jeg sier noe. jeg er liksom "henne som trener 4-5 ganger i uka, har helt normalt kosthold og ser helt vanlig ut". hva skal jeg gjøre for å få følelsene til å gå vekk, å komme meg på riktig spor....
|
jente25
18.05.2010 11:41
|
Hei. Jeg er en jente på 25 år som lenge har hatt et anstrengt forhold til mat. Jeg får vel innrømme at jeg har hatt bulimi siden jeg var ca 14 år. Jeg har lenge trodd at jeg har kontroll og kunne slutte når jeg ville, men har i den siste tiden insett at dette er langt fra tilfellet. Jeg kan ikke huske lenger hva som var årsaken til at jeg startet. Husker at jeg ble oppdaget av pappa da jeg var ca 15 år og han fortalte at moren min har gjort det samme siden hun var tenåring. Jeg lovte at jeg aldri skulle gjøre det mer, men jeg startet igjen etter kort tid og ble bare enda bedre til å skjule det. Da jeg var gravid tok jeg meg sammen og tror jeg kastet opp kanskje 5 ganger totalt hele svangerskapet. Visste at det ikke var bra for barnet at jeg stresset. Hadde en lang periode da datteren min som ble født 5 uker før tiden hadde kolikksmerter og jeg måtte holde meg unna ja nesten alt.. Den perioden klarte jeg meg fint fordi jeg ikke kunne spise usunt. Hadde ikke noe valg. Gikk ned ganske fort etter svangerskapet og begynte å få mange komplimenter for dette. Folk mente jeg så bra ut og jeg begynte å bli mer fokusert på å spise "riktig" Jeg fikk høre mye på ungdomsskolen at jeg var ikke så pen, men hadde hvertfall fin kropp og etter dette så ble det et mål i livet mitt å være tynn. Har blitt fortalt utallige ganger av mennesker som er glad i meg at jeg er søt og pen, men klarer ikke å ta det til meg. Etter svangerskapet forandret kroppen min seg, noe den normalt gjør, men jeg har nå store problemer med å kjenne meg selv igjen og har et stort ønske om å være tynn. Jeg overspiser og kaster opp for det meste i helgene, og kompenserer for det store matinntaket resten av uka ved å spise så sunt jeg kan og trene. På ukedager føler jeg at jeg har en viss kontroll, men bruker mesteparten av dagen på å tenke på neste måltid og hva jeg skal spise dagen etter. Hvis jeg er "flink" så er jeg stolt og føler jeg har kontroll, men jeg spiser ofte store porsjoner til middag og får forferdelig dårlig samvittighet. Jeg klarer ikke lenger å bli mett og stopper ikke å spise før kroppen sier helt stopp og jeg føler meg dårlig. Jeg spiser ofte mer enn min samboer som mye høyere enn meg og veier mye mer. Jeg klarer å bremse ved ren viljestyrke i uka, men ofte føler jeg at jeg skulle spist litt mindre. Jeg gleder meg fryktelig til helgene og planlegger ofte hva jeg skal spise hele uka. Jeg spiser ganske store mengder både lørdag og søndag, og siden det ofte er selskaper på søndager så spiser jeg kaker o.liknende da også. I helgen så spiser jeg masse og det har hendt at jeg har oppfordret samboeren min til å dra ut med gutta så jeg kan spise enda mer. Kaster opp flere ganger i helgene og fortsetter ofte å spise rett etter jeg har kastet opp. Føler meg ofte som om jeg ikke er flink bulimiker engang da jeg ikke føler jeg får opp alt. I uka kaster jeg kun opp en sjelden gang. Har fortalt samboeren min om problemene mine i håp om at han skulle ta noen tøffe avgjørelser for meg eller oppsøke hjelp, men han gjør ingenting, Vet han er bekymret, men viser det heller ved å bli irritert på meg når jeg teller kalorier eller vil trene en økt ekstra en uke. Jeg har begynt å tenke så mye på dette at jeg nå begynner å innse at jeg har problemer, men vet ikke hva jeg skal gjør videre. Har hatt samme fastlege hele livet og syns det er flaut og skulle prate med hen om dette og er bekymret for at det skal bli en stor økonomisk belastning å skaffe hjelp. Vil ikke at dette skal føres videre til min datter og har lyst til å ha et avslappet forhold til mat. Kunne ønske jeg bare kunne stoppe når jeg spiser godteri, kaker kjeks uten å føle meg snytt eller rastløs. Jeg har store humørsvingninger også og får i perioder ikke lyst til å gjøre annet enn å sove. Vil så gjerne ha energi og lyst til å leke med datteren min og til å gi samboeren min masse oppmerksomhet og kjærlighet. Føler jeg er egoistisk når jeg bruker all energien min på meg selv og mat for å fungere i hverdagen og på jobb. Er kjent for å være en glad og positiv jente på jobb som alltid smiler, men noen ganger sprekker fasaden der også. Når jeg kommer hjem er jeg så slten og vil bare ligge på sofaen. Trener ca 3 ganger i uken og tar en løpetur med hunden i ny og ne. Ville gjerne trent hver dag, ikke bare fordi jeg vil være slank, men også fordi jeg har stor glede av det og syns det er veldig gøy og gå på timer på sats. Får ikke trent oftere fordi jeg vil ha tid sammen med datteren min og samboeren min skal også trene. Jeg kunne ønske jeg ikke behøvde å ha et liv med dårlig samvittighet for jobb, familie osv og kunne være en sunn og glad mamma for datteren og samboeren min. Hva skal jeg gøre nå?
|
vitne
16.05.2010 01:53
|
Hei. Jeg bor sammen en feiende flott, livlig tikkende bombe. hun er en drøm å være sammen, helt til kvelden nærmer seg og hun får tid til å kjenne litt på formen. hun er høyt og lavt og kikker etter mat, med samme intensitet, iver og besettelse som en narkoman etter neste skudd. Hun var bra en stund, men har dessverre gått på en smell etter å ha tatt på seg noen kilo. Hun er drit sexy, det er ikke noe jeg bare sier, jeg ser ikke ut som et takras og vi har vært sammen i 4 år og jeg mener oppriktig at hun ser rå bra ut. Jeg blir derfor rett og slett provosert når hun begynner å besette. Vi har alltid vært fortrolig om det, og alltid prøvd å hjelpe. og ikke pushe henne, men støtte henne. Jeg vurderer nå en annen innfallsvinkel da det hun er tilbake der hun var og det helt underliggende problemet, hva nå det enn er, åpenbart ikke går vekk med kiloene. Selv om jeg vet det og hun synest det er kjempebra at jeg støtter henne, føler jeg at hun bruker dette som en sovepute, og hun unngår helst å snakke om det, vil ihvertfall ikke konfrenteres, vi bruker aldri de "medisinske" uttrykkene, men andre og ufarliggjørende uttrykk som å "gjøre seg ferdig". Jeg konfronterte henne med det idag. Jeg gjorde det av flere grunner. Det er vondt å se henne holde på sånn om kvelder. Det er også slitsomt, jeg blir irritert. jeg får tanker som at jeg synest hun er egoistisk, selvsentrert, selvmedlidende, svak, osv. Jeg blir dritt lei av at dette er noe jeg skal bruke enorme, og jeg mener enorme, mentale krefter på, hver jævla dag. Jeg tenker at jeg ikke gidder mer, at jeg bare drar, og "good riddance"... men det gjør jeg jo naturlivis ikke. Da jeg konfronterte henne, var det vel egentlig slik at hun faktisk tok det opp selv først, så pushet jeg litt videre etterpå. mens hun gikk på badet og gjorde sitt, gjorde jeg det gutter gjør best; prøver å løse ett problem. Jeg gikk på nett og fant denne siden. Da jeg viste den til henne, og var særdeles klar på at jeg ikke foreso annet enn at hun evt fikk kontakt med andre med samme situasjon og dermed kanskje fikk noen flere hun kunne kaste ball med. Uansett hvor forståelsesfull og feiende flott jeg enn måtte være har det seg slik at jeg verken har psykolog utdannelse eller erfaring om hvordan det arter seg inni henne. Jeg har en ide, alle har vi da litt bagasje, men jeg vet ikke sikkert. Uansett da jeg presenterte dette for henne var reaksjonen den at dette var uaktuellt, hun ville vel ikke møte masse av "de der" i et rom og å snakke, hvis jeg ville ringe den telefonen, kunne jeg gjerne gjøre det... men det skulle ikke hun. Jeg var skuffet, men ikke overrasket. Og det er nå jeg kommer til min nye fremgangs måte; å stille henne krav. Det har jeg nemlig ikke gjort så mye på dette temaet før. Jeg har på en måte latt det skure fordi hun åpenbart ikke ville gjøre noe med det selv. Da vi ble sammen var hun i terapi. Hun sluttet uten å være helt frisk. hun mente hun tok resten selv. Min nye oppfattning av det hele er fornektelse. At hennes situasjon ikke er som alle de andres, og at hun på en eller annen måte ikke har spiseforstyrrelser i samme grad som andre.Jeg har vel hele tiden vært klar over det, men føler at det ble understreket i det øyeblikket hun satte seg på bakbenene idag. Og jeg sitter med følelsen av at jeg faktisk KAN sette krav til henne. Jeg mener dette i stor grad påvirker meg også. Hun godt være syk, fysisk eller psykisk. Jeg skal kjøre meg økonomisk og psysik i grøfta for at hun skal få den behandlingen hun trenger for å overleve f eks kreft eller hva det skal være. jeg elsker henne og livet vi har. Men jeg bør da kunne kreve at hun innser dette selv, gjør et forsøk og for vår skyld faktisk tar tak i det. Uansett hvor fælt det er. Jeg vet det er uglesett å sette press på dette. Men hun her unngår problemstillingen. Det det endte med ikveld var at hun sa at hun ser at hun har et problem (men ikke som alle andre (red. anm)) og at hun skulle finne en løsning, men ville gjøre det alene. Jeg garanterer deg at løsningen vil ha ett eller annet å gjøre med trening, slanking eller annet vas. Hun gikk og la seg, og jeg bestemte meg for å skrive til dere. Synest ikke dere jeg kan stille krav om handling her? Dette er mitt liv det gjelder også. Og jeg er lei av å se på at hun kaster bort livet sitt med mat. Jeg må kunne kreve at hun gjør noe aktivt med det! Både for hennes OG min skyld.
|
Anonym
09.05.2010 19:26
|
Hei. jeg er en jente i 20 årsalderen som har hatt bulimi i mange år. I tillegg har jeg fått en bipolar lidelse. Jeg håper jeg kan leve et stabilt og mest mulig normalt liv fremover, men jeg må innrømme at jeg ser for meg mange begrensninger og utfordringer i fremtiden. Jeg går i behandling for spiseforstyrrelsen, men har vanskelig for å tro at jeg skal kunne bli frisk. Jeg tør ikke håpe eller tro det, for jeg er redd jeg ikke vil lykkes. Jeg har også fått høre at det er vanskeligere eller tar lenger tid å bli frisk fra en spiseforstyrrelse når en har en bipolar lidelse i i tillegg. Hva må til for å bli frisk? Må sterk motivasjon til og veldig hardt arbeid? Det er ikke noe annet jeg vil enn å bli frisk fra bulimien. Men i perioder med deppresjon er det vanskelig å holdet motet oppe. Hvordan får en tilbake kontrollen på maten? Hvordan får en en normalt forhold til mat, hvor en ser begrensninger og har kontroll på impulser. Jeg føler meg utrygg når jeg er rundt mat.
|
Anonym
06.05.2010 23:41
|
Hei! Jeg er ei jente på 24 år. Når det gjelder mat, så føler jeg at jeg lever "to liv". De siste årene har jeg spist utrolig mye i skjul. Jeg stopper på butikken hver dag etter jobben. Jeg kjøper varmmat, potetgull, godteri osv. Jeg handler alltid så mye at jeg ikke orker å spise alt. Innerst inne veit jeg at jeg kjøper alt for mye, og at det slett ikke er bra for kroppen min å spise så usunt. Likevel hamstrer jeg en hel haug med ting. Jeg velger forskjellige butikker fra dag til dag, fordi jeg synes det er flaut å handle så mye usunn mat på en hverdag. Jeg sjekker alltid at det ikke er noen kjentfolk rundt kassa når jeg går for å betale. Ser jeg noen kjente (arbeidskollegaer osv) sniker jeg meg noen ekstra runder rundt butikkhyllene. Det jeg handler hiver jeg innpå i bilen. Det smaker ikke noe godt. Jeg blir som oftest både kvalm og slapp, men allikevel greier jeg ikke å la være. Jeg planlegger et sted å stoppe før jeg kommer helt hjem, slik at jeg kan kvitte meg med "bevismaterialet" (emballasje og papir). Da jeg kommer hjem, lager jeg middag til meg og kjæresten min. På denne måten spiser jeg gjerne to middager (+ en haug usunne ting) i løpet av dagen. Jeg juger til de jeg er glad i, fordi det er så viktig for meg å skjule mitt syke forhold til mat. Jeg er ikke veldig overvektig, men veier helt klart ganske mye mer enn jeg burde. Dette gir meg dårlig selvbilde, og er en ond sirkel jeg så inderlig ønsker å komme meg ut av. Jeg har prøvd å bryte uvanene og slanke meg utallige ganger, men hver gang skjærer det seg. Jeg er ganske sikker på at jeg spiser i smug for å fotrenge nederlag og vvonde følelser, men synes det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre for å komme meg ut av dette mat-helvete... Å få tak i og spise mat er noe av det viktigste i livet mitt, og jeg føler at jeg har mistet grepet. Fornuften min veit godt hva som er riktig å gjøre, men jeg greier ikke å bryte den onde sirkelen. Et tilleggsproblem er at tennene mine har fått ganske store syreskader (erosjoner). Ikke så rart når en har noe i munnen til stadighet. Tannlegen spurte kanskje 5 ganger om jeg var sikker på at jeg ikke var bulimiker, fordi oppkast gir denne typen skader på tennene. Jeg kaster jo ikke opp, men turte heller ikke å si noe om at jeg overspiser. Regner ikke med at dette gir noen form for statlig støtte til å fikse skadene, og da kan en like så godt holde munn. Er jo rimelig flau og skamfull over spisingen min. Har heller ikke snakket om en lege om dette. Nå lurer jeg på om jeg kan karakterisere det jeg opplever som en spiseforstyrrelse? Og hva jeg bør gjøre for å ta tilbake kontollen over vekta og livet mitt? Tør ikke tenke på hvordan kroppen min ser ut inni. Kjennes ut som den forfaller for hver dag som går..... Jeg prøver å kompensere for all spisingen med å trimme regelmessig, men samtidig er jeg veldig slapp... Er det noen der ute som har opplevd noe lignende?
|
Anonym
05.05.2010 18:32
|
HEI! Jeg er ei jente på snart 18 år. Jegutviklet en spiseforstyrrelse for ca 3 år siden. Men sen har jeg ikke hatt på snart 2 år... Jeg har vært aktiv i langrennsmiljøet, å er vant til å trene 5 ganger i uken. SF startet med at jeg ville bli best på langrenn. Jeg begynte å trene mer og mer, mens jeg spiste det jeg alltid har spist. dette hendte i sommerferien, å utpå høsten tok det av. jeg sprang fortere, var sterkere osv... helt til det begynte å rase av meg. Jeg trodde at siden jeg gjorde det så bra i sport, så måtte måten jeg trente og spiste på være bra. Etterhvert så ble det nesten som en besettelse, jeg begynte å tro at jeg var tykk, å spiste mindre enn før. Da familie og venner slo alarm, skjønte jeg ikke hva de snakket om. Alt begynte å handle om mat etter det, moren min passet på hva jeg spiste osv... jeg dro til lege for å få hjelp. Jeg sa flere ganger at jeg hadde en spiseforstyrrelse, men det var nok bare for å si de rette tingene, for egentlig så syntes ikke jeg at det var noe jeg slet med. Etter ca ett års tid, ble jeg mere villig til å få hjelp. Moren min har hjulpet meg kjempe masse, vi har hatt mange samtaler, grått mye osv.. vi har kommet så mye nermere. Spiseforstyrrelsen min har vært veldig alvorlig, jeg innser det. Å nå har jeg ikke hat mensen på 2 år. Jeg trener nestenn aldri lengre, maks 3 ganger i uken men ikke langrenn. Jeg har lagt på meg mye, men mensen er fortsatt ikke der. Begynner å bli redd. Men jeg vil ikke dra tilbake til legen jeg gikk til, synes at det funker bedre når jeg heller snakker med familien om problemene mine. Hvordan kan jeg få menstruasjon tilbake? Jeg veier like mye nå som jeg gjorde da jeg hadde mensen..
|
Anonym
04.05.2010 00:59
|
Hei! Jeg vil ikke spør legen min om dette, da jeg synes det er forferdelig å prate om mat og vekt når jeg føler meg tykk. Jeg synes det er så skammelig. Før spiste jeg lite og hadde typiske anoreksia symptomer bortsett fra at jeg var normalvektig, fikk derfor diagnosen atypisk anoreksi for et år siden. Så etter hvert som høsten kom ble det litt opp og ned med spisinga, men etterhvert har jeg begynt å spist mer faste måltider og spiser mer enn før. Har mer energi, så det er bra sånn sett. Likevel, så føler jeg meg svært tykk, jeg er livredd for å bli overvektig i fremtiden og livredd for å få livsstilsykdommer. Forrige uke fikk jeg en nedtur, en venninne fortalte om treninga hun gjorde for slankinga sin del og hvor mye hun hadde gått ned. Dermed var tankekjøret mitt tilbake for fullt. Føler det blir på en måte en konkurranse nå. Legen har tatt bort diagnosen atypisk anoreksia, for nå spiser jeg jo mer enn før. Men det er pga jeg vil ikke ned "dit" igjen. Blir så sliten og trøtt, derfor spiser jeg. Men jeg er like frustrert, like redd for å bli tykk og føler meg fortsatt mislykka pga jeg ikke har nådd vektmålet. Så jeg skjønner ikke dette her helt.. Er det bare angst for å bli tykk liksom, slik andre med feks angst for sosiale treffpunkt? Er det ingenting?? Jeg spiser jo....
|
x
01.05.2010 17:42
|
Har tatt mot til meg og igjen bestilt time hos fastlegen. Er 28 år og har slitt med sf siden jeg var 14. Nå er jeg helt utmattet og føler vel egentlig at livet ikke lenger har noe å gi meg. Har hatt to ulike behandlere tidligere, hvorav den første som jeg virkelig følte at kunne hjelpe meg sluttet i jobben, mens den andre behandleren som overtok fungerte dårlig ift. meg (relasjonen). Sist jeg gikk til legen for å be om hjelp, fikk jeg bare en adresseliste over forskjellige psykologer som jeg ble bet om å ta kontakt med selv. Jeg tok mot til meg å tok kontakt med flere, men ingen hadde kapasiet. Dette gav meg en skikkelig knekk, og jeg gav opp å prøve å få hjelp. Nå har det gått fire år og jeg er langt nede Vet dere om noen (som har god kompetanse rundt sf) i Oslo eller Bærum som kan hjelpe meg eller som be fastlegen kan henvise til? Jeg orker ikke en ny ringerunde til nye psykologer -det vet jeg at jeg ikke kommer til å klare å gjennomføre. Blir svært takknemlig for litt hjelp til veien videre...
|
Rufsa
28.04.2010 15:18
|
Takk for gode råd i forbindelse med tidligere innlegg om å bli helt frisk! Jeg tenker umiddelbart at jeg vil prøve å begynne med en kartlegging av følelser knyttet til overspisingen. Jeg går fremdeles til psykologen, men har trappet ned til annenhver uke. Problemet er at jeg føler han ikke tar spiseforstyrrelsen på alvor. Han kan si sånne ting som at "syltetøy er det jo mye sukker i", "spis et eple" osv. Da kan jeg bli ganske irritert! Har tatt dette opp med ham. Ellers er jeg veldig fornøyd med ham og føler at han har vært en veldig god støtte gjennom mange år. Går også til en dame som driver med "Still point". Det har jeg gode erfaringer med - tror det har hjulpet meg mye med "kjæresteting". Har aldri, før nå opplevd å møte en mann som virkelig er bra for meg. I tillegg går jeg til en psykomotorisk fysioterapeut med ryggen - hun er flink og hjelper meg mye med å løse opp i mange års spenninger. Går i en gruppe der som er veldig bra! Vurderer også akupunktur, soneterapi og homeopati - men det koster jo penger, så må ta en ting av gangen! Det er ikke så ofte jeg prøver å skjule hvor mye jeg spiser, men jeg merker at det er godt for meg å være i fred og "kose meg" innimellom. Kjæresten min virker som at han har skjønt at jeg innimellom spiser i skjul. Det stresser meg veldig, og jeg føler mye skam. Jeg er veldig glad i å gå i matbutikker og bruke lang tid og handle masse, og har ikke skjønt denne sammenhengen før i det siste. Vi har delvis felles matbudsjett - og da blir det jo ganske synlig at jeg bruker mye penger på mat. Jeg spiser også mye middagsmat, o.l. og fråtser i pålegg, men det er nok søtsaker jeg har den sterkeste dragningen mot. I forbindelse med en evt. graviditet og i forbindelse med det å prøve å få barn har jeg lest at det er uheldig å spise mye sukker. Jeg tenker også på kunstige tilsetninger (f.eks kunstig søtning som man får problemer med magen av å spise for mye av og tilsetningsstoffer i smågodt) som jeg har en dragning mot. Det var det jeg mente med å unngå spesielle typer mat. Jeg har prøvd lenge å spise litt søtsaker, men det virker helt umulig! Jeg får en voldsom hunger eller trang når det er der. Jeg prøver derfor å kjøpe små pakninger og unngå å gå sulten/tomhendt til kosestunder på jobben (ta med noe annet, sunnere osv.) merker at jeg hvis jeg først har fått smaken på noe søtt på jobb, så er det lettere å gå og kjøpe mer etterpå. Da er jeg i gang, i flere dager - som en narkoman....og må venne meg av med det igjen. Går fremdeles på et "hold vekten - kurs" som er ferdig nå snart. Føler at dette er positivt. Ønsker jo å holde en stabil vekt, men jeg er redd for å slutte og vurderer å fortsette (kurset er 1 gang per mnd). Jeg er forholdsvis slank, men har endel "former" og må inn i en bunad, så har litt kniven på strupen nå før 17. Mai. Er forholdsvis flink med å spise regelmessig. Merker at det er enklere å være balansert om jeg bare får middag hver dag. Spiser ofte middag med kjæresten min, og han hjelper meg til å spise litt saktere - men vil ikke ha for mye innblanding. Det har jeg gitt beskjed om. Vel, nå har jeg luftet endel tanker. Det er godt å vite at den som svarer har erfaringer med dette selv! God kveld fra Rufsa
|
Malin
25.04.2010 16:17
|
Hei, Jeg er ei jente på 19år, fyller 20 dette året. Jeg har lenge lett etter en måte å få hjelp på, uten å måtte snakke med en person facetoface ettersom jeg ikke vet hvem jeg evt. skulle kontaktet for å bli tatt seriøst. Synes det er vanskelig å få noen til å forstå hvordan jeg virkelig har det og hva jeg mener og føler. Har lenge delt disse problemene med mammaogpappa og delt frustrasjonen med venninner. Likevel føler jeg ikke at jeg kommer noen vei. Jeg har hatt et vanskelig forhold til mat så lenge jeg kan huske. Det hele startet på barneskole, ungdomsskole da jeg pleide å kaste matpakken, spiste lite og var ikke særlig sulten i det hele tatt. Flere familiemedlemmer, venninner, og foreldre til venninner har lurt på om jeg hadde anoreksi. Mamma og pappa syntes også jeg var veldig tynn. Jeg husker godt at jeg gråt mye over dette da de andre jentene med former osv. lo litt av meg. Jeg måtte alltid gå på barneavdelingen, mens vennene mine gikk på tenårings- og dameavdelingene og kjøpte klær. Puberteten kom også veldig sent i gang. Jeg hadde ikke pupper og fikk heller ikke mensen før jeg gikk i 9-10klasse. (var snakk om å ta hormonpiller for å sette det i gang, men det ble med praten). Da jeg startet på p.piller begynte jeg å utvikle meg, jeg fikk antydning til pupper og lettere former. Da jeg gikk første året på videregående mente folk jeg så sunn ut, altså hadde litt kjøtt på kroppen og var ikke direkte tynn lenger. Det var da det hele startet, så fort jeg la litt på meg (som jeg mener) fikk jeg helt angst og var redd for å bli feit. Gjorde alt for å gå ned og bli tynn og fin. Har prøvd utallige pillekurer fra den tid og går fortsatt på mye rart jeg nesten ikke vet hva er lenger. Prøver alt jeg tror fungerer. Mins jeg fant det som liksom var min vekt, selv om jeg ikke likte hvordan kroppen så ut. Jeg gikk gjennom en vanskelig periode med kjærlighetssorg og følelsen av å ikke være bra nok etter brudd med kjæresten i slutten av 3året på videregående, og jeg raste ned i vekt, og folk snakket til meg om det. Mensen uteble også. Da jeg fikk meg jobb i slutten av august 2009 gikk jeg fort opp. Begynte å trene litt og jobben består av mye bæring, men vekta og utseendet ble bare dritt. Det gikk bare opp og opp og spiste bare mer og mer. I dag veier jeg så mye jeg aldri har veid i hele mitt liv, (enkelte perioder kan jeg bli veldig fort mett, mens resten av tiden er jeg evig sulten og når jeg er mett stapper jeg bare i meg mer til jeg blir kvalm). Nå går jeg blant annet på noen piller som skal øke forbrenningen. Har gått på disse i et par måneder. Jeg kan starte med å spise 2skiver til frokost, fortsetter med 2til og ender med å spise for mye. (samme gjelder midddag og andre måltider) Det kan gå 1-2t og jeg er kjempe sulten igjen og magen romler. Samtidig kan jeg gå 4-5 ganger på do hver dag med vanlig, fast avføring. Liker sunn mat. Favoritt på skiven/knekkebrødet er brunost, makrell i tomat, gulost++ Liker å trene og synes det er gøy, kan gå å glede meg til en dag jeg og ei venninne skal på en time, men rett før ombestemmer jeg meg og gidder/orker ikke.. er utrolig tiltaksløs.. Jeg spiser selv om jeg er stappmett og jeg får vondt i magen og blir kvalm. Sliter med depresjoner og bekymrer meg for alt og ingenting hele tiden. Største problemet er vel at jeg tenker på mat og kropp hele tiden. Jeg klarer ikke gå på butikken uten å handle med meg noe hjem. Må ikke være godteri, men kjeks, rundstykke, type middagsmat.. ja mat uansett slag. Jeg er helt gira på å få puttet dette i meg, men får alltid like mye skyldfølelse etter jeg hadde spist opp. Først og fremst synes jeg mat er veldig godt og kan gå og glede meg til å komme hjem for da kan jeg spise, og tenker hele tiden på hva slags mat jeg evt. kan lage. Jeg blir glad av å spise, og føler det gir meg et slags kick. Noen ganger når jeg sitter hjemme begynner jeg å bli rastløs selv om jeg holder på noe og begynner å lete etter noe å putte i munnen, trenger ikke en gang inneholde sukker, bare det er noe. Har perioder hvor jeg prøver meg på ekstrem slanking(uten å lykkes, men føler trang til å gjøre det), og andre perioder med ekstrem overspising. Familien min er fullt klar for hvordan jeg føler det og hvor mye jeg snakker og tenker på dette med mat og forholdet til kroppen min. De blir bekymret, men føler ikke de tar det helt på alvor. Det kan jo komme av at jeg faktisk ikke er tykk eller tynn men sunn og helt ok kropp og ser derfor ikke på dette som noe problem. Men jeg ser noe helt annet når jeg ser meg i speilet enn det de mener de ser. Og hvordan jeg føler meg er helt ubeskrivelig til tider. Jeg kan sitte en hel kveld på nettet, lese i blader og lignende for å finne måter å se bra ut på, bli tynn og fin osv osv.. Det går helt ærlig ikke en dag uten at jeg tenker på dette. Jeg har lenge slitt med jernmangel også og er utslitt hele tiden. (har ikke fått noe svar på hva denne utmattelsen er for noe av legen heller). Ser ingen grunn til å ta opp dette med fastlegen min ettersom ingen andre ser problemet slik jeg ser det. Jeg ikke er direkte overvektig/undervektig og ser heller ikke syk ut, men det hjelper likevel ikke meg. Føler ikke legen kan hjelpe meg videre, hun kommer sikkert bare til å si det bare er å slutte å tenke så mye på det, begynne og trene, blablabla og ikke ta det alvorlig. Akkurat som mine foreldre alltid sier. Når det gjelder vekten går jeg opp og ned hele tiden. Kan vareiere noen kilo fra den ene dagen til den andre. Jeg forstår ikke.. jeg småspiser hele tiden og klarer ikke lavære. Kan være flink enkelte dager og spise mye frukt og grønt i stedet (elsker jo slikt, og er ikke særlig glad i fastfood og direkte usunn mat) men på slutten av dagen får jeg helt panikk og bare må ha litt sjokolade eller et glass brus så føler jeg med bedre. Jeg vil jo ned i vekt og ønsker ikke å spise det jeg innimellom putter i meg som er usunt eller de fire brødskivene ekstra... Jeg bestemmer meg for å slutte med småspisingen en dag, men "glemmer" det ut veldig snart og er tilbake på "sporet". Jeg klarer virkelig ikke å komme meg ut av dette, og kjøper og lager mye mat og godt hele tiden. Det har med jevne mellomrom hendt at jeg har gått helt berserk og bare stappet i meg en hel haug. Ofte er når jeg sitter alene spiser jeg opp alt sammen på kort tid. Den siste tiden har spisingen min kommet helt ut av kontroll! Jeg er nesten hele tiden oppblåst på grunn av de dårlige spisevanene mine, jeg vet at jeg ikke har godt av det og jeg får utrolig dårlig samvittighet og selvfølelse etter en av disse matorgiene mine, men jeg klarer bare ikke å stoppe! Bestemmer meg ofte for å satse på sunn slanking, trening og sunn mat. Den første dagen starter bra, jeg kjøper inn frukt og grønt jeg kan småspise på når jeg må spise noe, men noen ganger MÅ jeg liksom bare spise noe annet alikevel, selv om jeg egentlig ikke er sulten. Og da spiser jeg gjerne fort, sitter ofte alene, og spiser alt jeg har kjøpt, for eksempel en hel sjokoladeplate, en rett med pasta o.l. til tross for at jeg faktisk er både mett og kvalm. Jeg ønsker virkelig å komme meg ut av dette helvette, men alt virker håpløst! Føler jeg har prøvd å finne løsninger siden første året på videregående. Jeg har ingen kontroll, og alt som betyr noe i livet mitt er mat og kropp/utseendet. Noen tips om hva jeg kan gjøre selv? Noen dager kan jeg ha glad-dager og føle at jeg ser bra ut, mens resten av dagene er alt et helvette og kan lett bryte ut i gråt av fortvilelse. Jeg er misfornøyd med kroppen min, dette ødelegger livet mitt. Håper dere kan hjelpe meg litt. Hvordan kan jeg få hjelp? Hvem skal jeg kontakte? Hva er det som feiler meg, lider jeg av noen sykdom? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Gruer meg til å vise meg i bikini til sommeren, hater å gå med klær som viser fettet mitt osv.. Om jeg ser bra ut føler jeg meg ikke bra. Uansett hva! jeg går meg selv på nervene og har vært på grusomme tanker før.
|
Milea
22.04.2010 12:42
|
Jeg skriver oppgave om dette nå. Der jeg lurer på hvorfor jenter er mest utsatt og hvorfor en ungdomstiden en så sårbar fase for å utvikle spiseforstyrrelser. - Takk for svar =)
|
Rufsa
21.04.2010 14:32
|
Hei! Jeg er en kvinne på 34 år som (i perioder) har hatt et problematisk forhold til mat siden jeg var ca 11 år. Jeg har gått i psykoterapi i ca 10 år og også forsøkt andre terapi-former som gestaltpsykolog. Jeg har for det meste vært alene, dvs. ikke hatt lange kjæresteforhold. Nå, for ca et halvt år siden møtte jeg en mann som er annerledes enn andre menn jeg har møtt - og vi har blitt kjærester og jeg har delvis flyttet inn til ham. Dette er en ny situasjon for meg. Jeg har det mye av tiden veldig bra - og han er veldig snill mot meg. Jeg ønsker meg veldig barn, og dette opptar meg fortiden. Jeg tror kanskje at jeg er/har vært tvangsspiser. Jeg kaster ikke opp, men spiser mye og har en sterk dragning mot spesielle typer mat. Har også fordøyelsesproblemer (kanskje som følge av dette?). Jeg har gått på 3 Grete Roede-kurs. Føler at dette har vært nyttig, men jeg sliter veldig med spesielle typer mat (dragning). Det jeg lurer på er om dere kan gi meg noen råd i forhold til det å bli helt frisk. Vet ikke helt hvordan jeg skal ta tak i problemet. Det har gått ganske bra lenge, men har blitt dårligere i det siste. Har også fått angstproblemer - føler at jeg ikke får puste ordentlig. Siden jeg ønsker meg barn, er jeg svært opptatt av å få i meg nok næring og unngå spesielle matvarer, men dette er veldig vanskelig - siden jeg har en ekstrem dragning mot disse mattypene. Fører fortiden regnskap og ser at jeg bruker mange tusen kroner på mat hver måned. Skulle gjerne ha brukt pengene på andre ting....Har tenkt litt på å kontakte en ernæringsfysiolog, men vet ikke hvor jeg evt. skal henvende meg. Går også til en psykomotorisk fysioterapeut (det siste året) som hjelper meg med en vanskelig rygg. Jeg innser at mine problemer er små i forhold til mange andre her inne, men jeg har så lyst til å bli helt frisk! Hilsen Rufsa
|
meg
19.04.2010 16:15
|
hei. jeg er en jente på 16 og et halvt år. bor i utlandet sammen med flere andre jenter, utveksling. så dvs jeg ser fsmilien min og mine gaml evenner i norge kun noen få ganger i året. har så lenge jeg kan huske vært misfornøyd med utseendet, da med fokus på kroppen. kan huske jeg sto og veide meg selv i smug på badet allerede på barneskolen. vanskelig å si når det begynte, vet ikke engang hva Det er, men helt siden ungdomsskolen har jeg hatt "issues". er veldig flink på skolen, klarer meg ganske godt sosialt sett og har et veldig veldig bra forhold til familien min. jeg er som oftest glad, eller pleide vel å være det, men har merket de siste mndene etter at jeg flyttet fra norge (bor på internat, må være inne på rommet kl 22.00 på kvelden, da får man mye tid til å bare være med seg selv og tenke) at jeg har våknet opp og ikke ha ville gå på skolen, noe som er ulikt meg, eller rett og slett bare våknet opp og vært i et veldig dårlig humør, noe som er helt nytt for meg. etter sommeren skal jeg flytte i leilighet med en annen jente, og jeg gleder meg veldig. men jeg bekymrer meg litt over hvordan det kommer til å bli, med tanke på meg selv, og hvordan jeg kanskje har et litt skrudd forhold til dette rundt mat osv. i 10. klasse nevnte jeg for første gang til bestevenninnen min dette med problemene jeg hadde med mat. etter hvert har jeg nevnt det til enda flere venner, ikke så mange, bare de nære. men jeg føler av og til en trang til å snakke med noen om det, kanskje noen som har opplevd eller er i samme situasjon, for jeg er ikke dum, jeg skjønner at tankene jeg tenker er rimelig farlige eller skadelige for meg selv, men det er akkuratt som om jeg mister vettet litt av og til, for jeg vil jo ikke bli syk, men jeg vet jo meget godt at det strider mot all fornuft å stikke en finger i halsen. jeg har fortalt til venninna jeg skal bo med ogsa at jeg har hatt problemer, men hver gang jeg forteller det til noen så snakker jeg i fortid, jeg forsikrer dem om at alt er bra nå. men sanneheten er vel at det bare har blitt verre. etter jeg flyttet til utlandet har jeg lagt på meg en del, har ikke vært så mye i fysisk aktiviitet, pluss jeg har spist mye. jeg er veldig glad i å spise mye, og søtt. men jeg er ikke overvektig. etter jul begynte jeg å trene igjen, noe jeg pleide å gjøre i nroge, pluss slanke meg med maten. men jeg holder aldri lengre enn en liten stund. noen ganger spiser jeg masse, alt for mye. og da kommer skyldfølelsen. og for noen uker siden gikk det opp for meg at jeg faktisk måtte prøve å spy. jeg har gått mange dager fram til nå og stukket fingre i halsen, og brukket meg så mange ganger at jeg har fått vondt i halsen. men jeg har aldri klart å kaste opp, noe som jeg ble sint på megselv for, men jeg skjønner jo det er en bra ting. jeg har prøvd detox, prøver av og til å gå dager uten å spise noe, eller kun drikke vann. jeg teller kalorier de gangene jeg bestemmer meg for å ha diett, jeg har tatt med meg mat, særlig dessert, opp på rommet, tygget i meg som en gal for så å spytte det ut igjen. og det blir så slitsomt. selvom jeg føler meg fantastisk flink og suksessfull, at jeg har klart noe veldig viktig, hvis jeg går ned eller klarer å spise lite/ingen ting og trene mye, så slo det meg i går at kanskje dette ikke er helt bra. at kanskje jeg må gjøre noe med det. for jeg vet ikke hva det er jeg har, men jeg lurer på om det kanskje ikke er helt bra eller normalt. i går fikk jeg høre at bestevenninna mi i norge er ganske lei seg for tiden, og jeg fikk lese et brev hun hadde skrevet til en venninne av oss, hvor hun fortslte alt hun hater ved seg selv og kroppen sin. hun teller kalorier, trener manisk mye, og kutter ut matvarer, og føler seg som en stygg person som bare feiler. så når jeg leste dette brevet så tenkte jeg at stakkars jente, dette er ikke helt bra. og en stund etterpå så skjønte jeg at hvis hun er syk, ja da er hvertfall ikke jeg helt frisk. dette ble masse rabbel, men jeg bare vet ikke hva jeg skal si. jeg trenger kanskje hjelp, men jeg er så usikker på om jeg overreagerer på meg selv, hvis dere forstår. kanskje sånn jeg har det ikke er noenting i forhold til de som er ordentlig syke. noen ganger har jeg jo perioder hvor jeg nesten kan drite litt i dette med mat, og det er så utrolig deilig. men likevel så har jeg den evige skyldfølelsen som gnager. jeg føler meg stygg og vil ikke kle meg fint på skolen fordi jeg ser ikke vitsen, orker ikke prøve klær i prøverommet for ds vil jeg bare grine, bortsettfra på "de gode dagene". kan noen hjelpe meg? jeg har ingen å snakke med, eller fortelle til. jeg er redd de vil se annerledes på meg om de visste. er jeg syk? trenger jeg hjelp?
|
niccoline
11.04.2010 12:39
|
Hei, jeg har tidligere hatt alorlig anoreksi, men har vært frisk i mange år nå. Det siste året har det imidlertid blitt vanskeligere å spise. Ikke fordi jeg vil slanke meg, det er ikke noe anorektisk over det jeg bare klarer ikke spise. Maten vokser i munnen og ingenting smaker godt. Som en naturlig følge av dette har jeg gått ganske mye ned i vekt. Og jeg vet at mange tror jeg er tilbake i anoreksien. Noen har spurt direkte, andre vet jeg snakker om det. Jeg har ikke noe ønske om å se anorektisk ut, noe mange sier at jeg gjør nå. Mitt spørsmål er hvordan man kler seg slik at man ikke ser tynn ut. Det hører med til historien at jeg fremdeles har et forsyrret kroppsbilde og ser meg selv som overvektig, men forskjellen fra da jeg var syk er at jeg nå skjønner at det jeg ser i speilet ikke er den kroppen andre ser. Derfor er det vanskelig for meg å se hvilke klær jeg ser tynn ut i, ettersom jeg alltid ser en smellfet, overvektig person i speilet. Ville blitt veldig takknemlig for svar.
|
amanda
31.03.2010 00:02
|
hei Hvordan har det seg at man kan legge på seg når jeg spiser og kaster opp etter store måltid.hvordan skal jeg klare å gå ned i vekt med bulimi?er helt fortvilt.
|
I
29.03.2010 22:51
|
Jeg er en jente på snart 19 år, og har slitt med både bulimi og alvorlig anoreksi. Jeg har gått til en psykolog og eræringsfysiolog i over et år, og det hjelper å vite at jeg ikke er alene i kampen om å bli frisk. Men allikevel så synes jeg det er veldig vanskelig å legge på meg. Har gått opp noen kilo, men nå har jeg kommet opp til et punkt da jeg ikke vil mer opp i vekt, men på en annen side så vil jeg bli frisk igjen. Det med maten gjør meg så deprimert, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg over denne "tørr ikke å gå mer opp i vekt". Jeg er heller ikke så aktiv fordi jeg ikke har fått lov til å trene så mye. Jeg kan gå turer, men det synes jeg er så kjedelig. Jeg vil gjerne opp i vekt slik at jeg kan begynne å trene litt, fordi når jeg er mer aktiv synes jeg det er lettere å følge kostlisten jeg har fått. Hvis jeg er lite aktiv en dag, så synes jeg det er veldig vanskelig å spise alt jeg skal fordi jeg føler meg feit, og at jeg legger på meg mange kilo. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få bort disse tankene. Noen råd? Av og til får jeg også veldig lyst på mat og føler jeg må spise hele tiden, og det fører ofte til at jeg kaster det opp. Tørr ikke å spise litt ekstra fordi jeg er redd det har mye å si når det gjelder vekten. Har det det? Kan en "overspise" en gang i uka uten at det ar noe å si? Selv når en er lite aktiv? Hadde blitt takknemlig for svar:)
|
AA
24.03.2010 14:41
|
Er en jente på 25 år, hatt s.forstyrrelser i 15 år.. Kjenner jeg er sliten nå.. Oppveksten min var preget av anoreksia , helt til jeg i en alder av 14 begynnte med stoff. Da holdt vekten seg nede uansett så da var det en frihet og ikke tenke på mat og hva jeg spiste. Sluttet med stoff i alder av 20, og begynnelsen av mitt nye liv besto av å stumpe røyken, ikke drikke alkohol, trene masse og spise rent. Utviklet da dette nye fancy ordet ortoreksi. Sosialllivet forsvant og dagene besto kun av å forberede neste måltid, tenke på mat og sørge for at kalorinivået var på det minimale. Dro aldri på besøk til noen, kunne jo hende de serverte meg noe jeg ikke visste hva inneholdt. Ble hysterisk da samboerern i gode intensjoner hadde laget middag, men gjorde den store feilen og tilsette maten litt sukker og raspet brød. Begynte så på en diet i tillegg til alt og gikk ned mye. Med lite fett, mistet syklusen, håret falmet og begynt få dun på kroppen og hjerteflimmer var jeg nådd mitt laveste. Dette så jeg faktisk selv og begynte å spise igjen. Men spiste jeg FOR mye, da gikk jeg og kastet opp.. Så da var bulimien igang... Helt til en dag jeg fant på noe "lurt". Jeg kunne jo bare lage meg all denne forbudte maten, putte det i munnen, kjenne på smaken og nyte.. for og så spytte det ut i søppla... jepp... da var det igang... og slik har jeg hatt det i 2 år nå. Smake, spytte ut.... Jeg kan faktisk lage meg pannekaker, dynke i smør og sukker, sette meg ved toalettet, og sette igang.... Hva DENNE formen for forstyrrelse heter, vet ikke jeg. Og det gjorde ikke den såkalte psykologen for spiseforstyrrelser heller. Brukte 4 ganger på at hun bare satt og klødde seg i hodet og sa at dette hadde hun ikke vært borti før. Så jeg fortalte henne bare at Du kan ikke hjelpe meg, og gikk. Så nå sitter jeg her... Bruker mye mer penger i måneden enn jeg trenger på mat, nettopp fordi jeg spytter ut halvparten av det. Og dette i tillegg til at jeg ved siden av har ett supert bra kosthold, og gode sunne treningsrutiner.... Så hva gjør jeg... Hvordan kan jeg stoppe... Jeg er så sliten... Jge kjenner jeg orker snart ikke mer. Jeg skammer meg, jeg er deprimert og jeg skjønner ikke hvorfor det trenger å være slik. Jeg vet jeg trenger hjelp, men det eneste jeg tenker er at jeg savner å ha anoreksia, for da slapp jeg i det minste å putte mat i munnen i det hele tatt. Ihvertfall en Light varsjon av det... Vet jeg trenger hjelp, samtidig jeg er redd for å bli frisk. Føler jeg mister noe av kontrollen av meg selv. Men det er jo der det mye ligger.. den ene tingen i livet og ha kontroll over....
|
Anonym
22.03.2010 13:28
|
Hei IKS! Jeg har spørsmål vedr. behandlingstilbud av spiseforstyrrelser. Jeg lider av spiseforstyrrelser, både anoreksi og bulimi. Jeg går til psykolog, men trenger et opphold på en klinikk eller sykehus. For flere år siden var jeg til vurdering på Modum Bad, men angsten tok overhånd og jeg dro hjem etter 24 timer. Nå tenker jeg å prøve igjen... Mitt spørsmål til dere er om dere vet om andre behandlingstilbud enn Modum Bad? Jeg har hørt at det finnes noe i Sverige, men har ikke funnet frem til dette stedet på egen hånd. Tusen takk for tilbakemelding! Hilsen Anonym
|
AA
21.03.2010 22:21
|
Hei! Jeg er en jente på 18 år, som har hatt spiseforstyrrelse(r) siden jeg var 14. Det begynte med at jeg ble mer opptatt av sunn mat, trening, og jeg ville slanke vekk den ekle "bilringen" nederst på magen. Jeg lovte meg selv å aldri mer spise godteri og kaker, jeg begynte å lese slankeblader og alt om sunn mat og trening på internett. Jeg spiste masse frukt og grønnsaker, og prøvde å unngå alt som het is, sjokolade osv. Dette var rett før sommeren, og i løpet av sommerferien mistet jeg mange kg. Når jeg tenker tilbake, så var det egentlig ikke helt bevisst slanking. I begynnelsen var det det som var motivasjonen, men etter hvert begynte jeg bare å spise mindre, for maten var blitt fienden. alt dreide seg om å spise så lite og sunt som mulig. Jeg hadde en svært aktiv sommer, med mye ridning og var ute hele dagen, jeg spiste omtrent bare frukt, grønnsaker, knekkebrød og havregryn, noe som førte til at kiloene raste av. Mine foreldre så dette, og på slutten av sommeren tok de affære og tok dette opp med meg. For å gjøre en lang historie kort, så har jeg sammen med mamma kjempet en lang og hard kamp, og jeg har gått opp i vekt til ca det jeg var før SF begynte. Jeg gikk til psykolog en stund (noe jeg hatet, jeg syntes det var forferdelig og ønsket ikke å snakke om min SF til andre), men har et godt forhold til min mor og vi snakker sammen om temaet og hun hjelper meg. For å gå opp i vekt har det for meg vært nødvendig å måle maten. Min mor måler og veier maten, etter et gitt antall kalorier. I begynnelsen var det viktig for at jeg skulle spise nok, men nå, etter tre år, har jeg et annet problem. Jeg tror jeg begynner å utvikle bulimi. Det begynte for ca 1 år siden. Jeg hadde spist for mye, (jeg hadde flere perioder med dette, for når jeg var blitt bedre av anoreksien og tillot meg å spise mye fordi jeg jo skulle legge på meg, så hendte det at jeg helt mistet kontrollen) og stakk fingeren i halsen for å få opp maten. hadde nemlig spist så mye at jeg fikk mageknipe og hetetokter. Dette var begynnelsen. Siden har jeg, ikke regelmessig, kastet opp. Dette hender bare når jeg overspiser, og bare om kvelden. Det er ikke hver dag, perioder spiser jeg ikke for mye. Får heller ikke noen følelse av at jeg kaster opp magesyre, siden maten ikke har kommet helt ned i magesekken før jeg kaster den opp. Er det da like skadelig for tennene? Jeg driver som sagt enda en kamp for å legge på meg, en kamp som nå har blitt svært vanskelig. Når jeg skal opp i vekt må jeg spise svært mye, da jeg har en høy forbrenning, spiser sunt og magert og trener. Og når jeg først spiser store mengder mat, er det lett for at det "bikker over" og jeg overspiser. Det er ikke enorme mengder mat jeg overspiser, kanskje bare 2-3 skiver eller noen håndfuller nøtter eller 2-3 porsjoner is.. dette varierer imidlertid. Jeg planlegger ikke oppkastperioden, men vet når jeg får i meg for mye mat at "dette må jeg kaste opp". Jeg er veldig forvirret akkurat nå. har ikke fortalt mamma om bulimien, hun har ikke merket noen ting, og jeg ønsker ikke heller at hun skal få vite noe. Føler at den enda ikke har tatt kontroll, så føler jeg kan klare å komme meg ut av dette selv. Ønsker heller ikke snakke med lege/helsepersonell, da jeg har svært dårlige minner fra dette fra perioden med anoreksi. Jeg har også et annet problem, nemlig at jeg ikke har hatt menstruasjonen siden jeg var 14 år. Det er derfor jeg driver og prøver å legge på meg. Så når jeg står der og overspiser så kan jeg tenke "det gjør jo ikke noe, jeg skal jo legge på meg", men så etterpå når jeg kjenner klumpen i magen og tenker over alt det usunne sukkeret/fettet, så "må" jeg bare kaste opp. Det er så altfor enkelt, da det bare er å bøye seg over doskåla og presse magen sammen. Jeg lurer derfor på hva jeg skal gjøre for å få en slutt på dette. Burde jeg planlegge hvor mye jeg skal spise, og strengt holde meg til dette? (med fare for å komme inn i anoreksitankegang igjen) Dersom jeg spiser "fritt", blir det ofte altfor lite mat, eller altfor mye.. Jeg ønsker bare å få et normalt forhold til mat, der jeg spiser til jeg blir mett, og ikke får slike "spisekick", men samtidig er jeg jo nødt til å spise til jeg er mer enn mett, for å klare å legge på meg. Føler at prosjetk oppi vekt ikke går sammen med det å komme seg ut av bulimi! Har dere noen råd for hva jeg burde tenke, gjøre, strategi eller egne erfaringer?
|
Sonja
18.03.2010 23:20
|
Er en kvinne i 30-årene som sliter med bulimi. Har gjort det i 14 år nå...Er overvektig tiil tross for at jeg spyr opp maten flere ganger om dagen. Hater kroppen min noe så intenst. Vil så gjerne ned i vekt. Men tror forbrenningen er nesten ødelagt. Føler også at jeg har ekstremt mye vann i kroppen nå. Fingrene hovner opp og huden sprekker. Hvorfor skjer dette? Ønsker egentlig hjelp, men våger ikke. Vil ikke at alle rundt meg skal vite om spiseforstyrrelsen min. Men er hjemme med små barn, så viss jeg skal begynne med legetimer og psykolog ol. må jeg ha barnevakt til mine barn. Det finnes vel ikke noen behandlingstilbud på kveldstid, eller gjør det det? Er også redd for at hjertet mitt plutselig skal svikte... Mannen min vet litt om spiseforstyrrelsen, men tror ikke han egentlig forstår alvoret i situasjonen. Er også vanskelig å kontrollere spisingen når jeg må lage til måltid hele tiden til mann og barn. Vil jo ikke overføre spiseforstyrrelsen til barna mine, og føler at jeg må spise sammen med dem, selv om jeg ikke vil. . . Noen som har forslag til en kostliste. En som er tilpasset slik at jeg går ned i vekt på en sunn måte. . . Trenger virkelig hjelp, men skammer meg over å være så feit når jeg har bulimi. Trenger gode råd!!!!!!
|
Replica
14.03.2010 21:45
|
Hei! Jeg er ei jente på 24 år, som føler at jeg har noen kilo for mye. Opplevde seksuellt misbruk i 7års alderen og har etter det hatt problemer med mat.. "må ha" noe for å fylle det tomme og vonde rommet i magen. Tyr til overspising i en form for selvskading, vet at det ødelegger kroppen min (har kronisk magekatár og syreproblemer) gjør det for å føle meg stygg og heslig, jeg fortjener ikke å være tynn sier en stemme i hodet mitt Jeg hadde rundt jul en god periode og gikk ned kun med å kontrollere matinntaket.. fikk kommentar fra min mor på at jeg hadde gått ned og at jeg var fin, da gikk jeg på vekta og oppdaget til min overaskelse at jeg hadde gått ned noen kilo, kjempe fornøyd og fant frem bukser i en str mindre (skapet inneholder mange bukse størrelser) Følte meg kjempe bra!!! Mer seksuell selvtillit og rakere i ryggen.... Meen så kort tid etter begynnte "suget" etter sukker og fett.. dette har skjedd mange ganger og jeg har innsett at jeg er redd for å føle meg bra, for å bli attraktiv og se bra ut... jeg er faktisk redd for det jeg ønsker?? Har nå gått opp igjen i løpet av noen måneder, måttet finne frem større bukser og føler meg helt jævlig. Noen som har erfaring med dette og kan veilede meg?
|
NN
10.03.2010 19:36
|
Har hatt problemer med tvangsspising siden jeg var 9 år, er nå 17. Slanket meg da jeg var 14 og ting er ikke bedre. Har gått fra nærmest anorektisk til å overspise for å så tatt avføringspiller. Er syklig opptatt av trening (og mat), men har vært syk i en lengre periode, så har dessverre ikke fått sjansen til å trene. Det hjelper jo ikke, for å si det sånn! Dette har pågått såpass lenge nå, at jeg er dritt lei og men det er ikke bare bare å slutte! Den evige jakten etter en perfekt kropp holder meg gående. Jeg har gått til psykolog et par år nå, uten særlig resultater. Bikinisesongen står for tur og jeg vurderer seriøst å gå på en såkalt "diett" bestående av kun sitronvann og avføringstabletter ukene fremover.. Igjen, er så utrolig lei og alt jeg ønsker er et normalt forhold til mat og ikke minst; kropp..
|
Fornuft og følelser
08.03.2010 18:12
|
Forholdet til mat kan være vanskelig synes jeg, jeg er opptatt av å spise sunt og riktig etter hva som er anbefalt. Sjøl føler jeg ikke at jeg har en forstyrrelse, mens andre mener det - hvertfall at jeg er veldig opptatt av dette, slik at det ofte blir et evig diskusjonstema her hjemme hva vi skal ha til middag blant anna. Men slik jeg har det nå vil jeg ikke ha det lenger og vil gjerne kunne få til mer enn det jeg gjør. For jeg prøver å trene, men blir ikke fornøyd - jeg får ikke til så mye som jeg ønsker. Ofte kan jeg føle meg sliten, men jeg føler også at trening er godt, og at det går bra bare jeg får kommet i gang. Det jeg lurer på er åssen jeg skal finne motivasjonen til å gjøre noe med dette, da jeg ikke vil gjøre noe som vil gjøre meg større. For jeg mener jeg kan fortsette å leve slik, bare fått til å yte mer.. Jeg vet jo at man skal spise lite og ofte, men jeg spiser vel heller lite og litt sjelden, og heller mer til middag. Det har blitt sendt hendvisning til sykehuset hvor de jobber spesielt med spiseproblematikk, og jeg vil ha hjelp til dette, samtidig som sagt jeg ikke vil gjøre noe som gjør meg større. Ble dette forståelig??
|
T
08.03.2010 15:25
|
Hei. Fikk tips om denne siden fra en venninne som sliter med samme problem som meg. Lest gjennom en del av innleggene, og ser at mye av det samme går gjennom de fleste innlegg. Nå har det seg slik at jeg har innsett problemet mitt, og begynt å prate om det. Kastet opp for første gang da jeg var 14, og slitt med bulimi og har et meget anstrengt forhold til mat. Dette har vedvart on and off i 9 år, da jeg er 23 år idag. Jeg lurer på om noen kjenner seg igjen i relasjonen til alkohol istedet for mat? De siste 2 årene har jeg begynt å drikke alkhold i betydelig større grad, og har nesten ingen begrensninger iforhold til inntak. Jeg spiser svært sjeldent. Begynt med en rutine om jeg klarer å opprettholde, gå frem og tilbake til jobb (ca 1 time hver vei), og trener flere dager i uken. Tror det er tvangstrening kombinert med lyst og vilje, fordi jeg liker å være aktiv, men vil også forbrenne de kaloriene jeg får i meg. Kan alkohol gjøre mere skade på kroppen når du har lidd av/lider av spiseforstyrrelser? Jeg lurer på om det er noen som vet noe om dette? Når det gjelder økonomisk bistand, er det noen som har fått hjelp av kommunene og bydelen til å f.eks gå i terapi på ulike institutter, som koster penger, men som dere får bistand til? Mine spørsmål, når jeg sender til min bydel, blir bare videresendt, og det virker som de som svarer helst gjerne skulle gravd seg ned i jorden, og ønsket at de ikke fikk den mailen. Mvh T
|
forvirret
16.02.2010 20:08
|
Det startet da jeg som en helt normal attenåring startet på grete roede kurs for å gå ned noen kilo.. Jeg var ikke spesiellt overvektig, men lå vel i "øverste siktet". Kort fortalt har vekta veksla mye. En periode var jeg veldig, veldig tynn uten at jeg så det selv.Så var jeg mange kilo for tung, for så å gå ned masse og øke igjen... Nå er vekta på topp igjen. Hverdagen min er preget av tanker rundt mat og slanking hele tiden! Og jeg begynner å bli utslitt av det. I perioder klarer jeg å fokusere på å telle kalorier og trene mye, men så "bryter" jeg sammen og alt raser. Da blir jeg helt passiv og spiser alt jeg kommer over...-i sjul for alle andre.. Dette kan variere bare på dager. Jeg melder meg på alt av slankekurs jeg kommer over og er medlem på alt av nettsider som omhandler slanking og mat. Alltid ender det med anger og oppgitthet når jeg ikke klarer å fullføre.. Dyrt blir det også :-( Nå står jeg helt fast i dette og finner ikke veien ut. Hva skal jeg gjøre? Er dette en form for spiseforstyrrelse? Bør jeg kutte ut slankekurs og nettsider, eller gir jeg da helt opp? Noen råd om hva jeg skal foreta meg?
|
sliten...
08.02.2010 14:28
|
Hei. jeg er ei jente på 29 år som har slitt med bulimi/anoreksi siden jeg var 16 år. Jeg merker nå at dette ikke går lenger og at jeg trenger hjelp. Hvedagen er preget av mat, kontroll og trening. Har veldig får nære personlige relasjoner og skyver folk unna så fort de kommer fo nære. Sliter også en del med depresjoner. Det jeg lurer på er hvordan får man hjelp uten at det koster skjorta? Jeg er student og har ikke råd til å betale i dyre dommer for behandling, men merker samtidig at jeg har kommet til et punkt hvor noe må gjøres. Jeg orker rett og slett ikke lenger.
|
frustrert
04.02.2010 23:36
|
Hei Jeg er en jente på 25 år. Da jeg var 14 år utviklet jeg anoreksi. Jeg ønsket å bevise at jeg hadde kontroll og satte tankene på å få en veltrent flat mage. Jeg opprettet faste, strenge treningsøkter for meg selv hver dag. Sult følelsen forsvant etter hvert som jeg spiste mindre. Alle rundt meg bekymret seg for vekten min, mine foreldre gjorde hva de kunne for å få i meg mat. Etter hvert fikk jeg hjelp av helsesøster på skolen og ting bedret seg. Siden den gang har jeg trodd at mitt forhold til mat har normalisert seg. Men dette har igjen utviklet seg negativt de siste årene. Dog denne gangen har det utviklet seg mer skjult. Nå kan ingen se plagene lenger da jeg ikke går ned i vekt. Jeg er veldig alene om plagene og tankene sliter meg ut i hverdagen. Jeg vet ikke hvilken form for spiseforstyrrelse jeg har denne gangen, men tankene rundt mat, kilo, og kropp opptar meg dagen gjennom. På grunn av mangeårige mageplager har jeg vært opptatt av å finne en løsning på hva jeg kan spise, hva jeg ikke kan spise, hva tåler magen, hva tåler den ikke osv? Dette gjør at jeg er ekstremt opphengt i detaljer rundt hva jeg spiser, hvor mye, hvor ofte, når spiser jeg, når blir jeg dårlig osv. Legen min har gjort alt av tester for å finne svar. De kom frem til at mageplagene er noe jeg må leve med. Det siste året har jeg hatt depresjon og sterk angst, noe som har ført til at jeg ikke makter en vanlig hverdag lenger og studiet er satt på vent. Tankene mine har overfalt meg og jeg har mistet all kontroll. Jeg tenker, grubler, analyserer alt rundt meg i minste detalj og det fører til at jeg blir utslitt. I løpet av hele denne perioden har jeg også hatt et sterkt fokus på mat, inntak, karbohydrater, hva tåler jeg hva tåler jeg ikke osv. Jeg var ikke fornøyd med å ikke få en kur for mine mageproblemer. Da jeg ble sykemeldt fra studiet begynte altså mitt "arbeidet" for å bli frisk; å finne en løsning på problemene. Jeg kartla matinntak, karbohydratinntak og antall kilo fra uke til uke. Jeg var veldig positiv til å endelig få gjort min egen utredning og finne svar. Denne gangen skulle jeg få det til! Etter hvert begynte tankene å dreie seg rundt ett par kilo jeg mente jeg hadde for mye av. Det hele har bare endt i tragedie. Jeg skjønner at jeg er tilbake i den vonde spiralen som jeg var i for 11 år siden. I gode perioder, hvor jeg spiser sunt, ofte og lite føler jeg meg bedre, og livet er generelt bedre. Men så kommer nedturene i depresjonen, eller angsten angriper meg, og da mister jeg kontrollen! Når jeg mister kontrollen og ikke klarer å følge opp mitt strenge og sunne regime så straffer jeg meg selv ved å gå og sulte. Tilslutt blir jeg svimmel, uvel og døsig av det lave blodsukkeret og da må jeg spise noe. Da spiser jeg helst noe chips, godteri, kake, hva som helst som er lett tilgjengelige, for å stoppe sult følelsen. Jeg hater virkelig denne sult følelsen, men likevel gjennomgår jeg den ofte. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjennomgår dette når jeg vet det ikke er bra for meg? Jeg har også et ekstremt fokus på å spise sunt mens jeg er ute blant folk. Jeg velger det sunne alternativet og drikker vann. Når jeg er for meg selv så tyr jeg ofte til mye godteri, brus etc, jeg spiser og spiser og klarer ikke stoppe! Jeg prøver å døyve en eller annen smerte innvendig som jeg ikke klarer å definere ennå .. Maten demper smerten og sulten for en stund. Men så kommer skammen over å ikke ha klart å opprettholde mitt sunne regime. Og jeg blir enda mer nedfor. Når jeg har mislykket der, fokuserer jeg desto hardere på å gå ned på kiloene. Det er som om jeg hele tiden må bevise for meg selv evnen til kontroll. Fordi jeg føler meg mindreverdig alle andre mennesker. Jeg streber hele tiden etter å være god nok. Jeg strekker ikke til. Når jeg handler matvarer er det konstant fokus på hva som havner i handlekurven. Om jeg tar med noe usunt fra butikkhyllen, blir jeg skamfull. Jeg vil ikke at folk skal se meg med disse matvarene! Gjennom angsten min kommer det også frem et enormt behov for kontroll. Jeg har også utviklet tvangstanker og handlinger for å roe angsten. Det hele er en ond sirkel som er uutholdelig og jeg ser snart ingen løsninger lenger. Ser dere noen mønster i dette? Nå har jeg, i likhet med da jeg var yngre, et veldig fokus på definerte områder på kroppen som skal se bra ut. Og jeg måler min selvfølelse ut i fra hvordan disse områdene ser ut. Jo slankere de er, jo bedre er det. Men jeg blir ikke noe lykkeligere av det .. Nå er fokuset på slanke overarmer og slanke, fremtredende kragebein. Hver gang jeg ser meg selv i speilet, fokuserer øynene på disse områdene. Ser de bra nok ut? Nei. Burde jeg gjøre noe med det? Ja. Tankene er der hver eneste gang. Objektivt sett skjønner jeg at det ikke skal være slik og jeg er helt fortvilet over tankegangen min! Men fokuset er så sterkt og jeg vet ikke hvordan jeg slutter! Det virker som at når livet ikke går på skinner, så dukker disse underliggende problemene opp. De tar gjerne en annen form enn sist, men de kommer tilbake gang på gang. Det gjør også at jeg etter hvert mister mer og mer håpet for at jeg noen gang vil bli bra. Jeg har i flere år gått i kognitiv terapi for å styrke selvbildet. Terapien har gjort mye for meg, men jeg er ikke i mål. Jeg går til privat psykolog, noe som koster mye penger. Å være sykemeldt fra studiene er ikke gunstig økonomisk, så nå har jeg ikke råd til den psykologhjelpen jeg egentlig trenger. Jeg ble i sommer henvist av legen min til sykehus for behandling. Der fikk jeg avslag i og med at det var tegn til bedring, jeg var ikke syk nok! Jeg ønsker helst å fortsette i samme behandling som tidligere. Gå til psykologen som kjenner min historie. Samtidig vil dette ta ekstra lang tid i og med at behandlingen er så dyr. Jeg er også redd for å ta opp "enda et problem" hos psykologen. Jeg har såvidt nevnt disse problemene tidligere, men har ikke gått noe innpå dem. Jeg er nok redd for å ta dem opp. Redd for ikke å bli trodd da spiseforstyrrelsen ikke kan sees på meg. Jeg er så sliten av å være syk, så sliten av hvordan tankene mine styrer livet mitt. Og frustrert over å ikke bli frisk. Jeg føler meg rådløs. Det er nå jeg trenger behandlingen. Men de fleste psykologer med refusjonsordning har lange ventelister. Hvordan skal jeg gå fram nå for å blir bedre? Finnes det psykologer med refusjonsordninger, som kan spiseforstyrrelser? Og som kan gi snarlig hjelp? Finnes det en løsning?
|
anonym
03.02.2010 13:49
|
Hei. Eg er ei jente på 31 år,som har slitt med ei form for spiseforstyrrelse i snart ti år. Eg skriv ei form for, fordi eg ikkje heilt klarer å definere meg hverken som anoretisk eller bulimetisk.(men meir det første enn det andre). Eg kastar ikkje opp, tek ikkje avføringsmiddel og overspiser ikkje. Eg svelt meg i grunn ikkje heller,men er veldig restriktiv på kva og kor mykje eg et. Særleg slit eg medå ete større måltid, særleg middag.Vil då heller småspise litt gjennom heile dagen. Tenker veldig på kalorifattig kost,men i helgane et eg mykje godteri. Då kompenserar eg dessverre med å kutte ut vanlege måltid. Eg er også veldig opptatt av fysisk aktivitet. Eg MÅ trene,helst kvar dag.I tillegg må eg gå lange turar,særleg rett etter måltid. Eg veit eg har alt for lav vekt, og synast også sjølv at eg ser for tynn ut. Speilbildet mitt avskyr eg.Men det er meir følelsen av "skinn og bein" som eg likar,og tanken på å legge på meg skremmer meg veldig. Eg er veldig opptatt av rutinar,og føler livet mitt berre dreiar seg om trening og tanken på mat og måltid,og det gjer meg veldig regid. Eg fekk eit barn for 9 mnd sidan,og eg hadde håpt at det ville hjelpe meg ut av dette rutinehelvete, men det har i grunn gjort det verre. Eg er så lei av å ha det slik, det går i stor grad ut over mitt spontane og sosiale liv både med venner og familie. Eg ønsker og så VELDIG gjerne å kunne la tanken på mat ligge ei stund..... Eg har prøvd samtaleterapi for nokre år sidan,men synast ikkje det hjalp særleg. Eg innser og problema mine, men klarer berre ikkje å kome ut av desse rutinane mine og tankane kring mat og trening. SKulle så gjerne ønske eg kunne ete ein god middag og med god samvittighet legge meg på sofaen etterpå, det har eg ikkje gjort på ti år.... Ynskjer gjerne nokre råd på kor eg skal starte.Er livredd for at eit normalt matinntak og mindre aktivitet,vil gjere at eg raser opp i vekt.Vil jo på ein måte legge på meg og, men fryktar prosessen....
|
Anonym
28.01.2010 08:07
|
Hei, jeg fant netopp dette forumet og bestemte meg for å skrive inn. Jeg er en jente på snart 25 år, som har hatt et anstrengt forhold til mat helt siden jeg var 16 år gammel. Sliter med depresjoner og angst utenom. Mitt problem er vel at jeg tenker på mat hele tiden. Jeg klarer ikke gå på butikken uten å handle med meg hjem godterier, dette er komplett umulig! Har vi en dag ikke godteri i huset, føler jeg at jeg nesten blir sprø i hodet, og angsten kommer krypende. Er jeg sammen med andre mennesker, spiser jeg så lite som mulig(eller normalt) for så å overspise når dem går, dette er noe jeg gleder meg til. Jeg har en samboer som vet godt om mine problemer, familien er også klar over det, men vi snakker ikke så mye om det. Jeg blir glad av å spise, det gir meg et kick på en måte, men maten jeg får det av er alltid usunn og kaloririk. Sjokolade og andre godterier må jeg ha hver eneste dag. Dette er et problem jeg har tatt opp med fastlegen mange ganger, men hun tar meg ikke seriøst. Ber meg trene mer og spise sunnere, når jeg sier det ikke er så lett og det er ikke noe jeg klarer, sier hun at hun ikke kan gjøre mer for meg. Jeg har nå i det minste byttet fastlege, men ikke fått noe kronket hjelp enda. Jeg ønsker virkelig å komme meg ut av dette mat-helvete, men alt virker håpløst! Jeg har ingen kontroll, og alt som betyr noe i livet mitt er maten! Noen tips om hva jeg kan gjøre selv? Har time hos min fastlege denne uken, og redd for hvordan jeg kan legge dette frem slik at hun forstår alvoret. Hun vet jeg sliter med maten, jeg er overvektig. Jeg er misfornøyd med kroppen min, dette ødelegger livet mitt. Håper dere kan hjelpe meg litt.
|
Anonym
22.01.2010 12:40
|
Hei! Jeg skal skrive en oppgave om spiseforstyrrelser, og jeg lurte på om det var noen som har et synspunkt på om hvor grensen mellom slanking og spiseforstyrrelser? Tusen takk på forhånd!
|
Bin
20.01.2010 23:06
|
Hei.. Jeg har slitt slitt med spiseproblemer i ca 15 år nå. Jeg kaster opp etter måltider, og når jeg føler jeg er "for mett". Jeg har hatt en vanskelig barndom, alkohol og seksuelt misbruk er noe av tingene jeg har opplevd. Jeg nå 30 år og trenger å få skikk på livet mitt. Har aldri snakket med legen om dette, og vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram. Har store tannskader, noe som fører til ekstra stress i hverdagen. Har hatt tannlegeskrekk hele livet, og dette har jo ikke hjulpet på tannhelsen. Jeg har ingen muligheter til å betale all tannbehandlingen jeg trenger selv, men er usikker på om det er noen vits i å prøve å få noen støtte til dette, særlig siden jeg ikke har tatt kontakt med lege før. Kan dere gi meg noen råd om hvordan jeg kan gripe dette an? Hadde vært til enorm hjelp. På forhånd takk..
|
Nina
19.01.2010 15:01
|
Hei! Har slitt med spiseproblemer i snart fem år. Startet med at jeg hadde mye smerter etter diverse operasjoner. Merket raskt at dersom jeg spiste mindre, fikk jeg mindre vondt og trengte derfor mindre smertestillende. Trodde jeg var snill mot kroppet...så feil kan man ta. Kort tid etter mistet jeg sultfølelse. Spiser middag sammen med mann og barn. Spiser lite ellers i løpet av dagen. Drikker mye vann...er alltid tørst. Har jeg Anoreksia og hva kalles denne formen for spiseforstyrrelse? Har noen noen råd, opplevd det samme?
|
A25
12.01.2010 22:47
|
Hei! Har kikka litt på innlegga her og ser at eg ikkje er den einaste med problem, og kjenner meg att i svært mykje... Eg har hatt eit problematisk forhold til kropp og sjølvfølelse så lenge eg kan hugse, og etter at eg byrja å studere for 5 år sidan vart det enklare å kaste opp og bulimi blei etterkvart eit faktum. Har aldri vore spesielt overvektig, men har gått ned mange kg dei siste 6 åra. Kor ofte eg kastar opp går i bølgjer. Men tankespinnet rundt trening, forbrenning, kaloriar og kor mykje som er "lov" å ete er der konstant. I seg sjølv er dette slitsomt... Er livet generelt prega av kontroll og stabilitet er forholdet til det eg et det samme. Men med ei gong ting ikkje går som dei burde, eg blir usikker, lei meg osv. kjem matsuget i stormfart. Det samme gjer skuldfølelsen. Og behovet for å kvitte seg med alt. Og den endå verre skuldfølelsen og mindreverdigheitsfølelsen dersom ein ikkje klarar dette... Det ikkje av ingen grunn eg har vorte kalla "Ice-queen". Gjekk ei tid fast til fastlegen for å vege meg o.l. fordi mensen forsvann, uten at det hjalp på anna vis enn å få dokumentert at eg faktisk hadde eit problem... Faktisk blei det ein liten seier kvar gong han uttrykte litt bekymring for vektnedgang. Og det er framleis slik at om eg går ned eit kg så er den gamle vekta på lik linje med det den var fleire kg sidan. 1 eller 5 ser på ein måte akkurat likt ut. Hausten 2008 gjekk eg til ein psykolog, som hjalp ein del. I alle fall fekk eg sortert ein god del tankar og fann ut av ein del bakom liggjande årsaker til kvifor ting er som dei er. At mensen er borte skal visst ha psykiske årsaker, og ikkje at eg fysisk har gått ned i vekt då dette har skjedd i løpet av ein lang periode. Men ikkje mindre kjem det av samme grunn - tankane om kropp og mat og skuld og mindreverdigheit... Lenge har det gått ganske greit, men no har det verkeleg toppa seg. Går på eit utruleg krevande masterstudium i utlandet i år, og bur i ein by der mitt sosiale nettverk er temmeleg lite. Oppgåveskriving går ikkje som ønska, forholdet til ein viss gutt er forrvirrande som få og med alt for mykje tid til å tenke går alt i spinn. Føler at tankane rundt maten, vekta, utsjånad, studier osv. drar absolutt all livskraft ut av meg. Juleferie i Norge hjalp ikkje det plukk... Har ikkje lyst å ta pause i eller avslutte studia, men akkurat no ser det ut til å være einaste mogelegheit til å få tilbake ein eller annan form for gnist. Orker rett og slett ikkje ha det slik lenger, ønsker å ha eit normalt forhold til mat - der det den gjev meg fysisk energi i staden for både psykisk og fysisk (ved å kaste opp) tar all energi vekk,,, Har de nokon tips til korleis eg kan klare dette? Føler eg mislukkast skikkeleg om eg flyttar tilbake til Norge utan ferdig master, og at "alle" vil sjå på meg som svakeleg. Har heller ikkje spesielt lyst å ta det opp med skulen her, då det ikkje er eit tema som er lett å forstå dersom ein ikkje har spesiell kjennskap til det... Men kan det være einaste mulegheit? Huff, veit ikkje om dette er noko nokon kan svare på. Men i alle fall fekk det meg til å setje ord på saker og ting...
|
anita
10.01.2010 10:31
|
hi, jeg har lest litt det som dere skriver i dette forumet, og det kjenner meg igjen, TANKER, å ha en bestandig maske hele tiden bygget av redsel, selvforakt, lav selvtillit, rastløshet, dårlig samvittighet kontinuerlig, frykt for fremtiden, frykt for å skuffe alle rund meg, ubeskrivelige følelser og tanker som svever og presser meg slik at jeg vil eksplodere. Jeg vil ikke bo slik lenger og jeg har jo forsøk mange ganger å ta et skritt videre: dagbøka, psykolog, lege, å få disciplin, jeg har blitt inlagt i en periode og det føltes frigjørende fordi jeg ikke fikk takk i å kaste opp og oversespising, jeg følte meg beskyttet av meg selv, av min lyst for å frigjøre meg gjennom maten, fri fra den sosial press, fra den tanken at der var det ikke noe som jeg måte bli flink til. Og det er ganske irritende at jeg, når jeg bor for meg selv ikke klarer å stoppe meg, å styre livet mitt! jeg blir rasende, rastløs! jeg har hatt bulimi i mange år, fordi jeg liker å spise og roen i hodet jeg får når jeg kaster opp, men... vil ikke lenger . Det som jeg spør meg daglig er: vil jeg egentlig forandre livet mitt slik det er nå??, foran maten er jeg så svak og irritert og glad og skam...., Hvordan kan jeg dempe lysten om kveldene for å misbruke maten?, det går fint i hodet om morgenene og i løpet av jobben, da tenker jeg omtrent klart og det føles trygt hos meg.... men kveldene er det slik at jeg tenker at jeg ikke trenger å bli flink til noe, at jeg kan kose meg og bruke maten på godt og vondt, og hvorfor ikke kaste opp? slik jeg tenker jeg kommer heim, eller når jeg tenker at jeg må gjøre slik på jobben, studium, privat livet. Det er tankene som gjør at jeg ikke er tålmodig nok for noe... og jeg tenker at til slutt, det er normalt at jeg gir opp og skuffer alle rund meg, det er jeg... jeg vet ikke. Jeg ga opp hos psykologen fordi jeg følte meg flau og at jeg måte bare gi opp, var jeg egentlig som vil ha hjelp?, inni meg føles at jeg har en krig, anita som vil bli frisk i fremtiden fordi..det er så slitsom og lei av den del av meg selv og anita som egentlig vil forsette med slik maske....,dere har en kurs om noen uker og jeg er redd av å melde meg fordi jeg vet at det blir vondt å konfrontere meg der og få vite grundig hva som egentlig skjer i livet mitt, at det er nødvendig å snu...., så kunne det skje at jeg melder meg på og dagen etter finner jeg på en unnskylding for å ikke stille opp i kurset.... I hverfall har jeg faktisk en positiv stilling når jeg ser livet, håp, det har jeg hatt hele livet og i stor sett liker meg som jeg er, men den mørker siden suger meg hele energi..... tanker og følelser og maten og jeg... huff slitsom å tenke, som en kontinuerlig stein i livet mitt...ok, takk at dere finnes og man kan kaste ut alle tenker man har i iks, jeg føler meg ikke rart da jeg er i kontakt med alle dere, jeg føler at vi er jo mange som jo vil leve livet sterk og til slutt vi vil klare, med omsorg, hjelp og håp. takk
|
Malin
06.01.2010 13:44
|
Jeg er 25 år og har et komplisert forhold til mat.... Jeg er hellig overbevist om at jeg har en spiseforstyrrelse og at jeg kanskje har hatt dette i perioder i mange år. Jeg går jevnlig opp og ned i vekt, helst opp.... jeg småspiser gjennom hele dagen og klarer ikke å fri meg fra det. Samtidig vil jeg ned i vekt og ønsker ikke å spise slikt. Jeg bestemmer meg for å slutte med småspisingen en dag, men "glemmer" det ut veldig snart og er tilbake på "sporet". Jeg klarer virkelig ikke å komme meg ut av dette, og kjøper mye mat og godteri på butikken hele tiden. Gjemmer dette rundt omkring i huset og småspiser når jeg kan. Jeg vil så gjerne ha hjelp til dette. Det er så forferdelig å gå slikt opp i vekt. Jeg mister kontroll. Min mann ser at jeg legger på meg og kommenterer det stadig, selv om jeg ber ham om å ikke kommentere for det gjør vondt å høre hele tiden. Jeg vet jeg trenger hjelp, men vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Har nettopp flyttet til ny by og har aldri vært hos fastlegen her. Ekkelt å bare sette seg inn på et kontor og sprute ut og så måtte skyndte seg ut før neste pasient... jeg vil så gjerne få bukt med dette....
|
hjelp, jeg er desperat!
04.01.2010 01:46
|
Jeg er helt avheng av avføringstabeletter. Tar store doser, hver dag over lang lang tid. Vet at tarmfunksjonen sikkert er minimal. trenger hjelp og råd til hvordan jeg kan slutte. JEg har prøvd det meste. takk for svar
|
Jente23
12.12.2009 23:54
|
Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre! Jeg begynte å slanke meg når jeg var ca 16 år. Mest pga oppmerksomhet tror jeg. Etter det ble det bare verre og verre. Det er så utrolig slitsomt, for det går sånn opp og ned. Det har aldri utspilt seg sånn veldig fysisk for min del, så jeg vet liksom ikke om jeg er syk. En dag kan jeg fråtse sjokolade og være fornøyd med det. Neste dag skal jeg på trening og helst ikke spise noe. Men jeg MÅ spise, jeg har en datter å ta med av! Men jeg vil egentlig ikke spise. Jeg vil bli tynn. Jeg kan være besatt på tanken, for så å unnskylde meg neste dag om at det behøver jeg ikke. Opp og ned, hele tiden. Inegn har noensinne visst om problemene mine, utenom kjæresten min. Men vi snakker aldri om det. Jeg lever bak en maske. Jeg har mange ganger hatt lyst til å søke hjelp, for alle disse tankene sliter meg i fillebiter, men hvordan kan jeg gjøre det uten at noen får vite om det? Nei, det er for risikabelt. Noen kommer til å finne ut av det, og da har hun som alltid har vært den sterke i familien, klippen til alle andre da familien omtrent gikk i oppløsning, mistet masken. Jeg vet ikke om jeg er syk, for jeg kan kose meg med mat uten dårlig samvittighet, men andre ganger kan jeg ha ekstremt dårlig samvittighet. Det er lenge siden jeg har kastet opp, men jeg har ofte lyst. Jeg føler at jeg sitter på kanten av et stup, en bombe som detoneres snart. Jeg er livredd for å møte veggen, som min mor gjorde i 2004, pga at hun fortrengte det vonde, akkurat det jeg gjør. Tanken på å vise den sanne meg er utenkelig, men jeg vil ikke ha det sånn! Jeg vil ikke ha disse vonde tankene hele tiden. Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette, egentlig. Kanskje noen kjenner seg igjen, og vil dele noe med meg?
|
Jente
09.12.2009 13:07
|
Hvorfor mister man menstruasjon ved anoreksia? Hva skjer i kroppen?
|
Ringstabekk skole elever 4 GUTTER VI VIL HA SVAR
08.12.2009 10:43
|
Heihei ja, vi er en gruppe på 4 gutter på Ringstabekk skole i Bærum. Vi har et prosjekt om spiseforstyrrelser på skolen. Vi har en problemstilling vi gjerne vil ha svar på: HVORFOR ER DET TABU FOR GUTTER Å SNAKKE OM SPISEFORSTYRRELSER???? Takk for svar!
|
linnea
05.12.2009 21:51
|
hei! jeg er ei jente på 13 år, og lurer litt på om jeg utvikler meg til en anoretiker? Jeg spiste før både frokost, lunch, middag og kvels. nå spiser jeg bare frokost og middag. jeg bestemte meg for å slanke meg og har gått ned litt... i morges tok jeg meg selv i å sette et mål på flere kg ned før nyttår, er dette normalt? jeg var før veldig fornøyd med meg selv, men nå syntes jeg at jeg er for tykk, og ingen liker meg... Hilsen lille, usikre meg...
|
Jente 15
03.12.2009 01:21
|
Hei! Har ubevisst slitt med anoreksi i 2 år I sommer nådde jeg det punktet hvor jeg selv innså det, etter at mange klagde på at jeg var tynn. Jeg veide lite da jeg kom jeg fra en cup (hvor jeg hadde spist ekstremt lite pga "ekkkel mat". Jeg som var en av de beste på idrettsbanen med toppfart og kondisjon, orket så vidt å jogge 500 m. Foreldrene mine ble så bekymret og redde at de tok meg til lege, og jeg ble forbudt trening. Gjett om treningsnarkomanen i meg ble sur da! Jeg som hadde mål om å spille OL i 2012! Så en periode spiste jeg ordentlig, 5 gode måltider hver dag og jeg var så opplagt. Kom opp til noen kg, men etter hvert følte jeg liksom trang til å trene og smøg meg ut. Nå styrer tanken på mat meg gjennom hele dagen, noe som går utover lekser og kvalitetstida mi Jeg orker rett og slett ikke mer. Jeg spiser minimalt gjennom dagen, senere (nesten rett etter middagen stapper jeg i meg med klementiner, ca 13!), altså jeg kan spise ubegrenset med frukt. Men så vet dere, så kommer kvelden og da plutselig er magen min klar for mat. Jeg starter kaskje å spise kl 21 og fortsetter til tolv, selv om jeg merker at jeg blir kvalm og får vondt i magen så fortsetter jeg, og da snakker jeg ikke om ordentlig mat! det er små snacks og frukt, og som oftest 8-10 kopper skummetmelk. Det ender opp md at jeg legger meg stapp mett, med bekymringer om morgendagens mattinntak. Så hopper jeg over frokosten dagen etter, drar på skolen med bare te, og fortsetter i samme mønster. Det går utover søvn, skole og ikk minst hjernen min. Veier nå ontrent det samme som i sommer, og det haar går et halvt år siden jeg skulle bgynt å legge på meg. Jeg har virkelig vondt og føler legen min ikke forstår meg. Han sie bare: Da må du bare sette granser for deg selv. jeg har så lyst til å komme tilbake i livet. jeg som var så aktiv og sporty, nå sitter jeg og tenker på mat hele tiden. Orker ikke livet lenger. er bare 15 å gammel, og føler hele ungdomstiden minbare forsvinner uten at jeg får gjort det jeg faktisk vil... Hva kan jeg gjøre ? Hvor kan jg søke hjelP?!! Vet dere om noen virkelig gode psykiatere/psykologer? Hva slags møter er det IKS har og noen i nærmeste fremtid??
|
En som sliter
03.12.2009 00:18
|
Nå har jeg spist og kastet opp i snart 12 timer! Jeg er så sliten og lei!!! Startet med anorexi som varte i en periode over 2 år før det gikk over til bulimi for ca 2 år siden! Ingen vet om mine problemer men skal fortelle min bestevenninne i morgen! Livssituasjonen min er så dårlig nå at dersom jeg ikke forteller det til noe snart tror jeg at jeg kommer til å forvinne både psykisk og fysisk! Bare å skrive her er et stort skritt!! Ønsk meg lykke til!!!
|
jente m/bulemi
30.11.2009 14:24
|
Hei! Jeg har slitt med bulemi i 9 år. (er nå 24) Hvis jeg går til lege, vil det jo skrive si min journal. Har dette noen betydning for mitt senere liv? Utanning? Jobb? Forsikringer? Andre sykdommer? Vil jeg bli stemplet som psykisk-syk? Grunnen til min bulemi kommer av at jeg for 9 år siden ville bli tynnere (noen slengbemerkninger om at jeg hadde lagt på meg startet det). Jeg begynte å kaste opp, etter hver gang jeg spiste. Etter noen måneder begynte jeg å overspise, for deretter å kaste opp. Jeg har det helt fint, men klarer bare ikke å slutte, det har blitt en vane, et slags livsmønster. En slags trang. Det er ikke noe som kommer å går etter hvordan jeg føler meg. Det liksom bare er der. Og denne "hobbyen" holder på å ødelegge tennene mine, i år har jeg brukt nesten 30 000kr på tennene. Er det noe jeg kan få dekt med diagnosen bulemi? MvH jentem/bulemi
|
Pernille
24.11.2009 22:19
|
Hei! Jeg har skrevet inn her tidligere, og følte jeg fikk bra svar. Takk :) Men spiseproblemene mine har ikke forsvunnet. Jeg har ikke snakket med noen om dette, men er sliten nå. Det jeg lurer på, er om det finnes noen jeg kan snakke med? Er det noen grupper eller slikt man kan gå på, eller telefon en kan ringe?
|
sørlandet
24.11.2009 18:02
|
Hei! Jeg er ei jente på 30 år, gift og har 2 søte barn. Har den siste tiden blitt klar over at jeg har et spiseproblem, akkurat nå er det vel bulimi :( Jeg er normalvektig, så det er absolutt ikke noen fare på noen måte enda... ;o) Var hos legen for ca 2 mnd siden i forbindelse med noe annet, og da nevnte jeg at jeg hadde begynt på et grete rode kurs for ca 4-5 mnd siden, og tatt av meg mange kg. men at jeg flere ganger til dagen fikk spise kikk og da kompenserte med å kaste opp. Grunnen til at jeg nevnte det for legen var at jeg tenkte at om at jeg fikk de pillene som man mister appetitten av,så kom dette til å gå over av seg selv... men det var han ikke enig i. Etter av vi hadde snakket litt sammen begynte det å gå opp for meg at det satt litt dypere enn som så. Og i ettertid tenkt en del, og har nok hatt spiseforstyrrelser i ca 5 år. Da først overspising uten oppkast. Gikk en herbalife kur og tok av meg mange kg (uten å spy). Ble gravid med førstemann, og var litt kvalm til å begynne med, noe som førte til at en spydde noen ganger,og da var det gjort... Etter det har jeg i perioder overspist og spydd opp igjen, men ikke daglig. ble gravid med nr 2, og det fortsatte. Da nr 2 kom spydde jeg skjeldnere, men overspiste mer, noe som førte til at jeg i vår veide mer. Fant da ut at grete rode var tingen. Og kursleder og de andre på kurset var veldig innponert over vektreduksjonen, da kiloene bare raste av... de skulle bare visst... Men det har vært en grei begrunnelse utad når kiloene raser av, og flere venner har beg på kurs... De siste månedene er det flere ganger om dagen at jeg spiser og kaster opp igjen. Så kjenner at det har tatt over hele styringen på livet. Går ut over arbeidet jeg gjør på jobben, og går ut over tiden sammen med ungene og mannen. har jo nesten ikke overskudd... Kun legen som vet noe om dette, så føler hele livet er bygget på løgn, føler meg så falsk. Hadde vært så godt å bli fri fra dette. Og hvertfall for barna sin del - føler det er det som gir "litt" motivasjon til å begynne kampen. Har lest en del om spiseforstyrrelser og som det ofte står så er det ting som er/har vært vanskelige i livet og det er det nok her også. Ganske masse som må taes opp å jobbe med, både hos meg selv og i ekteskapet. Etter første møte hos legen avtalte vi en ny time 2 mnd etterpå. (forrige mandag) Da vi snakket noe mer om det, og jeg fortalte litt om hvilke ting jeg/vi strir med. Er litt tvil hvor "alvorlig" min situasjon er. ut fra legen så er det bra at jeg kom så tidlig med det... Hvor "ille" er det? Hva kan jeg forvente av hjelp fra legen? Hva slags hjelp er det å få her på sørlandet? Ser dere har lokallag i vennesla, som er ca 20 min unna. Er det noen form for opplegg der? Noen som har erfaringer med konkrete psykologer eller lignende i krsand og omegn som kan anbefales i et slikt tilfelle, som vet mye om sf? Må legen henvise? Han sa egentlig at han ikke kom til å gjøre det? pleier de ikke det?. Mye tanker som surrer rundt i hode, så vanskelig å få det ned på papir, ble mye rot dette og mange spørsmål... skjønner dere noe av det?
|
upsideisi
20.11.2009 15:31
|
jeg er 33 år blitt, voksen jente. Har to barn, og jobber fulltid. For snart ti år siden var jeg innlagt i halvannet år pga alvorlig anorexi. Jeg var en av de heldige som kom meg ut av det, som fikk en fantastisk behandler. Så ble jeg friskmeldt, møtte mannen min, fikk to tette barn. Og har aldri sett meg tilbake, og knapt nok snakket om den perioden i livet mitt. Det siste året har jeg følt meg konstant sliten. Og det er ikke bare slitenhet, men er liksom så sliten at en dusj kan virke uoverkommerlig. Jobben min krever mye, og to små barn er heftig nok i seg selv. Så har dette eskalert i det siste, med at jeg har blitt en monstermamma med superkort lunte. Nå tør jeg knapt være alene med ungene, fordi jeg farer opp av den minste ting. Og jeg klarer ikke styre det. Jeg er sint, lei, lei meg og gråter lett og masse. For den minste ting. Men bare alene, stort sett. jeg husker ingenting, klarer ikke henge med i en samtale, sover dårlig, er trøtt hele tiden, og nå har dette selvsagt begynt å påvirke vekta. Jeg har tatt av meg flere kg siste fem ukene. Jeg er livredd for at det skal bli fokus på dette, men jeg ser at dette er et problem jeg ikke helt klarer selv tydeligvis. Jeg spiser minimalt, og føler meg selvsagt enda mere utmattet. Er sykemeldt nå. What to do??
|
Laila
19.11.2009 19:00
|
Jeg er nå 30 år,har 3 vakre barn,en snill kjæreste osv,så skulle da tro at j hadde det topp.Sliter med tvangspising,og bulemi.Har slit med mat siden j rømte hjemmfra da jeg var 13 år.Mamma stakk av,og lot meg bli igjen med en far som slo osv,har vel hatt 6-7stemødre..Hu siste var et mareritt,fikk ikke mat,ikke ha venner,ikke fikk j på skolen,totalt isolert.Jeg spiste mat som lå i søppla på vei til skolen.ja er mann sulten så spiser mann til og med søppel,tro meg.Min bror voldtok meg flere ganger.Turde ikke å si dette til noen,tok meg mange mange år før j turd å fortelle dette til noen.Barnevernet prøvde å hjelpe meg,men til og med dem visste ikke om dette..Blir kvalm bare j tenker på hva han gjør mot meg.Har ikke kasta opp på 1 mnd nå,men tvangspiser hver dag,flere ganger pr dag.Hater meg selv når j gjør dette,men j bare må,og hvorfor gjør j det??Hakke peiling..J veit ikke.Har sagt flere ganger at j har full kontroll på meg selv,at j har vokst spiseproblema av meg,men det er nå løgn,klarer kun å hold opp å kaste opp,men har jo fremdeles overspising.Hva feiler det meg egentlig??Hvorfor kan j ikke ha normal forhold til mat??J er voksen og har barn.Har i alle år unnskyldt mamma og sagt det var far min som ikke lot henne ha kontakt med meg,men hallo j er mamma slv og veit bedre nå.Hun stakk fra oss,fra sitt eget barn,hva forteller ikke det om meg da??Jeg var bare 3-4 år.Har ikke sett mamma på 17 år,savner henne enormt.Men prøver å fortrenge den følelsen..Ellers slit j med fybromyalgi,og klarer ikke å være ut i arbeid,det er litt frusterendes da.Jeg vil ha hjelp,vil ikke ha det sånn lenger. Hva ska jeg gjøre?? Tusen takk for hjelpa..
|
a91
19.11.2009 17:14
|
Jeg er en jente på 18 år som er på bedringenes vei etter anoreksi. Jeg har vært syk i litt under 1 år, og har nå gått opp litt. Nå går jeg til psykolog og får oppfølgning av lege, men føler at det hjelper mer å skrive om problemet mitt på nettet og snakke med venner. Jeg har alltid hatt et svært avslappet forhold til mat og kropp, alltid trent og aldri vært overvektig til tross for at jeg spiste vanlig. Fikk hvertfall kommentarer om at jeg var tynn. (Når jeg tenker meg om så var jeg kanskje litt lubben, for motivasjonen min for å stadig spise mindre og mindre mat var at jeg hadde en liten klump nederst på magen som ikke de deilige retusjerte modellene har, og som ekskjæresten min stadig spøkte med). Kroppen min er ikke lenger sykelig tynn, men det er mange funksjoner som fortsatt har uteblitt, og jeg merker at kroppen min er svak og tåler lite, og ikke fungerer helt som den burde. Jeg trener mye (intensiteten varierer), og har nå begynt å spise mye mer enn jeg gjorde før. Legen sier at jeg må legge på meg til same vekt som før jeg ble syk igjen, dette er veldig skummelt. Siden sommerferien har jeg gått opp litt av dette, og føler allerede at jeg blir "kvalt" av magefettet når jeg skal sove. Noen ganger får jeg ikke sove på grunn av dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram for å få til dette. Jeg mener, jeg vet at dette antageligvis innebærer mye mat. Men det synes jeg er veldig skummelt. Jeg synes jeg spiser veldig mye nå, både sammenliknet med hvor mye jeg spiste før (da jeg hadde spiseforstyrrelse), og hvor mye andre spiser. Jeg har hele tiden mye luft i magen, og må på do opp til 3 ganger om dagen. Jeg føler jeg får alt for mye mat rett og slett, og det føler speilbildet mitt også. Med det kalorimålende øyet mitt ser jeg at mange spiser mer enn meg kalorimessig sett, men fortsatt virker det som om jeg eter som et dyr hele tiden. Jeg føler meg ekkel, og går hele tiden rundt og har dårlig samvittighet for all maten jeg får i meg. Jeg blir sulten kjempefort, og blir liksom aldri mentalt mett. Jeg tenker på mat hele tiden, har lyst på mat hele tiden, husker ikke følelsen av å absolutt ikke orke å presse i seg mat/godteri. Om kveldene ligger jeg og fantaserer over at jeg spiser all slags mat, så mye jeg bare vil, og hva slags mat jeg vil. Jeg føler meg som sagt veldig ekkel, også sammenliknet med vennene mine som spiser mye sjeldnere enn meg og fortsatt holder seg mette. Jeg føler meg ekkel når noen f. eks. ikke orker mat på morgenen eller glemmer å spise, for på morgenen er jeg sulten som en ulv, og det er for meg ikke mulig å forestille meg å glemme å spise, altså ikke tenke på mat. Jeg føler at jeg spiser 24/7 og aldri blir mett, og stadig har lyst på mer. Jeg går rundt og gleder meg til jeg blir sulten, de eneste lyspunktene i min hverdag er mat. Dette føler jeg er veldig rart med tanke på at jeg har diagnosen anoreksi, for jeg føler at jeg er et matvrak verre enn de fleste. Jeg får rett og slett aldri nok. (Føler også at folk tenker rart om meg fordi jeg liksom skal ha anoreksi, men likevel hele tiden klager på at jeg er sulten og spiser mer enn de fleste). Spisemønsteret mitt er veldig rotete. Jeg putter ting i munnen veldig ofte. Jeg er fysen på mat hele tiden, og tar f. eks. en rosin hver gang jeg går inn på kjøkkenet, eller noen biter fra potetsalaten eller peanøttsmøret. Når jeg skal skrive ned hva jeg spiser, blir det derfor veldig rotete i forhold til et normalt menneske. Grunnen til dette er at jeg har lyst på alt, og aldri klarer å bestemme meg for hva måltidet skal bestå av. Når jeg gir etter for presset til sulten og spiser, og etter 2 timer igjen kjenner at jeg begynner å bli sulten (sultfølelsen er en av de funksjonene som smått om senn har begynt å komme tilbake, før kjente eg det ikke i magen da jeg var sulten), føler jeg meg rett og slett som et dyr. Jeg får lyst til å legge meg og sove, og ikke spise noen ting. Men jeg klarer ikke lenger å være så "flink" som jeg var da jeg var på mitt verste. I svake øyeblikk hører jeg alle stemmene i hodet som forteller meg at det er livsnødvendig at jeg spiser og legger på meg, og at mat slettes ikke er farlig, og disse tankene fører meg rett inn på kjøkkenet for å lesse på med mat igjen. Samvittigheten er veldig dårlig etter dette. Jeg måler opp kaloriene på forhånd, men det ender veldig ofte med at hvis jeg f. eks. bestemmer meg for å ta to brødskiver, ender det med at jeg kaster en god del av brødskiva til fordel for mauling av diverse matvarer fra kjøleskapet. Har en utrolig dårlig følelse av manglende selvkontroll og grådighet og overspising når jeg er ferdig med å spise. Den dårlige samvittigheten og den ekstreme matlysten karakteriserer meg. Har dere noen råd? Jeg er sliten av dette. Mat er alt som finner sted i hodet mitt, jeg er et overspisende matvrak som krever alt for mye oppmerksomhet av omgivelsene med min diagnose "anoreksi" som jeg føler ikke eksisterer lenger.
|
skyggemann
17.11.2009 23:48
|
Jeg har noen oppfølgingsspørsmål, etter svaret på mitt forrige innlegg (skrevet (07.11). Først, takk til Maria for et veldig godt svar. Det fikk meg til å tenke igjennom ting jeg ellers kunne ha oversett, og det var gode råd du ga. Jeg tror nå med større grad av sikkerhet at hun det er snakk om har spiseforstyrrelser. Det er flere grunner til at jeg ønsker å vite. For å unngå å gjøre ting verre for henne, først og fremst. Og for å på sikt kunne være til støtte, til stede, hvis hun ønsker det. Være omsorgsfull, og se henne for den hun er. Men så til spørsmålene. Er det ofte sammenheng mellom spiseforstyrrelser og dårlig selvbilde når det gjelder kropp og utseende? Er det f.eks. en uting å gi komplimenter for utseendet til en jente som kan ha spiseforstyrrelser? Jeg mener, hun kan vel da fort tenke ting som, "ok, han synes jeg er pen, men det er bare fordi jeg har gått ned i vekt i det siste, " eller "han sier det bare for å være snill." Min innerste mening er jo at hun er vakker, men at hun hadde blitt enda vakrere om hun la på seg litt. Føler meg litt rådvill, og er redd jeg skal påføre henne unødvendige kvaler, eller kanskje gjøre problemene hennes større. Hun er viktig for meg, og jeg er glad i henne. Jeg er takknemlig om noen skriver noen ord om dette.
|
Thie
16.11.2009 22:13
|
Først og fremst vil jeg introdusere meg. Jeg er en jente på 21 år, som har hatt problemer ang. mat siden jeg var 11 år gammel. det hele startet vel med at familien min er veldig opptatt av at en skal være tynn og sunn. og at de baksnakket andre i familien som ikke fylte deres krav. Jeg kunne kaste matpakken min hver dag, fra 5-7 klasse og spise 2 brødskiver til "middag", eller en liten posjon middag som mamma hadde laget. trene fotball et selvkonstruert styrketrenings skjema jeg har laget selv før jeg legger meg om kvelden. og så stå opp igjen og kjøre styrke trening på morgningen igjen før jeg skulle på skolen. og sånn startet det hele... jeg fikk stemmer i hodet mitt som sa jeg måtte stå og gjøre lekser, fordi jeg forbrenner mer kalorier enn når jeg sitter, og at det bare er "feite" mennesker som gjør det. jeg fikk humørsvingninger, og depresjoner. og utover som jeg begynte på ungdomskolen har jeg svimet av noen ganger og og mistet mensen i tillegg. men innimellom var jeg også helt normal. og hadde ikke disse tankene i hodet mitt. jeg var lykkelig. når jeg ble 19 år skjedde det noe drastisk, alt dette kom tilbake, bare i større grad, jeg klarte ikke se meg selv i speilet, fordi jeg hatet meg selv, jeg måtte sove med tøy på, for og ikke kjenne hud inntill hud. jeg spiste kun salat, trente mye, og fjernet alt fra familie og venner. alt som hindret meg i og nå mine mål. Og gå ned i vekt. I slutten av desember i fjor hadde jeg gått ned, fikk angst anfaller, og hadde depresjoner. jeg prøvde og gå til lege, for første gang. men han mente jeg så normal ut, og han hadde null interesse i og hjelpe meg. jeg skammet meg så mye, og jeg orket ikke vise han at jeg hadde kuttet meg på bena. Nå er jeg 21 år. men jeg hater meg selv. selvbilde mitt er ødelagt. jeg jeg trener mye og herder kroppen min. jeg klarer ikke gå ned i vekt. ettersom jeg overspiser fordi jeg blir depresiv, ruser meg på mat. jeg kunne ønske jeg kunne ta en kniv og skjære bort alt fettet jeg har på kroppen, fordi det er en lett løsning, uansett hvor stor smerten er. jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, eller hvem jeg skal gå til for hjelp. jeg tør ikke. fordi min lege avviste meg og var ikke interessert i å høre fra meg. jeg orker ikke bli trampet på en gang til. så er det noen andre jeg kan kontakte? vær så snill, for jeg orker ikke leve sånn lengre.. jeg vil bare være lykkelig og kunne spise et måltid med venner og familie uten og hate meg selv for det etterpå.
|
Linnea
11.11.2009 14:55
|
jeg er ei jente på 13 år som ikke vet hva jeg skal gjøre.... jeg klarer ikke å spise mer enn 1 brøskive til frokost, spiser 1 eller ingen brøskiver/bare pålegget på skolen og så spiser jeg en liten porsjon mat til middag, ingen kveldsmat. Synes selv jeg veier for mye... jeg er sjeldent sulten, og jeg "liker " å være sulten. jeg kan kjenne mine egene ribbbein. hva skal jeg gjøre?
|
skyggemann
07.11.2009 19:53
|
Hei! Jeg ønsker råd, og håper noen tar seg tid til å svare på innlegget mitt. Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet. Jeg holder på å bli kjent med en jente, liker henne veldig godt, og tror vi enten blir gode venner eller mer. Hun er i midten av 20-årene. Vi har allerede spist sammen flere ganger, i gruppesammenhenger. Jeg ser flere tegn jeg vet kan tyde på spiseforstyrrelser, men jeg vet også at det ikke nødvendigvis betyr noe som helst. Folk er jo forskjellige. Jeg har lyst til å høre hva andre synes og tror. Tegnene jeg har sett er mange og jeg ramser dem opp; - hun spiser veldig sakte, samtidig som hun virker ukomfortabel. Og hun går nesten alltid på do kort tid etter måltidet. - hun har en alvorlig jernmangel (noe hun selv har fortalt om) - hun er uvanlig tynn, og jeg har aldri sett henne i tettsittende klær - hun trener veldig mye, tror jeg - hun er meget intelligent, og har samtidig veldig høye krav til seg selv og egne prestasjoner. Jeg tror hun er ganske hard mot seg selv, men ikke mot andre. - jeg har sett (vage) tegn til lavt selvbilde, og hørt henne si ting som: "hvem vil vel bli tiltrukket av meg" Tror det var de viktigste tingene. Jeg lurer altså på om dere tror hun har spiseforstyrrelser, og eventuelt hvordan jeg, på en hensynsfull måte, kan finne ut av det. Jeg er i ferd med å bli veldig glad i henne, og ønsker å ha positiv innflytelse, kanskje være til støtte. Men vi er ikke så fortrolige med hverandre ennå, at det er naturlig for meg å spørre henne om disse tingene, og det er uansett noe jeg vil være svært forsiktig med å gjøre. Jeg skjønner selvfølgelig at det kan være vanskelig å vite hvordan det ligger an. Håper på svar, og eventuelle råd mottas med takk.
|
Kristin
05.11.2009 12:10
|
Etter en tur på tannlegehøyskolen har jeg har fått bekreftet at jeg har store erosjonsskader (p.g.a bulimi) på tennene mine og at de trenger en omfattende behandling. Jeg lurer i denne forbindelse på om det er noen som har noen råd til meg i prosessen med reparasjon av skadene. Hva lønner seg å foreta av behandling? Krone eller hvite fyllinger? Blir det en mindre egenandel dersom jeg gjør behandlingen på tannlegehøyskolen? Evt anbefalinger av andre priv praktiserende tannleger som er flinke og som jeg kan stole på!? Rette kontaktperson på nav jeg i tilfellet kan diskutere dette videre med etc. Jeg får sikkert vite mer på tannlegehøyskolen også når jeg skal på ny sjekk og for å ta bilder til uka, men jeg hadde satt veldig stor pris på hjelp fra noen som har vært i samme situasjon.
|
emmaluna
04.11.2009 23:54
|
Kan man ha svekket imunforsvar? Jeg er 32, utviklet anorexi som 12 åring, bulemi de siste årene. Jeg kjenner ofte en slags smerte eller et trykk i brystet. Elektrolyttbalansen er stort sett OK, tidvis mindre i orden og har fravær av mestrusjon, men normalvektig BMI. Er det farlig tro? Bør man vaksinere seg, eller må man vente til "normalbefolkningen" får tilbud.
|
L
23.10.2009 14:20
|
Jeg er ei jente på 22 år som har slitt med vekten i enn del år nå og plutselig fikk jeg vite iløpe av året at jeg var gravid. Jeg ble meget deprimert på grunn av tanken på å øke 12 kilo under svangerskape. Jeg har allerede gått opp litt og dette gjør meg veldig frustrert, får en følelse av panikk. Jeg har forhørt meg hos fastlegen min om hvoran man skal øke i vekt under svangerskape men hun sier at det er så forskjellig fra person til person. Eneste jeg ønsker, er bare ett fasit svar på hvordan man skal øke i svangerskapet sånn at jeg kan roe meg litt ned. Jeg vil ikke stresse meg selv eller barnet no mer.
|
C
09.10.2009 07:56
|
Jeg har slitt med vekselsvis anoreksi/bulimi siden jeg var 17 år. Nå er jeg 20. Det har ikke gått én dag uten at jeg har tenkt på mat, hva jeg skal spise, hva jeg ikke skal spise og at jeg helst ikke vil spise i det hele tatt. Det er slitsomt og jeg er skikkelig sint på meg selv. Det er min skyld at det har blitt sånn. Jeg har gått til behandling hos psykolog og alle vil ha det til at det ligger en dypere mening bak problemene mine. Jeg kan ikke se det. Det var en slankeprosess som gikk for langt. Da det var som verst spiste jeg så godt som ingenting. Det var vel en av grunnene til at jeg fikk "hjelp" såpass tidlig i prossessen. I løpet av en 3 måneders periode gikk jeg drastisk ned i vekt og det var umulig å skjule at jeg var syk. Nå tror alle at jeg er frisk. Fordi jeg har lagt på meg og fordi jeg spiser. Men egentlig har jeg det verre enn noensinne. De beste dagene er da jeg ikke spiser i det hele tatt. Jeg vet at det å bli frisk ikke bare handler om mat, men hvis en del av det å bli frisk innebærer å spise regelmessige måltider hver eneste dag, da vet jeg ikke om jeg har så lyst til å bli frisk.
|
J
07.10.2009 21:54
|
Ana har tatt styringen igjen. Jeg hater dette, vil ikke noe mer. De rundt maser om at jeg må legge på meg, men jeg klarer det ikke. Er ikke så lenge siden jeg var innlagt på sykehuset for å bli tvangsforet. Dette var en veldig negativ opplevelse for meg, og vil derfor ikke begynne i behandling igjen. Er redd jeg kommer til å dø av dette problemet, men kanskje det bare er til det beste for meg! Vil ikke at folk rundt skal bekymre seg for meg.
|
Anniken
12.09.2009 22:52
|
Jeg er en 19 år gammel jente som i de senere år har fått et veldig vanskelig forhold til mat og kropp. Jeg har alltid hatt litt ekstra her og der, men egentlig hatt et greit forhold til egen kropp helt til jeg ble gravid da jeg var sytten. Etter fødselen ble jeg ekstremt opptatt av kosthold og trening, jeg trener fortsatt mye og helt frem til denne sommeren har jeg vært flink til å opprettholde et sunt kosthold med noen unnvikelser. Det har med jevne mellomrom hendt at jeg har gått helt berserk og bakt kake/kjeks når jeg har vært alene og spist opp alt sammen på bare kort tid. Den siste tiden har spisingen min kommet helt ut av kontroll! Jeg tenker på mat hele tiden, når jeg står opp er det første jeg tenker på frokost og så snart den er fortært begynner jeg å teller timer til når jeg kan spise lunsj. Jeg spiser mer enn jeg egentlig trenger og når jeg er alene smugspiser jeg godteri, sjokoladepålegg osv osv. Hvis jeg er i selskap der det serveres kaker takker jeg nei, men hvis jeg plutselig havner på et rom alene med en kake smugspiser jeg. Jeg kan til og med finne på å gjemme kaker/snop i lommer/klærne mine for så å snike meg inn på badet for å spise uten at noen skal oppdage det. Alle rundt meg tror at jeg er verdens sunneste og at jeg aldri spiser snop. I virkeligheten stapper jeg i meg alt jeg klarer å lure til meg uten at noen ser det. Jeg spiser selv om jeg er stappmett og jeg får vondt i magen og blir kvalm. Jeg har nesten alltid vondt i magen og er hele tiden oppblåst på grunn av de dårlige spisevanene mine, jeg vet at jeg ikke har godt av det og jeg får utrolig dårlig samvittighet og selvfølelse etter en av disse matorgiene mine, men jeg klarer bare ikke å stoppe! Jeg tenker konstant på mat, spesielt sjokolade! Når jeg surfer på nettet leser jeg oppskrifter til gode kaker og når jeg er alene hjemme kaster jeg meg over bakskuffene og lager alt mulig godt, som jeg så spiser i meg og jeg sørger alltid for å vaske godt opp og rydde på plass slik at samboeren min ikke skal merke det. Nå føler jeg at det har gått langt nok og jeg må bare få satt en stopper for det, før det går enda mer utover livskvaliteten min. Jeg er mor, student og kjæreste, jeg har rett og slett ikke tid til å gå rundt og tenke på mat og fett hele dagen! Hvordan kan jeg få hjelp? Hvem skal jeg kontakte? Andre som har vært i samme situasjon og som har oppsøkt hjelp? Mvh fortvilet og skyldtunget overspiser
|
5
06.09.2009 14:37
|
Hei! Jeg er ei jente på 21 år som bruker mye av tiden min på å tenke på mat, trening og "riktig" kosthold. Og lurer veldig på om jeg har en slags spiseforstyrrelse?? Jeg har aldri sulten meg selv, og spiser regelmessig. Da jeg var ynge spiste jeg alltid det jeg hadde lyst på, og trente når jeg følte for det. Spilt fotball, og var på faste treninger og kamper, så trening blei fort er den av hverdagen. Etterhvert som jeg kom i tenårsalderen og kroppen begynte å forme seg, blei jeg mere bevisst på hva og hvor mye jeg skulle putte i meg. Slutten så og si å drikke brus og spiste mindre søtsaker enn hva jeg hadde gjort tidligere. kroppen min forandret seg fra å ha "valpefett", spesielt på magen, til akkurat "passe". Jeg var verken det ene eller det andre. Husker jeg fikk mye oppmerksomt fordi jeg hadde blitt så tynn.. Det er etter detta at jeg har vært veldig opptatt av å ikke putte i meg alt for mye " dritt". Jeg passet også veldig på å overbevise de som bemerket at jeg hadde blitt så tynn, at det ikke var bevisst, men at det bare hadde blitt sånn.. Jeg har alltid visst at jeg har vært akkurat passe. Og etter at jeg sluttet å spille fotball som 18 åring, har jeg trent på egenhånd. Hvor mange økter jeg har hatt iløpet av en uke, har variert. Men det siste året har jeg vært veldig viktig på at det minst må være 3 ganger i uken. I fjor vår, bestemte jeg meg for å legge om kostholdet, og skulle bare spise is, kaker og godteri 1 gang i uken, eller hvis det var spesielle anledninger hvor ymse blei servert.. Det blei til at jeg kuttet ut brusen og godteriet, men spiste fortsatt is eller kake lignende ting når jeg hadde dagen min. Og dette resulterte i at jeg gikk ned to-tre kg. Det var absolutt ikke drastisk, men nok til at venner og familie la merke til det. Iløpet av året ble jeg noen kg tyngre, og tenkte egentlig ikke så mye på det. Men i vår begynte jeg å tenke litt ekstra på kostholdet igjen, og at jeg gjerne skulle gått ned et par kilo igjen, så jeg kunne se ut sånn som jeg var sommeren 08. Jeg kuttet ut å spise mat som brød, knekkebrød, pasta og andre produkter med mye fiber i. Men havregrøten holdt jeg på. Det var lite mat som skulle til før jeg følte meg mett. Jeg veide meg flere ganger daglig, for å opprettholde vekten. På mitt tynneste veide jeg det samme som jeg gjorde i 14 års alderen. Jeg likte det! Iløpet av sommeren gikk jeg opp, igjen. Når jeg ser tilbake på bilder ser jeg jo selv at jeg ser ut som en liten, stakkarslig 14 åring. Men på en annen side, så liker jeg det. Per dags dato har jeg gått opp noen kilo. Jeg trener en del styrketrening og er ikke lenger så viktig på hvor mye jeg putter i meg, men heller hva det er. Det går for det meste i cottage chees, kesam, frukt og mandler til mellommåltider, og grønnsaker, kylling,fisk,svin og karbonadedeig til middag, og da bare 1 porsjon. knekkebrød, og kanskje grovbrød i helgene,spiser jeg hvis jeg får et plutselig sug etter det. og tilogmed da får jeg dårlig samvittighet fordi det ikke er sunt "nok". Men i helgene unner jeg meg litt ekstra.. og lever faktisk litt for den ene, eller de to dagene i helgen hvor jeg kan skeie ut litt. Da SKAL jeg ha nøtter, is, kake o.l..Men selvom jeg vil se på meg selv som flink når det gjelder trening og kosthold, er tanken alltid der om hvor mye jeg egentlig kan spise, og om jeg kan unne meg de brødskivene i stedet for cottage cheesen som kanskje er litt sunnere..Det er så kjempe slitsomt at hverdagen må være så forbanna strukturert. Og de få gangene man skal spise litt ekstra så sitter en igjen med en samvittighet fra gud veit hvor.. jeg liker å leve et sunt liv, det har blitt en del av meg. skulle bare ønske at jeg kunne ta det kakestykke eller den isen og ikke tenke noe mer på det. Nå som jeg iløpet av sommeren har gått opp litt igjen, har jeg begynt å skrive ned hva jeg spiser og hva jeg har trent, for å holde "kontrollen".. Er jeg i ferd med å bli FOR hysterisk?? Hadde jeg vært syk, ville jeg vel ikke klart å innrømme hvor "opptatt" jeg egentlig er av kosthold og trening??
|
K
04.09.2009 21:55
|
Jeg orker snart ikke dette livet her mer. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har null kontroll over maten og sliter med selvmordstanker. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg trenger hjelp, forandring. Men jeg klarer det ikke!
|
miranda
20.08.2009 01:02
|
Jeg begynner visst å bli voksen, 28 år. For ett år siden begynte jeg å overspise, igjen. Fra jeg var ca.14 til 19 drev jeg med det. Men når jeg var 19 fikk jeg angst og nerver som gjorde at jeg mistet matlyst, og mange kilo. Jeg ble også sammen med han som var min samboer i 8 år, når jeg var 19. For 1 år siden ble det slutt mellom oss, jeg som ville ut. Og med meg ut fikk jeg denne tvangsspisingen med på lasset. Møtte en mann like etter det ble slutt og da var jeg veldig tynn. Det var avstand mellom oss, og når jeg skulle møte han igjen fikk jeg for meg at jeg MÅTTE være like tynn, for han syntes jeg var så tiltrekkende. Når jeg dro fra han fikk jeg en så kraftig hunger etter mat og tenkte at jeg lar bare vær å spise et par dager etter jeg har møtt han. Klarer å ta av de kiloene igjen på noen dager. Sånn gikk det. Med hjelp av te som virker avførende. Så på nyttårsaften skjedde det en forandring. Jeg, som alltid har hatt hetta for å kaste opp, stakk finger i halsen på nyttårsaften. Var beruset, og syntes det gikk greit nok. Så tvagsspising når det var festing ble også til et mønstrer siden det var enklere å kaste opp da. Men gjorde det også noen ganger uten alkohol i kroppen. Holdt på sånn fram til påske. Nå etter påske har det skjedd to ganger. Sist for tre dager siden. Men det har gått endel avføringste. Siden 1 juli har jeg febrilsk prøvd å gå ned i vekt. Dette gjør jeg ved å spise veldig lite, helst ingenting, trener mye. Og drikke mye vann. Men siden 1 juli har jeg mislyktes. Klarer å ikke spise i maks to dager, men sjelden det også, så sprekker jeg og spiser som et utsultet dyr. Klarer ikke å beherske meg. Skammer meg skikkelig for jeg synes det er så trist å ikke ha kontroll på seg selv. Men sånn er det, og jeg er visst ikke alene. Ihvertfall, idealvekta mi er flere kilo lettere enn hva jeg er nå. Tenker at om jeg bare kan klare å komme meg ned til det jeg tenker er idealvekta mi, så skal jeg være flink å spise regelmessig osv..men det er bare å lure seg selv merker jeg. Blir utrolig lei meg av dette. Har blitt vant med å være slank de siste 8 årene, da gjorde jeg ingenting for å holde vekten. Spiste når jeg var sulten og sluttet når jeg var mett. Nå har jeg mistet metthetsfølelsen. Og kroppen og hodet mitt. Blir så sliten av å ha det sånn, dette er nesten det eneste jeg tenker på. Innimellom blir jeg så tung til sinns at jeg ikke klarer tanken på å leve hvis det fortsetter sånn. Pluss at dette problemet går utover økonomien min også. Når jeg har lite penger og sprekker så handler jeg masse mat og bruker opp det jeg har av kroner. Noe som gjør den økonomiske situasjonen betent også. Vil bare bli frisk, sånn som alle andre her inne..synes det er tungt å leve på denne måten. Prøver å tenke at andre har det verre, og det vet jeg, men man lever sitt eget liv, desverre.
|
jente14
09.08.2009 17:28
|
Jeg spiser sjeldent brødskiver ofte og synes når det nærmer seg 2-3 brødskiver eller pizzaskiver er mye. Jeg blir veldig fort kald når jeg bader (ute altså, nå om sommeren) så hakker jeg tenner. Jeg har fått svar på at jeg har spist lite i løpet av dette året, når jeg har gått ned i vekt.. Spiser mer nå, har fått i meg noen brødskiver, men føler aldri for det liksom, vet ikke hvorfor. Og, når det kommer til godteri når jeg har det noen ganger kan jeg spise utrolig mye, det er så rart at jeg bekymrer meg støtt og stadig om å bli tjukk hvis jeg spiser en taco til, eller en skive til, men ikke når det gjelder godteri, fordi jeg spiser så lite ellers så gjør det ikke noe en gang iblant, men bekymrer meg etterpå uansett, men det er bare det at...jeg vet ikke helt.. Jeg er 14 år forresten. Har jeg anorexia da?.. Kan ikke tenke meg at jeg har det siden jeg er jo mye tjukkere enn som så, men jeg vet ikke jeg.. Vennene mine sier jeg er så veldig tynn, men jeg synes at når jeg tar på magen min og klemmer på fettet så skal det vekk, vil ikke ha det der, vil bli flat. Jeg vil få mindre lår også. Armene mine tror jeg har blitt tjukkere så vil ha de tynnere også.. Jeg vil i hvertfall ikke stoppe å vokse eller få dårlige tenner. Jeg er veldig svak, hvis jeg skal ordne håret og holder en hånd på toppen av hodet så blir jeg fort sliten i armene, samme når jeg har svømt litt. Når jeg bøyer beina ned blir jeg fort sliten i beina. Noen ganger blir synet mitt helt prikkete og uklart når jeg reiser meg og en gang ble det svart en liten stund, hva kan det være? Jeg vil ikke si jeg sulter meg...vil bare ikke spise for mye, så spiser sånn jeg tror er passe, i hvertfall sånn at jeg ikke legger på meg. Jeg står opp sent også så da synes jeg det blir for dumt å starte å spise lunsj etter frokosten når det da snart er middag om noen få timer. Jeg tenker at jeg burde stå opp tidligere for å klare å spise nok, men vet ikke helt om jeg klarer å holde ut lenge...siden alt er så komplisert. Jeg vil bare være høy og tynn, men jeg kommer jo aldri til å bli noe høy hvis jeg fortsetter sånn, men jeg vil heller ikke bli feit og.....ja det er som regel sånn det går om og om igjen. Jeg har ikke hatt mensen på 4 eller 5 måneder er ikke sikker, det pleier å være uregelmessig, men synes det burde komme snart. Det har bare vært 4 måneder mellom en gang før, men det er alltid minst en måned mellom. Tankene de har jeg slitt med i flere år, har slanket meg en gang før som jeg har sagt når jeg var 9 eller 10 år, men så gikk jeg over det etterhvert, men jeg da sleit ordentlig, ville ikke spise i det hele tatt. Så i fjor sommer var jeg mye større enn jeg pleier, sikkert ikke tjukk, men jeg synes i hvertfall det, så da i løpet av skoleåret har jeg spist mindre.. Jeg tror ikke det var for å slanke meg, det kan jeg ikke huske, det har bare kommet. Nå vet jeg at jeg er mye tynnere, i en t-skjorte liksom så man magen, den stakk ut, eller hva heter det, samma det, nå er det helt rett når jeg bruker den t-skjorta.
|
#
31.07.2009 22:21
|
Jeg har i mange år slitt med spiseforstyrrelser. Fra jeg var 12 hadde jeg anoreksi. Min mor ble fryktelig bekymret og spurte meg flere ganger om det var noe jeg burde fortelle henne, jeg var 'smart' og ville spare henne smerten av å vite hva jeg virkelig mente om den lille jenten hun var så glad i, dermed begynte jeg å spise, spise, og spise. Først var det bare middager med familien, så spiste jeg mer utenom måltidene også. Stort steg, hele tiden utviklet angsten min seg til det punkt der jeg svettet og rødmet bare en person så på meg. Jeg er begynte å overspise for å roe 'nervene', jeg kom opp i normal vekt. Så begynte å jeg å merke at jeg hadde mistet kontrollen helt på spisingen, jeg begynte å kaste opp flere ganger per. dag i perioder. Jeg er 17 år, og er egentlig i den lave kanten av normalvektig men sliter veldig med selvtilliten. Jeg har ikke kastet opp på snart 2 måneder men lurte på om dere hadde noen enkle steg for å hjelpe mental tilstanden min. Og, ett til spørsmål. Kan et seksuelt overgrep da jeg var 12 år gammel være hoved årsaken eller hva det bare barnslig nysgjerrighet som førte til at jeg eksprementerte med kroppen min slik jeg gjorde, jeg visste jo nøyaktig hva jeg gjorde da kuttet forskjellige livsviktige mineraler og vitaminer i månedvis for å se hva som skjedde. Jeg skrev alt ned.
|
tlu,18
19.07.2009 15:29
|
heii... jeg er en jente på 18 år og har slitt med anoreksi siden 13 årsalderen, jeg har vært innlagt flere ganger og går jevnlig til behandling ved rss,, det som skremmer meg nå er at jeg har i det siste begynt å overspise og kaste opp samtidig som jeg kan være veldig anorektisk til tider, med lite mat og overtrening. jeg tør ikke nevne det med overspisinga til behandleren min fordi jeg skammer meg sånn! føler at jeg er en dårlig anorektiker og at hun bare vil synes at jeg er ufyselig og ekkel. jeg vil jo ikke være en "god" anorektiker. jeg vil bli frisk! jeg har jobbet knall hardt og kommet et godt stykke på veien, men det sliter på meg at jeg nå tyr til bulimiske handlinger, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det! jeg er så redd! jeg vil ikke bli dårlig igjen, jeg skal begynne på skolen til høsten. jeg har måttet utsette den pga, sykdommen og har ikke råd til at det nå skal gå galt igjen. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... jeg er bare fortvilt.. hver gang jeg overspiser kommer anoreksi-stemmen med en gang og forteller meg hvor dårlig jeg er og hvor feit og ekkel jeg er, og beordrer meg til å slutte å spise og komme meg ut å trene... det er så slitsomt og jeg vil bare ut av dette. men vet ikke hva jeg skal gjøre?
|
A, 24 år
11.07.2009 12:06
|
Jeg er redd. For etter jeg ble gravid har jeg vokst ut av alle buksene mine og har vært nødt til å spesialbestille bher (jeg er normalt en B cup) og alle disse kroppslige forandringene gir meg noia. I tillegg kommer oppkasten som trigger ting hos meg, for etter ti år med bulimi (vært frisk de siste seks årene) har jeg lært meg å kontrollere brekningsrefleksene, noe bønna i magen min ikke tar hensyn til for fem øre. Jeg vil ha det barnet her, jeg elsker barn, men jeg vil ikke miste meg selv i prosessen. Hva kan jeg gjøre?
|
Ayumi
11.07.2009 00:25
|
Jeg er 15 år og har hatt anorexia tendenser siden 9 års alderen. Får ca 1 år siden bestemte jeg meg for at "nå skal jeg ned", gikk ned ganske mye. Jeg dro til legen, ønsket blodprøve da jeg hadde levd på vegetarkost en stund og ønsket å se om alt var normalt. Legebesøket endte med hendvendelse med BUP da lege mente jeg var undervektig. På et år har mye skjedd. Men jeg har kommet til det at jeg ønsker å bli frisk. Å være sulten er ikke en bra ting, skal jeg slanke meg skal det være på en sunn måte. Greia er at jeg ønsker en ny helsesjekk. Mensen min som var regelmessig helt til jeg begynte med disse slankegreien har jeg mistet helt. På over et år tror jeg at jeg har hatt menstruasjon 3-5 ganger, nå er jeg redd. Lurer derfor på om dere vet om steder evt i Trondheim hvor jeg kan få en helsesjekk UTEN at fastlege, BUP og foreldre får vite om det. Jeg er redd, kroppen min er ødelagt etter en "diett" basert på hard slanking og utsulting, jeg vil bli frisk. Jeg har satt meg en dato hvor jeg skal veie meg, da bryr jeg meg pent lite om hva den vektnåla viser. Det som er viktig er at jeg er fornøyd med kroppen min, ungdomstiden kommer ikke tilbake. Og jeg er allerede trist for at jeg kastet bort hele 9. med slanking. Jeg har hele livet til å gå ned i vekt, hvorfor ødelegge den beste tiden i livet med å gå sulten? Jeg skal klare det, men vil først se om alt står bra til, det hjelper ikke om kroppen er veltrent og sterk hvis det innvendig ikke fungerer!
|
mini
05.07.2009 16:39
|
Jeg forteller denne historien fra mitt eget ståsted og det er ikke nødvendigvis slik min mor ser på saken. Vår familie har aldri hatt noe særlig god kommunikasjon, noe som har gjort saken noe verre. Jeg bebreider ikke min mor for å ha sykdommen eller for å la den gå ut over meg, men i en periode følte jeg meg veldig frustrert over at hun fikk meg til å føle det som om jeg skulle drive en desperat kamp etter å redde henne. Jeg deltok på kurs landet rundt og det var ikke rent sjeldent det ble kommentert min unge alder samt at jeg stort sett var alene om å være i min situasjon(altså ett barn som skulle hjelpe sin syke mor). Jeg tilrettela for innleggelser på frivillig basis på åpne institusjoner som var kjente for å være gode på å behandle spisevegring, men stadig vekk trakk min mor seg dagen før etc. Det tok meg 5år og flere perioder med utbrenthet for å innse at jeg ikke kunne avgjøre hennes skjebne. Nå i dag lever jeg selv et velfungerende liv og har lagt min mors sykdom litt vekk da jeg selv blir syk av å skulle bistå henne hele tiden. Jeg har satt grenser, noe som har vært kjempetøft for meg å gjøre, men likevel nødvendig. Nå har jeg stått og sett på i 6mnd at min mor stadig blir tynnere og dårligere, både fysisk og psykisk. Hun har valgt å få en samtale med noen fra IKS på eget initiativ. Det jeg lurer på er hva jeg nå skal gjøre. Skal jeg involvere meg eller ikke, for gjør jeg først det så blir det med hjerte og sjel. Men jeg blir stadig knust innvendig av at hun ikke gjennomfører det hun har planlagt og erklærer seg selv for frisk når det passer henne og hun er erklærer seg syk når hun vil at jeg skal gjøre noe for henne. Jeg er nå rådvill og vet ikke hvordan jeg skal gå fram for å støtte henne og samtidig beskytte meg selv. Min mors diagnose: Bulimi/Anorexi i ca 25-30år. Håper fra det dypeste i mitt hjerte at noen kan komme med innspill...
|
anni
25.06.2009 10:39
|
jeg er 38 år, og overvektig. har slanket meg siden jeg var normalvektig, og har dermed slanket på meg et betydelig antall kilo. Jeg vil prøve å finne hjelp til spiseproblemet mitt. Har siden ungdommen slitt med spisingen. over trent, sultet, overspist ... men alltid klart å holde meg innenfor en 5 kg + - i løpet av ett år...legen er klar over problemet, og har skrevet "spiseforstyrrelser" sammen med "ryggplager" på sykemeldingene mine. Jeg var til samtaler på vpp for ett år siden og var skikkelig motivert til å få en sunnere kropp. Mye av grunnene til at jeg fikk en hjelpestart var at jeg hadde lange perioder med tannpine og løse fyllinger, så jeg ikke klarte å spise særlig annet enn kokte grønnsaker. Jeg begynte å trene pga ryggplagene. Jeg ble friskere, sterkere. syklet masse og gikk ned mange kg. Hadde masse å være stolt av, og fikk mye skryt på vpp... Jeg nøt naturen og min nye kropp. men så fikk jeg en ny knekk i ryggen. Den var verre og mer langvarig enn tidligere. Jeg var sykemeldt og funksjonshemmet i mange mnd. Jeg raste opp i vekt og på 9 mnd har jeg gått opp mer enn jeg gikk ned. Jeg blir deprimert, føler slik skyld at jeg ikke orker gå til vpp. Skammen hindrer meg i å nyte livet, orker ikke sosial omgang. Gjemmer meg bak stor klær og har egentlig ikke klær som passer. Truser og bher borer seg inn i kroppen og lager sår. Jeg føler avsky ved å se meg selv, eller kjenne fett som ruller under haken, på magen, ryggen osv. kjenne at jeg ikke klare å knytte fingrene eller sitte på huk uten å kjenne de enorme mengdene av fett som er kastet på meg.. Jeg har unger som har ekstra behov. som også gjør til at man har ofte store problemer med å strekke til, man har ingen tid eller samvittihet til å pri seg selv, man kveles i skyldfølelser. Mange møter, legetimer, samtaler pga barna.. ikke tid til meg selv. Når man har avlastning blir man lammet og tenker kun på at man har mere tid til å sitte uforstyrret å spise. Man lyver for å slippe å få besøk eller besøke. fordi spisetiden er dyrebar.. når jeg innimellom nevner problemet for min lege, sier han bare "du er nå en hønemor du...". Når jeg VIL at han skal skjønne at dette tar livet av meg sier han bare... "du vet jo hva som må til.. spise mindre, bevege deg mer.." Jeg leiter som sagt rundt her for å finne noe som kan hjelpe meg. I mitt disktrikt er det lite annet tilbud en fastlege og sykehus med psykiatri. Jeg skulle ønske det fantes et sted man kan legges inn for å hjelpes over i et annet mønster. Få litt spark til å komme i aktivitet, få råd om menyer som funker for hele familien i en stresset hverdag.. treffe andre mennesker. . sidene jeg klikker på starter ofte med "ungdom", "BMI under 17", kriterier som må fylles, og som vil bli vurdert om pas. har rett til nødvendig helsehjelp, man er liksom ikke syk nok om en er over bmi 17 og under bmi for sykelig overvekt.. jeg har tatt meg selv i å planlegge testamentet til mine barn, det skremmer meg. Men ønsker hjelp. Skal jeg begynne å kaste opp i tillegg? Prøve med avføringsmidler? Eller vente til jeg er så tykk og ødelagt at jeg kommer inn under rett kategori?... livet mitt er over føler jeg... da er det plagsomt å måtte forholde seg til andre mennesker som lever normalt sosialt rundt deg.. det er smertefullt å ønske å ikke delta på ting du vanligvis liker. Alt handler om mat. hva skal jeg gjøre?
|
Anonym
24.06.2009 22:51
|
Hei! Jeg er en jente på 15 år som lider av anorexi! som sagt er jeg litt undervektig og må legge på meg litt for å få mensen tilbake! Men nå er har jeg perioder jeg virkelig stapper i meg mat så jeg nesten sprekker, noen ganger er jeg ekstremt aktiv og da går det greit med vekta, men andre ganger blir jeg slapp og orker ikke å trene og vil bare spise og vekta øker fort;( Da blir det vanskelig for meg og gå ned igjen pga pappa passer på hver dag at jeg får i meg alt på kostlista og det er mye mat! Tvangspisinga kommer som regel regelmessig enten to dager på rad eller annen hver dag! Jeg vil ikke dette mer og syns det er skummelt og ekkelt! jeg går i behandling hos bupa men tør ikke si det til noen, nemlig pga skamfølelsen! Derfor ber jeg dere om hjelp, VÆR SÅ SNILL OG HJELP MEG før ting blir verre....... Jeg har kommet meg i en ond sirkel det er vanskelig å komme ut av.......Jeg har gråtet i flere netter og vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg vet ikke om jeg føler sulten da jeg ikke spiste noe eller om det har skjedd noe i hjernen min! Vær så snill og hjelp meg, håper på svar så fort så mulig!
|
Lali
17.06.2009 02:41
|
Hei, jeg sliter m bulimi og tvangstrenig, har hatt pr siden 16 års alderen. Nå er jeg 38, er veldig sliten og oppgitt, har innerst inne ikke innset at det finnes en vei ut av det. Men jeg har fått litt mer mot å skrive her siden nylig, da jeg begynte å lese på en lignende forum som er på mitt morsmål. Jeg er ikke norsk, men kom hit når jeg var 21 år gammel, for å rømme fra problemer m familien i hjemlandet. Har gått til psykolog i nesten 10 år, men sliter fremedeles m sf. Nå det værste er at jeg har fått bivirkninger av sf- mage problemer, depresjon,smerter i rygg,håret faller,utmattelse,søvnløshet. Har hørt at kognitiv terapi hjelper, så jeg lurer på om dere kjenner noen psykologer som jobber m det? Eller iallefall har spesialisert seg på SF. Og om dere har erfaring m selvhjelpsgrupper, om dette hjelper på veien til å bli frisk. For nå kan jeg ikke fortsette som før, jeg må finne styrken for å bli frisk. Takk! Og ønsker alle jentene her m pr lykke til på veien til å bli frisk, jeg tror at hvis vi står sammen er vi sterkere, og vi lykkes bedre!
|
mia
14.06.2009 22:05
|
Jeg har en datter på 13 som har hatt spiseproblemer og slanket seg i 3 år. Vi har vært innlagt 2 ganger på barneavdeling for å få opp igjen vekten og en gang ved Regional avd. for sf, Ullevål. Hun har et enormt kontrollbehov og veier all mat og regner ut kaloriinnhold. Hun passer på at hun tar mindre enn kostplan for å holde vekten nede. Jeg passer på og presser henne til å spise mer. Mye sinne og frustrasjon over at hun "lurer" unna kalorier og at hun har dette enorme kontrollbehovet. Utvikler seg til tvang på andre områder. Går til Bup men tar ikke imot hjelp, er redd for at frisk=feit. Mitt spørsmål er, finnes det noen vei å gå via selvhjelp, en bok som kan vekke henne e.l. Vil ikke at hun skal lese bøker som kan trigge sykdommen og gi henne nye ideer. Det må være fortellinger om hvordan man kan bli frisk. Trenger innspill!
|
Vagabond
12.06.2009 11:09
|
Hei, Jeg er ny her og likt med nattugle vil jeg bare lufte tankene mine litt. Jeg er ei jente på 26 år som har hatt bulimi i snart fem år. Jeg driver aktivt med idrett, og for fem år siden hadde jeg et langt avbrekk pga skade. Jeg spiste likevel samme mengde mat og godteri, og det ble til at jeg begynte å kaste opp siden jeg ikk e kunne trene det av meg. Siden har jeg ikke klart å slutte med det. Jeg fortalte det til flere venninner av meg for et par år siden, så jeg har selv innsett at jeg har et stort problem! I fjor klarte jeg holde opp over en lengre periode (flere måneder). Da fortalte jeg venninnene mine at jeg er frisk. Og alle tror fortsatt det. Jeg klarte ikke å innrømme at jeg har begynt igjen. Det går mye opp og ned hvor mye jeg kaster opp. Men nå i det siste har det vært altfor mye! Grunnen til det er at jeg nå har flyttet alene (før bodde jeg i kollektiv) til en annen by pga jobben. Så det er mye enklere å kaste opp nå. Dessuten har jeg ikke bygget opp et skikkelig nettverk ennå, så jeg er mer alene nå også. Og da er det ikke annet å gjøre enn å spise og kaste opp. (dessverre). Jeg er egentlig et fornuftig menneske, og alle jeg har fortalt det til er overrasket at JEG skulle få spiseforstyrrelse. Jeg er overrasket selv, og flau! Jeg har et godt liv. Gode foreldre, gode venner, flott kjæresten, bra utseende, bra jobb etc, flink i idrett og ellers populær. Kjæresten min vet ikke om spiseforstyrrelsen. Vi har vært sammen et halvt år. En gang jeg ikke spiste så mye en dag fordi jeg hadde spist mye godteri dagen før sa han at han trodde ikke jeg tenkte slik, fordi jeg er jo et fornuftig mennske. Det er nettopp det.. hvor tok fornuften veien? Jeg føler meg vellykket ellers. Samtidig tenker jeg at jeg er jo LANGT fra vellykket siden jeg har bulimi. Det hadde vært mye bedre og vært frisk og mindre vellykket synes jeg. Nå er jeg bare falsk liksom. Jeg har så lyst å bli frisk. Hver gang jeg kaster opp tenker jeg "dette er siste gang".. Men det blir aldri siste gang. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli frisk. Jeg har tenkt at jeg kan klare det alene (jeg fortalte det til fastlegen min en gang, og han bare fleipet det bort). Men nå innser jeg at det går kanskje ikke.
|
El
26.05.2009 01:09
|
Hei, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få skrevet alt så oversiktelig som mulig, men skal prøve så godt jeg kan. Jeg er ei 20 år gammel jente som sliter litt med spiseforstyrrelse tror jeg. Eller vet jo det innerst inne, men vil på en måte ikke innrømme det. I løpet av de 2 siste årene har jeg gått ubevisst ned i vekt. Dette ble fanget opp av ei helsesøster og hun har hjulpet meg så utrolig mye videre. Har aldri tenkt noe over hva jeg spiser, og har aldri spist noe særlig sunt egentlig. Har gått til psykolog og fastlegen min regelmessig i ca 3 mnd nå. Men etter alt dette oppstyret har jeg begynt å tenke på mat konstant! Har kastet opp etter jeg har spist en del ganger. Blir jo aldri mett og tenker at det var jo ikke noe vits i å spise den maten allikevel. Også sier jeg til meg selv at jeg kan spise dette (som regel "fy" mat) siden jeg skal kaste det opp igjen. Men i det siste har jeg ikke klart og fremkalle brekninger. Og det er så utolig frustrerende. Føler jeg spiser hele tiden, og klarer ikke la være å slutte hvis jeg begynner. Og jeg er livredd for å spise for mye. Har gått opp i vekt noen kilo nå. Jeg hater meg selv siden jeg har latt meg selv gå opp så mye. Er redd for at vekten bare skal gå oppover og oppover og aldri stoppe. Vil slutte å spise men klarer det ikke. Og det er også så utrolig frustrerende! Skadet meg en del i begynnelsen, men er noen uker siden forrige gang nå. Er lei av å skjule sårene. Var i et forhold men en som ikke behandlet meg så bra. Han gjorde aldri noe vold mot meg, men føler han ødela meg litt med måten han oppførte seg på. Vanskelig å forklare. Men jeg gjorde det slutt med han, og det er etter dette alt har hopet seg opp. Jeg føler meg helt ødelagt følelsesmessig, har veldig humørsvingninger. Men kommer gjennom dagene fordi jeg føler dette er min straff. Har ikke gjort noe galt, men klarer ikke få den tanken ut av hodet. Får dårig samvittighet når jeg spiser og blir veldig lei meg. Føler ikke jeg fortjener mat. Jeg håper at jeg en gang i fremtiden er sterk nok til å klare og la være å spise, og gleder meg til den tiden. Da kan jeg få lettet litt på samvittigheten. Har noen få personer rundt meg som jeg kan snakke med dette om og det hjelper meg. Men tankegangen forandrer seg ikke. Vil fortsatt ikke spise, men klarer ikke la være. Jeg føler jeg spiser kjempe mye, og er redd for at når jeg viser matdagboken min til legen at han skal tenke at hun spiser jo kjempe mye. Skammer meg litt på en måte. Skal til ernæringsfysiolog nå, for jeg har ikke peiling på hva som er normalt og spise iløpet av en dag. Folk maser på meg om faste måltider, men det orker jeg ikke tanken på en gang. Har ikke peiling på kalorier og den slags. Men lærer vel det hos ernæringsfysiologen. Tror jeg kommer til å bruke det til ulempe for meg selv, med at jeg holder meg langt under målet for en dag. Men det får jeg bare ta som det kommer. Jeg hører jo hele tiden alle disse positive tingene om meg hos pskologen, men savner og ha noe skriftlig, som jeg kan lese hjemme når jeg har det ille. Som kanskje kan hjelpe meg litt på det værste. Er så usikker på hvordan dette kommer til å ende. Håper det går bra, men min "bra" er å gå nedover i vekt igjen. Og det er vel ikke noe bra. Er så mye jeg ikke har svar på, og er lei av alle spørsmålene. Vet ikke hvordan jeg havnet i denne situasjonen. Eller hvordan det har gått så langt. Men vet at jeg har folk rundt meg som er glad i meg og bryr seg om meg. Og det er godt å vite! Er jo ikke akkurat noen spørsmål her, men kanskje jeg kan få noen råd og litt forståelse som jeg virkelig trenger.
|
Linda
20.05.2009 18:10
|
Hei. Jeg er en jente på 14år. Jeg har ikke srpiseforstyrrelser selv, men jeg har en venninne på 15år som jeg er veldig bekymret for. Selv kan jeg ikke mye om hvordan det er å ha det heller. Venninnen min klarer ikke å spise frokost, da får hun brekninger. Hun spiser ellers veldig lite, og hun spiser sjelden middag. Helt plutselig kan hun bli kjempekvalm og svimmel, så jeg må støtte henne så hun ikke faller. Noen ganger kan hun få plutselige brekninger, som kan ende med at hun kaster opp. jeg er den eneste hun prater med dette om, så jeg kan heller ikke snakke om det til noen andre. Hun forteller meg at hun har sjelden matlyst, men at hun prøver å tvinge i seg lunsj på skolen, selv om kroppen hennes ikke vil det. Hun liker ikke å snakke om disse svimmel- og kvalme tilfellene sine, men i dag klarte jeg å få henne med til et sted der men kan prate med folk om alt. Vi kom oss nesten frem før hun ombestemte seg, og jeg fikk henne ikke med inn. Foreldrene hennes er også bekymret, så de gir henne masse penger til lunsj. Men disse pengene bruker hun for det meste på snus, som gir henne mindre matlyst. Hun er veldig optatt av at det snart er bikinisesong, så hun tar seg joggeturer heletiden. Jeg håper virkelig noen kan fortelle meg hva jeg burde gjøre. Jeg vil ikke at det skal gå for lang tid før hun kan få hjelp.
|
Nattugle
18.05.2009 10:35
|
Hei. Jeg er ny på forumet her, trengte en plass å lufte tankene. Ikke greit å sitte alene med bekymringer og vanskelige tanker. Snakker med en fagperson av og til, men bare en gang i måneden. Jeg har hatt anoreksi og bulimi siden jeg var 14 år. Nå er jeg 29, og strever fremdeles mye. Det er som en rus jeg ikke blir kvitt, helt jævlig. Jeg driver og prøver å jobbe meg ut, men det tar lang tid og går i bølgedaler. Jeg har aldri hatt noen langvarige forhold (det lengste to uker...), og har bevisst holdt meg unna forhold de siste årene fordi jeg ikke fikser å binde meg. Har hatt noen sporadiske "one-nights" bare. Nå har jeg møtt en mann gjennom en felles venninne. Han er ikke den typen jeg vanligvis faller for, men jeg møtte ham på fest og når jeg drikker er jeg veldig mottagelig for flørt. Jeg har jo aldri nærkontakt med folk, og behovene kommer liksom veldig kraftig når noen viser interesse. Jeg har møtt ham to dager etterpå også, og jeg merker han har lyst til å gå fortere frem enn jeg fikser. Han er kjempesnill og morsom, og vi prater lett. Vi har mange samme interesser, og det er behagelig avslappet å være hos ham. Han er ganske voksen (snart 40). Problemene begynner å tårne seg opp i hodet mitt allerede. Jeg spiste ingenting da jeg traff ham sist, dritredd for at det skal synes på magen min og alt det tullet der. Og når jeg ikke spiser så blir jeg fortere sliten, trøtt, lei og nedfor. Og da jeg hadde vært hos ham i fire timer, kjente jeg behovet for spiseorgie komme snikende. Jeg ville ikke følge den trangen, men dro en hvit løgn om at jeg måtte hjem, og gikk rett til kjøleskapet for å spise og spy. Og det med nærkontakt. Vi koste jo litt i går, men jeg stoppet det selv før det gikk for langt. I går klarte jeg det, men jeg tror ikke jeg klarer det neste gang. Jeg er livende redd for å virke prippen, men samtidig vil jeg ikke gå all the way for jeg føler det er rett tid selv. Jeg klarer ikke så mye nærkontakt av gangen, jeg er ikke akkurat selvtillitens dronning. Men han er veldig intens, veldig. På en måte er det litt deilig, for han tar initiativ (noe jeg ikke er flink til), men samtidig blir det litt mye. Jeg er ikke vant til det. Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg fortelle ham om hva jeg sliter med? På en måte vil jeg ikke begynne et mulig forhold med å fortelle om det, for da legger jeg liksom en føring for hvordan han er mot meg. Jeg vil ikke at spiseforstyrrelsene liksom skal være en sur underfølelse når vi er sammen. Jeg er også redd for at hvis jeg sier det, så blir han skremt og mister interessen. Samtidig så vet jeg at jeg ikke klarer å holde mine vanskeligheter unna så lenge (de kom jo allerede første dagen jeg traff ham), abstinensene for bulimi er der hver jævla dag. Og hva skal jeg si da? Når jeg ikke klarer å være hos ham lenger fordi jeg MÅ hjem? Og hva skal jeg gjøre med sex og sånn? Jeg er så veldig opp og ned når det gjelder å være i humør for det. Noen ganger er jeg helt med, mens andre ganger vil jeg helst ikke at noen skal se på meg i det hele tatt. Og jeg har skjønt at han er intens, veldig... Men jeg vil ikke hoppe til seng smed en gang, og hele tiden! Jeg klarer ikke det! For meg er det nok å kysse litt og holde rundt hverandre, men jeg er redd jeg ikke klarer å si nei. Faen altså. Jeg vil jo ikke gi ham falske forhåpninger, men dum og sulteforet på nærkontakt som jeg er så var jeg litt for villig og ivrig da jeg møtte ham på fest. jeg har antagelig gitt et inntrykk av at jeg er mer selvsikker og med på ting enn jeg virkelig er. Hvordan skal jeg takle dette? Jeg kommer for eksempel aldri til å tørre å be ham hjem hit, for hjemme hos meg selv er liksom mitt fristed, mitt spise-og-spy sted, og det vil jeg ha for meg selv. Jeg er nesten redd for å ta kontakt med ham nå, etter bare to dager, fordi jeg er redd for å bli stressa eller føle meg beklemt. Jeg er helt avhengig av min egentid og min frihet, og fikser ikke å være sammen hver dag. Men han er på et annet stadium... Er det noen som har noe råd, noe å si, noe å dele, egne erfaringer? Beklager at innlegget ble ganske langt, men det er så mye som rører seg i hodet mitt nå at jeg bare må få det ut.
|
Tess
15.05.2009 18:40
|
Hei, Jeg er 36 år, og har vært "spiseforstyrret" fra jeg var ca 22.. Jeg vet ikke om dere føler som meg, men det jeg lette mest av alt etter var en bok "vi" kan relatere oss til? Why, when, what, how- boken om spiseforstyrrelser.. Hva føler dere andre? Jeg trenger veldig innspill fra flere... og vil gjerne snakke med andre som sliter.. :))
|
Siri
10.05.2009 22:02
|
Jeg er ei jente på 26 år som nå har hatt bulimi i 4 år. Det startet da jeg flyttet for meg selv og selv kunne kontrollere hva jeg spiste. Har siden jeg var 11-12 år slitt med selvtilliten og følt meg tykk. Har aldri vært tykk, egentlig helt normal. Likevel, da jeg flyttet for meg selv, startet det. Det ble verre og verre helt til i fjor. Da ble det mer tvangssising uten at jeg spydde etterpå. Etter nok en periode i høst der jeg bodde hjemme var jeg ganske bra. Overspiste og spydde kanskje bare fem ganger på et halvår. Nå bor jeg igjen for meg selv og alt har selvsagt blitt verre. Nå kan jeg rett og slett spise alt, spy og få utrolig vond samvittighet. Jeg hater å ha det sånn. Tenker og planlegger mat hele tiden. Tenkte liksom at jeg var på bedringens vei i høst, men nå glipper det mer og mer. Er så redd for at det skal bli som det var før. Vet ikke helt hvordan jeg skal få hjep heller, bor på en bitteliten plass, akkurat flyttet hit. Vet ikke hvem fastlegen min her er, og det frister ikke å gå dit. Uff, vil bare bli bra. PS: søndagskvelder er verst.
|
Anne
04.05.2009 17:57
|
Jeg er en 18 år gammel jente som snart er ferdig med vg3 nå. Når jeg ser tilbake på disse 3 årene på vidergående har de vært alt annet en hyggelige. Det jeg har slitt med disse årene er: bulimi: har hatt det i 3 år nå, går bedre nå men det har ødelagt mye i forhold til skole jernmangel: fører til at jeg er mye sliten fryst ut: Noen jenter på skolen har fryst meg helt ut, sagt en del slemme ting som har ført til at jeg konstant føler ubehag når jeg er på skolen, og gruer meg alltid til skolen. Saken er at jeg lurer på om jeg har rett til å få noe av mitt fravær slettet på grunn av dette? Har snakket litt med psykolog og lærere har lagt merke til at jeg sliter litt, men ingen ting blir gjort..hadde det ikke vært for det jeg sliter med vet jeg med meg sev at jeg nesten ikke ville hatt fravær og karakterene mine ville vært mye bedre.
|
Wendy
03.05.2009 01:33
|
Slitt med spiseforstyrrelse i over 7 år nå. Hovedsakelig bulimi, men har "anorektiske" perioder. Kjemper mye, hardt og mye... Trening og å spise sunnere hjelper meg mye, klarer å holde bulimien litt mer i mine "tøyler". Men, har mine sprekker.. Skal ingenting til for at jeg skal bli påvirket til å starte tøffe slankekurer, og kaste opp. Masing om karbohydrater, kropp og slankemas, andre rundt meg som teller kalorier og forteller meg alt om det. Har gitt beskjed om at jeg helst ikke vil komme så veldig innpå de temaene siden jeg kjemper, men samtidig så er det jo noe en bør venne seg til og ikke la seg bli påvirket. Kommer jeg noen gang til å kunne unne meg noe godt uten at samvittigheten hamrer meg i hodet? Vil jeg noen gang kunne se meg i speilet å tenke positive tanker, i stedet for å plukke ut alt det negative? Spise vanlig sammen med andre? Uten å kutte opp alt i små biter og deretter sluke maten? Er så sliten, tar en dag om gangen. Stolt over hvor bra jeg gjør det i forhold til mat nå, overspiste mye før. Er redd... Redd for at kroppen vil bli ødelagt innvendig.... Hater tvangstanker, hater at mine nærmeste ikke skjønner det.. Hater at de av og til snakker som at jeg er et barn som ikke vet noe som helst, "det er jo bare å ta seg noen skiver el sjokolade", mens for meg er det ikke det. Hater å få slengt kommentarer om å skaffe meg briller så jeg kan se hvor pen jeg er, Har øyne som ser noe annet.. Lei:( men samtidig aldri hatt det bedre...
|
mina
28.04.2009 23:11
|
Hei. Jeg har det litt tøft for tiden, og når det skjer kommer bulemien snikende tilbake. Nå sitter jeg her redd for å spise, for da kommer jeg til å spy. huff... det er en daglig kamp dette for å ikke få tilbakefall. jente 25
|
SL
02.04.2009 21:07
|
Jeg har nå hatt anorexi i ca 2 år. er innlagt på døgseksjon nå til behandling. Det gikk fremover, måtte gå gradvis litt opp i vekt, men nå så klarer jeg ikke mer, klarer ikke gå opp flere kg. så uten at de vet det har jeg begynt å kaste opp maten etterpå for å få vekten mer ned. Vet det er galt, men er desperat, hva gjør jeg? Noen som har gjort det samme? Hvordan skal jeg i det hele tatt klare å bli frisk, gå videre i denne prosessen? Vil heller ikke at de kvinnelige formene mine skal bli større, blir så redd for det når vekten må opp. Kommer formene til å bli større da?
|
J21
23.04.2009 21:28
|
Hei. Jeg har slitt med SF hele livet. Har blitt tvangsforet og blitt mobbet av egen familie da jeg ble litt større enn andre barn. Nå har jeg klart å komme meg litt ut av overspisingen. Og klart å gå ned flere kg, har noen igjen før jeg kommer på trivselsvekten. Problemet er at jeg aldri kan være i nærheten av snop, chips, is, brus hjemme hos meg uten at jeg spiser alt opp! Skjønner ikke hva som går av meg. Føler jeg blir så kvalm og så får jeg vondt i magen. Er ganske frustrerende å føle at maten har kontroll over meg. Vil jo egentlig ikke, men det skjer bare. Det er litt bedre når jeg er med andre, da håper jeg bare at godsakene forsvinner raskest mulig. Målet er jo å kose seg med måte 1 gang i uken. Men føler meg så begrenset av å aldri kan ha sjokolade, kjeks ol. liggende uten at jeg spiser opp alt. Mvh J21
|
bettha
13.03.2009 02:46
|
jeg er ei 24 år gammel jente som ikke helt vet hva jeg har.men vet at noe er galt. Det begynte da jeg var 10 år gammel.Jeg bodde hos ett ektepar for min mor var på psyk.plutselig kunne e ete nesten et halvt brød, ogå spiste masse en periode, så snudde det helt, og jeg sluttet nesten helt å ete. husker oxo at e følte e ble kvelt når e spiste.Har set bilde av meg, og jeg var veldig tynn , men husker at e følte meg for tykk. opp igjennom siden det har det variert mellom å ete mye og perioder e eter lite. Hadde ett tilfelle for ett par måneder siden hvor e tok av meg mange kg, så gikk e opp litt igjenn. Nå har e tatt av meg igjenn, og er redd for å legge på meg, føler at e har for stor mage og for kraftige lår. Hver gang noen klær føles trange skifter e till noe som er større. Når e sitter og spiser blir e veldig urolig og iritert. Det siste halvåret har e fått neringsdrikk av legen. Men har ikke det nå lengere, og vet ikke om e vil ha det heller. I løpet av en dag begrenser jeg antall kalorier.og det må være mat som er lett å ete. Jeg MÅ ha kontroll på hvor mye e spiser,hvis noen lager mat til meg blir e stresset og føler at de vil kontrolere meg. I det siste har e plutselig fått trang till å hive i meg sjokolade, men kaster det nesten bestandig opp igjen.Jeg er redd for at vennene mine skall oppdage det. Tror tannlegen min har skjønt det. har hvert i narkose å fiksa tendene og må en gang till...Tørr ikke å smile for det ser ikke pent ut!!!!! Jeg prøver virkelig å snu på det.men klarer ikke.mange har spurt om e har spiseforstyrrelser,men e har sakt at e vet ikke.Tror ikke det.Men e vet!E har ett problem... Jeg har kontroll på det akkurat nå.har bestemt meg for at e kan gå ned litt till,så e det stopp!!!! jeg liker ikke at andre ser på at e spiser å e liker ikke å se på at andre eter.Jeg er 163 høy,hvor mye burde man veie da? Har lyst å snakke med behandleren min i dps om dette,men vet ikke hvordan e skal forklare det for henne,eller tørre å si hva e føler om mat å sånt.Mamma å pappa har hatt spiseproblemer.å de har det enda.Kan dette hatt innvirkning på meg fra e var liten av? Når e har spist litt så hender det e skader meg selv,går lange turer eller blir kvitt det igjen.Jeg er så utrolig lei av dette.er mye skjelven å har endel angst.Det suser inni hodet mitt ofte å e kan ikke reise meg fort opp for da svimler e.jeg vet jeg må stoppe,men jeg kan ikke!!!!Noe i meg vil stoppe men en del av meg sier e skal fortsette ..... Jeg skal vere på besøk hos noen e kjenner en liten stund nå.å er redd de vill oppdage hva jeg gjør.De vet hva e har gjort før.men ikke at e gjør disse tingene igjen nå.Er redd for at hun kan se det på meg.den ene dagen ser e i speilet at e er for stor den neste dagen kan e se at jeg er for tynn,hvem av dem er meg?Jeg vet ikke. Lurer på om jeg noen gang kan få alt dette bort?Håper på svar hilsen redd å fortvilet jente
|
Lisa benedikte
21.03.2009 20:07
|
Jeg skreiv en tråd her for en god stund siden.. mange måneder.. har enda SF.. enda værre.. vet ikke hvordan jeg skal bli frisk.. har så lyst til å bli kvitt SF men trenger hjelp.. bor hjemme hos mamma og har gjort det i 3 år.. har isolert meg hjemme i ett år og utviklet SF for ett år siden.. Vekten har endret seg det siste året. alle klærne mine er for små. til og med ett par jeans jeg kjøpte for 4 uker siden.. er 17 år.. hvem skal jeg oppsøke? mora mi å jeg krangler hver dag om mat.. hun gir meg 100 kroner om dagen til mat for vi kan ikke ha noe i kjøleskapet.. spiser alt men beholder ALDRI noe av maten... hvem skal jeg oppsøke?
|
Pannekaka
25.03.2009 09:42
|
Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne dette, men har vel innrømet for meg selv at jeg har et problem med mat, kropp og selvbilde. Jeg spiser forholdsvis sunt og er veldig opptatt av å putte i meg de "rette" matvarene. Dette er ikke alltid like enkelt, og den dårlige samvittigheten kommer ganske kjapt når jeg føler at jeg ikke har gjort som jeg burde. Føler jeg har et helt feil bilde av hvordan jeg bør se ut. Jeg er en jente som er forholdsvis slank, men med former, som de fleste jenter har. Mitt problem er at jeg helst vil se ut som en mann; ha litt muskler som synes, være tynn rundt lår og rumpe, ikke hofter og lår som gnisser mot hverandre. Jeg skjønner med hodet at dette er helt teit, men det er noe inni meg som ikke klarer å gi slipp på de tankene. Jeg vil jo se bra ut! Jeg er flink til å trene, men de gangene jeg ikke får trent, får jeg ekkel fysisk smerte i kroppen som minner meg på at jeg har slurvet unna. Kjenner at dette begynner å bli et problem for meg, og skjønner vel innerst inne at dette er noe jeg har slitt med i 10 år. Syns at alle disse tankene tar altfor stor plass i livet mitt. Hva kan jeg gjøre? har gått til samtale før, men det har ikke hjulpet meg. Er ikke så sugen på å måtte snakke med noen ansikt til ansikt igjen...
|
sebrapiken
24.03.2009 20:35
|
jeg er så sliten av meg selv.... jeg har slitt med maten siden jeg var 15-16 år. jeg er nå 27 år. jeg ser en hval hver gang jeg ser meg selv i speilet. jeg føler meg fæl og stygg. Jeg prøver å komme meg ned i vekt, enda de sier at jeg med mine kg liksom skal være tynn. men det er jeg ikke!!!! Og i hvert fall ikke hvis du ser meg. jeg ser ikke tynn ut. jeg er feit. vet ikke hva jeg skal gjøre, anna enn å prøve gå ned mer. jeg hater meg selv, og vil bare vekk.
|
lillemy
01.03.2009 16:49
|
Nå har jeg tatt skrittet med å inndrømme at jeg har jeg problem. Jeg er sinnsykt lei av dette matkaoset som kverner i hodet hver dag - dritt lei faktisk. Jeg er en jente på 32 år, som er mamma til til to små gutter. Er nå hjemme i permisjon og synes vel egentlig at ting er verre nå enn tidligere. Har slitt med spiseproblemer i mange år nå. Føler det er noe sammensatt. Spiser i perioder lite, går tur i mange timer, for så å overspise, kaste opp. En dag er ikke "velykket" eller bra om mine strenge spisekrav ikke blir oppretthold - altså at jeg spiser for mye. Blir da kjempe deppa og føler meg tykk med en gang jeg har spist litt for mye. Må ta på meg treningsbukse for føler med en gang at jeansen er blitt for trang. Vet at dette er sykt, men det hjelper lite når det bare er sånn. Og nå er jeg faktisk lei av å ha det sånn, skulle ønske jeg kunne ha det "normalt". Jeg er gift og har mange gode venner, men det er faktisk ingen som vet at jeg har det slik som jeg det. Ikke en gang mannen min - og det vil jeg ikke at han skal vite heller. Ørker ikke tanken på å snakke med noen om dette. Føler at det er et enormt nederlag for meg at noen får vite. Jeg er vel det som kalles slank. Men ønsker for det å gå ned flere kg. Vet ikke hva jeg egentlig ønsker med å skrive her, men det er vel kanskje et steg i riktig retning. Nå er jeg Mamma og ønsker å bli kvitt dette tullet! Hvis jeg kan bli det noen gang.... Hva gjør jeg, og hvordan skal jeg få hjelp? Ønsker ikke å snakke med legen min om det - det blir for tøft. Leste litt om opplegget på Volvat, kanskje det kunne hjelpe. Setter pris på svar, trenger det. Takk.
|
petruska
29.03.2009 09:41
|
jeg har slitt med anoreksi i snart 6 år og er for tiden innlagt. det er bare en ting jeg lurer litt på som ingen andre har kunnet svare meg ordentlig på enda, og det er: jeg er så utrolig sliten for tiden. jeg har oppnådd en "normal" vekt igjen og spiser etter en kostliste, men det virker ikke som om kroppen tar til seg den næringen den får. jeg får ikke noe mer energi eller overskudd, uansett hva jeg gjør. jeg klarer nesten ikke være i fysisk aktivitet og det plager meg. jeg lurer bare på om det har noe med sf og gjøre? om det er normalt å ha en periode hvor man er dønn sliten? for jeg er så redd for at jeg aldri kommer til å få energien min tilbake=O
|
hemmelig
18.02.2009 12:48
|
Jeg er 26 år og har helt siden en alder av 14 slitt med kropsbildet mitt. Jeg er normal med tanke på vekt og føler meg ikke feitere enn hva jeg er. Jeg har en slitsom historie bak meg med avhengighet hos mor, noe jeg mest sannsynlig har arvet. Jeg er avhengig av mat - spesielt i tider hvor jeg føler at jeg ikke strekker til. Som 14-åring begynte jeg å slanke meg og drev i smug på med det meste de kommende årene-, det la seg være fasting, overspising, oppkast, slankepiller og laksativer. Jeg gikk drastisk ned i vekt og følte meg super samtidig som livet mitt var et eneste kaos. Mine foreldre begynte å ane mistanke etterhvert som kiloene forsvant, og jeg nådde bunnen etter å ha gått på øakserende piller i et år eller så. Magen min streiket helt og jeg fikk ekstreme smerter til det punktet hvor jeg helst bare ønsket å krølle meg sammen og forsvinne. Det var dagen alt snudde. Jeg pratet med legen min og med støtte fra familie og venner kom jeg meg på rett kjøl og begynte å skifte fokus bort fra mat. Vekten kom på, men det var på en måte greit nok. Jeg har siden hatt noen tilbakefall. Disse har komt i forbindelse med stressede tider på skole osv... men nå hadde det gått 3 hele år siden sist jeg gjorde noe dumt....intil i går. Jeg gikk på en skikkelig smell og spiste til jeg holdt på å sprekke, for så å kvitte meg med maten 10 minutter senere... Jeg er utrolig skuffa over meg selv og har helt panikk. Jeg kan ikke gå tilbake til dette igjen! Jeg orker ikke kaoset, selv om jeg samtidig elsker at det er kaos som jeg har kontroll over og selv skaper (i motsetning til kaoset i livet mitt). Jeg og mannen min har tenkt å prøve å få barn snart, og dette er noe jeg øsnker mer enn noe annet akkurat nå, men jeg er livredd for at dette skal ødelegge for mine barn. Jeg må få kontroll på mitt eget liv før jeg bringer noen andre inn i denne verden. Er det noen som forstår meg? Jeg hater å gjøre dette, men elsker kontrollen. Jeg ønsker å snakke med min mann om dette, men han forstår ikke dette. Jeg ønsker ikke å skuffe han, så jeg søker støtte her. Hvordan får jeg kontroll over disse situasjonene i livet mitt som fremkaller disse hendelsene? Hvordan takle stress uten å hive seg over matfatet. Alle råd blir tatt i mot med stor takknemlighet. Dette må en gang kunne være over. Jeg føler ikke jeg har en spiseforstyrrelse lenger, men jeg har kanskje det allikevel?
|
Bekymra kjæreste
09.02.2009 20:42
|
Jeg har i d siste lagt merke til at kjæresten min spiser ofte å mye, alltid etterfulgt med ett toalett besøk, har ofte "fulgt etter henne å stått på utsiden av døren. hun skrur på vannkranen, men jeg har hørt noen av disse gangene at hun har brekt seg å spydd (dette skjer hver dag til alle måltid som jeg har fått me meg).. problemet er at jeg ikkje er me henne hver dag så vett ikkje om hun gjør det kvar dag... vett at hun har hatt d litt tøft me veninner å itillegg har me hatt litt problemer me forholdet i det siste. hu har og hatt litt problemer me at hun føler at hun har nåken kilo for mye på kroppen, så i begynnelsen av året gikk jeg å hun på sykehusdietten, uten at dette resulterte i at hun fikk det resultate hun ville ha. vett ikkje kor lenge dette har pågått, men det som jeg har fått me meg er hvertfall ett par uker.. grunnen til at jeg ikkje vett dette er at vi har hatt litt avstand iforhold til hverandre pga problemer i forholde.. alt dette ut ifra det jeg har lest om spiseforstyrrelser å sånn gjør meg litt engstelig for hva som skjer me henne. er så mange ting jeg lurer på, men det viktigste for meg er hvordan jeg skal forholde meg til det så lenge jeg vet at hun gjør dette?? (siden jeg egentlig sniker meg etter henne for å sjekke) lurer på om dette virkelig er så gale som jeg er redd for?? så lurer på hvordan jeg skal gå fram for å snakke me henne om dette ?? håper nåken har nåken tips til hvordan jeg kan forholde meg til disse problemene å hvordan jeg kan ta dette opp med henne :)
|
TH
09.02.2009 11:26
|
Jeg er en jente på 28 år som har levd på konstant slankekur siden jeg var ca 17 år. De siste årene har jeg etter hvert mistet "stålkontrollen" og har overspist jevnlig. Omsider har jeg fått hjelp og går nå til psykolog. Utfordringen min nå er at psykologen vil at jeg skal spise mer. Dette er vanskelig fordi a) det kjennes som veldig mye mat og b) jeg har ikkje lyst til å legge på meg, men det gjør jeg jo allerede pga overspisingen. Hun sier at overspisingstrangen vil forsvinne om jeg spiser nok. Jeg er redd for at vekten vil gå til himmels og at jeg må leve med en kropp jeg misliker sterkt uten å kunne/ville gjøre noe med det (som tidligere). Jeg er allerede tykkere enn jeg har noensinne har vært før. Men altså, jeg vil bli frisk og jeg har begynt å spise mer. Men jeg er redd og føler meg fryktelig alene med disse rare tankene.
|
KIS 23
05.02.2009 21:55
|
Jeg er en jente på 23 år som har strevd med bulimi i 3 år. Ting begynner å se lysere ut nå, familien vet det, jeg har fått kjæreste og vi vurderer å flytte sammen. Etter bulimien ble oppdaget flyttet jeg hjem igjen for støtte og oppfølging. Mitt problem er at bulimien har gjort stor skade på tennene. Dette til stor sjenanse for meg. Det har faktisk gått så langt at en av jekslene er knekt av, skadet av mavesyren. Ser også at det er omfattende skader på flere av de andre tennene. Som om ikke bulimien har skadet og ødelagt nok? Nå er det slik at jeg mest sannsynlig må ha tannimplantat, men hvordan skal man få råd til det. Er det noen som har hatt lignende problemer og har råd og veiledning. Slik det er nå kan jeg umulig dra til tannlegen, det har jeg ikke økonomi til. Samtidig er det ingenting jeg heller vil. Føles nesten verre å ha ett ødelagt smil enn noen kilo for mye.
|
Ana
04.02.2009 14:41
|
Kan man bli frisk egentlig? Er det noen som har klart å bli frisk fra overspising? For meg er mat dop, dop som hjelper mot håpløshet, angst, utmattelse, indre stress, skuffelser. Hvis jeg skal klare å bli frisk så må jeg finne noe annet jeg kan fylle uroen inni meg med. Men hva? Jeg går til psykolog, har fått adhd diagnose, men vil ikke ta ritalin for det er så sterke medisiner. Men jeg vil ikke fortsette å "ta" mat heller, det skadelig det og. Trening har jeg prøvd, natur og friluftsliv har jeg prøvd, krevende og inspirerende studier har jeg prøvd, alt i håp om at de skulle dempe uroen i meg, på samme måte som mat gjør. Men det gjorde ikke det. Disse tingene gjorde meg bare utmattet og sykemeldt, for kroppen er så sliten. Og da møter jeg en ennå sterkere håpløshet, og må fylle denne uroen med; MAT. Hva fylte dere uroen med/hva råder dere meg til å gjøre egentlig?
|
Sarah
21.01.2009 20:55
|
Hei. jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men vel jeg er 21 år og har slitt med mat på begge sider siden jeg ble utsatt for et overgrep som 15 åring. De første årene så var det overspising men det siste året så har det vært lange perioder med et matinntak på 0. Hver gang noe negativt skjer i livet mitt så resulterer det at jeg ikke spiser. Og jeg er en svært skjør sjel så det er ikke mye som skal til for at jeg ikke klarer og putte mat i munnen. Jeg har sakte men sikkert innsett at jeg har et problem og har vært i kontakt med fastlege og har begynt runder med en privat praktiserende psykolog. Men alt dette med leger, prøver og psykolog føles så overveldende og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg føler meg tom, sliten og jeg vet ikke om jeg orker denne prosessen. Jeg føler at jeg har mistet kontrollen, og at jeg bare gjør det som forventes av meg, ettersom familie og venner vet om problemene mine vedrårende mat. Blir bare nedbrudt og slutte og spise er liksom den eneste løsningen, det resulterer i det. Og jeg hadde håpet det skulle bli bedre når jeg fikk hjelp, men jeg vet ikke. Foreløpig så har det bare hatt negativ effekt så jeg hadde håpet at noen kanskje noen av dere hadde noen lignende relasjoner til behandling?? Og tusen takk for en kjempe fin side.
|
THL
01.02.2009 13:45
|
Hei. Det har tatt lang tid for meg bare å skrive dette innlegget, jeg har aldri snakket om dette med noen. Jeg har slitt med bulimi / overspising i 9 år, siden jeg var 16 år. Har alltid hatt veldig dårlig selvtillitt og selvbilde, har slitt med foreldre som aldri har vært venner og forholdet mitt til faren min etc..Jeg begynte å kaste opp maten da jeg var 16 og ble sykelig tynn, så spiste jeg store mengder mat uten å kaste opp og ble nesten overvektig og sånn har det fortsatt, jeg går opp og ned mange kg hele tiden. Nå har jeg gått opp mange kg på fire mnd og føler meg helt forferdelig og deprimert og skal begynne å slanke meg, da klarer jeg å slanke meg normalt i kanskje en uke og så blir jeg kvalm og kaster opp alt jeg får i meg..kaster opp rundt mange ganger om dagen. Da kommer jeg til å gå sånn helt til jeg blir veldig tynn igjen, pleier å gå ganske fort.. Jeg orker ikke holde på sånn lenger, jeg har ingen kontroll, jeg føler at jeg ødelegger kroppen min totalt og at systemet bare svikter. Det som er det vondeste er at det ødelegger for barna mine, jeg er hjemme med to små barn og jeg vil jo være den beste mammaen jeg kan! Barna kom altfor tidlig og vi hadde et tøft sykehusopphold og komplikasjoner i ettertid og det sliter jeg også med nå et par år senere, hjelper heller ikke på spiseproblemene. Jeg syns dette er flaut å snakke om og jeg skal liksom være så sterk hele tiden og ikke være til bry, men nå har jeg vel innsett at jeg trenger hjelp med dette. Jeg var hos psykologer noen få ganger for endel år siden, men da var jeg for stolt til å snakke om problemene med mat, snakket ikke om noe spesielt i det hele tatt egentlig. Jeg har også gått på en høy dose antidepressiva i rundt 4 år ( sluttet da jeg ble gravid ), men det ble som dop for meg og fikk meg til å gi blaffen i alt og gjøre ting jeg angrer på..grunnen til at jeg var deprimert da var pga matproblemer og synet på meg selv, så det er vel der jeg må starte. Uff, dette var tøft!
|
Elise
28.01.2009 12:56
|
Hei! Jeg er en jente på 34 år, som egentlig aldri har hatt et normalt forhold til kropp og mat. I hele oppveksten var jeg veldig tynn, og det ble hele tiden fokusert på hvor tynn jeg var og at jeg måtte spise mer og at jeg så så syk ut. Da jeg ble 20, fant de ut at jeg hadde cøliaki. Da la jeg på meg en god del, men da fikk jeg høre at nå trengte jeg ikke legge på meg mer for nå var jeg blitt så god og rund. Så da slanket jeg meg. Men da fikk jeg høre at nå var jeg bltt for tynn igjen. Så nå har jeg et helt forvrengt bilde av hvordan jeg egentllig er. Dette har resultert i at jeg enkelte dager nesten ikke spiser, og når jeg føler jeg har spist for mye, kaster jeg opp. Hvis jeg skal ut og spise med noen venner, spiser jeg gjerne ikke noe mer den dagen, og gjerne ikke de påfølgende heller, for da har jeg jo spist mer enn nok. Jeg ønsker bare at noen kunne hjelpe meg til å klare å spise frokost, lunch og middag hver dag!!
|
Margrethe
21.01.2009 12:57
|
Hei. Dette er et langt steg for meg, og på mange måter en innrømmelse av et problem jeg har fornektet i alle år. Siden jeg var 15-16 år har jeg sett på meg selv som feit. Jeg kan nesten ikke huske at jeg ikke var flau over kroppen min og ville være mindre enn det jeg er. Jeg ser nå at å slanke seg slik jeg var da er tull, og at noe skurrer. Jeg ser på bilder av meg selv fra den tiden, og jeg var slank og flott. I dag, etter 1 fødsel og lang ammeperiode, er jeg mange kilo over det jeg var da, men jeg føler meg ikke tykkere! Jeg har et hat-elsk forhold til mat. Jeg elsker å spise, men hater følesen av at jeg har spist noe jeg ikke burde etterpå. Dette er følelser jeg sitter med flere ganger til dagen, og nå når jeg har innsett det skjønner jeg at jeg ikke blir kvitt overvekten min før jeg kvitter meg med de negative tankene om mat og spising. Disse "hat-elsk"- har jeg slitt med i over 10 år, men jeg har ikke koblet dem til et problem før nylig. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget annet enn å lufte tankene mine. Jeg vet ikke engang om jeg hører til her.
|
Lille My
06.01.2009 20:57
|
Hei! Jeg er ei jente på 26 år som har slitt med overspising i fire år nå. Det hele startet i studietiden,men jeg har alltid slitt med dårlig selvbilde og selvtillit. Husker jeg var fire år og synes jeg var stygg og tjukk i forhold til de andre barna i barnehagen.Jeg har også slitt med tunge depresjoner i perioder fra jeg var 18 år.( Da mistet jeg en nær venn i en bilulykke) Før sommeren 2008 gikk i kognitiv terapi,men synes det fungerte dårlig.Blant annet fordi jeg har slitt med utmattelsesyndom og ikke klarte å følge opp det som krevdes. Nå står jeg på venteliste for å komme inn i en gruppe. Vet jo ikke hvor lenge jeg må vente og kjenner på at jeg er forferdelig sliten og lei.Sliten av å spise og av ødelegge meg selv sånn som jeg gjør. Tanken på å gjøre slutt på alt kommer mer og mer frem,men jeg prøver å holde ut til jeg får hjelp. Føler også at mine nærmeste ikke tror på at det er et problem. Det er jo bare å slutte og spise så mye får jeg høre. Men for meg er det ikke så lett. Det er ikke jeg som styerer maten lenger,men maten som styrer meg. Har dere noen gode råd for noe som kan gjøre ventetiden mot behandling litt lettere? Jeg vil så gjerne ha det bra og leve et godt liv med et normalt forhold til mat og et godt forhold til de rundt meg. Sånn det er nå slipper jeg ingen innpå meg og orker nesten ikke mennensker rundt meg enkelte dager.
|
Sissel
06.01.2009 01:57
|
Jeg har altid elsket søstra mi mer enn noe annet. Jeg har forsøkt det beste jeg kunne å være en god søster. For godt et år siden fortalte søstra mi at hun strever med bulimi og nå hadde kommet til det punktet der hun søkte behandling. Jeg vil ikke si at jeg ble overrasket - jeg hadde sett det komme flere år før det, men et hvert forsøk på å snakke om bulimien ble mødt med fornektelser og store raserianfald. Kanskje det som er det allermest vanskelige å forholde seg til som pårørende at det ustanseligt er et stort vev av løgner og følelsesmessig manipulasjon. Hun (eller sykdommen hennes) har oppfunnet en veldig kompleks og situasjonsbestemt matallergi til å unnskylde rare matvaner med i bestemte situasjoner. Jeg føler hun utnytter sykdommen hennes til å presse mamman vår for penger - jeg selv har "lånt" store pengebeløp til henne som jeg aldrig har set, og som jeg har akseptert har blitt "gave". Det er mye mer enn en spiseforstyrrelse - det er og en måte å kontrollere oss omkring henne. Jeg prøver det beste jeg kan å fortsette å være en erlig og kjærlig person, men det er vondt å være gjenstann for manipulasjon, og mistroen til henne gror seg stadig større. Jeg ønsker ikke å låse henne fast i rollen som utroverdig, men jeg trekker meg mer og mer vek fra henne fordi jeg ikke kan stole på henne. Foreldrene våre er skilt, hun har ingen kontakt med pappan vår og mamman vår greier knapp å ta vare på seg selv - og jeg har blitt gift og bor nå langt unna, så jeg er ikke så tilgjengelig som jeg har vært. Hvordan kan jeg hjelpe som søster? Og hvordan forholder jeg meg til løgnene? Jeg håper dere har noen erfaring å dele med meg for der er ikke noe som gjør meg mere lei meg enn å se hvordan hun langsomt ødelægger den fine jenten hun var i den fine kroppen hun hadde. Å gi Jule-klemmer og føle alle ribbene igjennom den tjokke ullgenseren er ikke noen fin Jul i det hele tatt!
|
anna
03.01.2009 18:47
|
Hei! Nå har jeg total panikk. Er 38 år og har hatt anorexia i mange år. Står nå og veier for og emot hvis jeg skal tørre å prøve å bli frisk/bedre eller ikke. Surfet rundt på nettet og fant frem til div forskning som gjorts når det gjelder å bli frisk. Der fant jeg at forskerne har funnet at de som har hatt langvarig anorexia får en markat øking av fett rundt mage/brøst noe som vedvarer også når man kommet opp til normal vekt. Hva dem ikke visste hva om dette er noe som etter en tid (år) fordeler seg jevnere over kroppen eller ikke. Er det noen av dere som har en egen erfaring av dette eller sett det hos andre. Kjenner bare en jente som blivit frisk fra dette og hun har just lagt på seg rundt magen og det trigger "jeg vil ikke bli frisk" siden i meg
|
Merete
02.01.2009 20:41
|
Ja, hvor skal jeg begynne? Jeg er ei dame på 36 år, og har vel mer eller mindre hatt problem med kropp, følelser og mat fra jeg kom i tenårene. Vil tro dette er noe jeg har fra mine foreldre, særlig mor som alltid har fokusert mye på utseende og det å ikke være feit. Hjemme lurte jeg unna mat, og kunne spise om natten - jeg overspiste ikke, men det var vel heller det at jeg ikke turte spise det jeg ville, for det kunne bli bemerket. Jeg ble ikke tykk før jeg var ca 22. Da var jeg i et vanskelig forhold, og var samboer med en som både drakk og var slem. Har siden vært borti en annen kjæreste som var slem. Har tidligere gått til psykolog, men det tok lang tid før jeg snakket om spiseproblemene mine. Og hun hadde ikke så god kjennskap til dette heller, og jeg har aldri gjort noe med problemet. Det har i grunn bare ballet på seg, og jeg har blitt tjukkere og tjukkere. Første gang jeg slanket meg skikkelig veide jeg mye mindre enn nå. Jeg har "slanket meg tjukk". Jeg føler meg feit, stygg og lite verdt. Jeg kan tenke på mat hele tiden, og jeg kan planlegge hva jeg skal spise og hvordan jeg skal få spist det uten at andre ser meg. Fra tid til annen kaster jeg opp, men det er kun de gangene jeg bevisst går inn for å gjøre det. Det er fælt å si det, men jeg er dårlig til å kaste opp. Jeg må spise mat som er lett-oppkastelig. Føler meg teit når jeg skriver det, men det er slik det er. Og ser bare fram til å få det opp og ut. Andre ganger kan jeg spise alt jeg kommer over, og spiser selv om jeg er mett. For tiden dreier nesten alt seg om mat. Og jeg er samtidig også flau over meg selv,hvordan jeg ser ut. Jeg som var ei aktiv og sprudlende jente, vil nå bare være hjemme. Flaut å vise seg ute, og har mine tanker om hva vennene mine tenker. Mine foreldre kommer stadig med kommentar over utseende mitt. I dag ber jeg dem holde munn, og sier at deres stadige kommentarer sårer meg og hjelper ikke et dugg, snarerer tvert i mot. Jeg har opplevd mye vondt, og har lett for å ta følelsene inn i stedet for å få de ut. Mye av oppveksten har jeg glemt, men jeg skjønner at en del kommer derfra. Samtidig havnet jeg i 2 dårlige forhold, som har gjort mye med selvbilde og selvfølelsen min. Mye der har jeg bearbeidet, og har hatt mange gode år senere. Jeg giftet meg, og klarte å takle mat og følelser normalt lenge. Men så fikk fikk vi et barn som døde. Dette var et sjokk, og igjen ble følelsene mine håndtert på "feil" måte igjen. Og slik har det vært i mange år. Forholdet skranter, og vi har det ikke bra. Dette selv om vi nå endelig har fått et barn, noe som jeg selvsagt er ufattelig takknemlig for. Jeg kunne skrevet masse mer, men det jeg egentlig vil fram til her, er å komme i kontakt med noen som kan hjelpe meg. Kanskje har dere noen lokalt hos dere, eller dere vet om gode psykologer. Jeg har nå innsett at jeg trenger hjelp, jeg klarer ikke dette på egenhånd.
|
Martine
22.12.2008 01:18
|
Hei:) Jeg er ei jente på 18 år. For tre år siden, da jeg var 15, slanka jeg meg en del, uten å egentlig trenge det. Familien og vennene mine ble svært bekymra, og jeg følte stort sett de ikke snakket om annet, eller så på annet, enn meg. Jeg gikk til en psykolog, men klarte ikke å åpne meg for ham i det hele tatt. Det hjelper ikke så mye når man smiler konstant, og alltid "har det kjempebra". Dessuten likte jeg ham ikke heller, særlig ikke etter han snakket om anoreksistemmen i hodet mitt (jeg hadde ingen stemmer i hodet :p), og ville komme meg ut av spiseproblemene på egen hånd. For min egen del, men mest for familiens skyld. Jeg så for meg en rosenrød hverdag uten tanker på mat, og hvertfall uten bekymra blikk, eller tårer i pappas øyne. Jeg trodde jeg klarte det så bra! For etter litt øvelse, gikk det jo å spise. Jeg la på meg, men veldig sakte. Hver gang jeg spiste ble de som var glade i meg glade. Gradvis likte jeg mat bedre og bedre, og så: for godt!! Jeg la på meg i raskere tempo, og for mye. Jeg har altså gått fra...ja...ikke akkurat anoreksi, psykologen rakk hvertfall ikke å sette en diagnose før jeg slutta, men det var hvertfall mer i...den enden av skalaen, til overspising. Nå har jeg veid nesten det samme, eller opp og ned fem kilo, i et år, med noen perioder slanking, og andre perioder med overspising. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal bli kvitt dette. Nå har jeg gitt opp de mange forsøkene på å gå tilbake til nesten-anoreksi (eller hva det nå var), og bestemt meg for å satse på sunn slanking, trening og sunn mat. Men det føles så umulig. Og noen ganger MÅ jeg liksom bare spise noe, selv om jeg egentig ikke er sulten. Og da spiser jeg gjerne fort, sitter ofte alene, og spiser alt jeg har kjøpt, for eksempel en hel pose cashewnøtter, til tross for at jeg faktisk er både mett og kvalm. Jeg skal ikke "skryte på meg" å ha store problemer, for jeg har et godt liv, og mange har det verre. Men det er så forferdelig, akkurat dette med maten. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kommer meg ut av labyrinten, og jeg vil gi opp, men det går ikke, det heller. Det føles som å være dømt til en evig kamp som bare vil fortsette og fortsette. Det eneste som er bedre, og samtidig verre, nå, enn da jeg var for tynn, er at ingen vet noenting. "Spiseforstyrret" står ikke malt over hele meg, og familie og venner er noenlunde rolige og lite bekymra. Jeg hater virkelig å være til bry eller bekymring. Det er det verste jeg vet i hele verden. Derfor kan jeg ikke fortelle noe, ikke til noen. Ødelegge idyllen når mamma og samboeren endelig er venner? Aldri. Fortelle noe til min super-lette-å-bekymre-venninne? Skjer ikke. Til noen andre jeg er glad i? Nei. Jeg kan ikke såre dem. Til læreren? Da har jeg ikke mulighet til å spise for lite uten å bekymre han. Jeg har ikke råd til lege eller psykolog. Går på folkehøgskole, har ikke inntekt. Det er så utrolig vanskelig. Føler meg fanget. Ikke engang tankene mine er frie! Jeg ser at dette er et susete innlegg, i og med at jeg ikke spør etter noe konkret og enkelt. Kanskje har jeg tatt et steg i riktig retning nå i kveld, siden jeg har meldt meg inn i IKS. Men neste steg? Jeg setter veldig stor pris på svar, og kommer til å bli veldig glad når det kommer. Bra gjort å gjøre sånne ting!!!
|
Trinee
21.12.2008 18:16
|
Hei dere=) Første gang jeg skriver her, men etter å ha lest litt på iks sidene syntest jeg det virket som en veldig bra side. Har slitt med spiseforstyrrelser i ca 7 år nå, å er veldig sliten av å kjempe hver eneste dag om disse tankene. For det meste har det vert sulting javnt over, men også litt mat og oppkast. varierer fra undervektig til nesten normal. Har perioder der vekta er akseptabel (i følge bahandlere), og perioder der den er for lav og kroppen har mangler av det ene og andre. I de verste periodne har blir jeg lagt inn på både somatisk og psykiatrisk sykehus. Da blir himmel og hav satt i bevegelse for å få i meg nok, men når jeg er "ok" i vekt og fysisk får jeg ikke hjelp nok føler jeg. har vert innlagt utallige ganger og prøvd mange forskjellige behandlinger, men føler ingenting har hjulpe. vil så gjerne få rett behandlig og slippe innleggelser gang på gang. men sider behandlerene ikke hjelper meg annet enn når det er fare for liv og helse føler jeg det nyttesløst alt sammen. noen som opplever det samme? er jeg oppgitt av helseapparatet???
|
KS
20.12.2008 13:44
|
Nå er det på'n igjen tenker jeg, og det er slettes ikke sån som de fleste av dere tenker. Nei jeg har ikke samme problemet som de fleste av dere, men spiseforstyrrelser DET har jeg og har levd med det siden jeg var 17. Jeg har i nærmere 20 år bodd samen med ei som hadde/har bullemi. De første årene vi var sammen brukte jeg mye energi på å "lese meg opp" på hva dette er for noe. Faktisk leste jeg så mye at det bare ble for mye informasjon som jeg ikke syntes var relevant for vår situasjon, så jeg slutte å lese. I stede for å lese mer brukte jeg mye energi på å bli kjent med min samboer og finne ut hva som var bra for oss/henne. Men uansett føltes det håpløst og konklusjonen var vel egentlig at det ikke var mye annet jeg kunne gjøre enn å være der for henne. I dag er hun mye bedre....men frisk?? jeg vet ikke! Våre veier skilltes i sommer og jeg ville lyve om jeg ikke sa at belastningen hennes sykdom (-er) påførte vår samliv ikke var en en medvirkende årsak. Nå har jeg møtt en ny. Tror dere ikke at hun har anorexi da? Er veldig usikker på om jeg orker denne mølla en gang til selv om ingen tilfeller er helt like. Så er det faktumet at man tross alt blir glad i ett menneske og ikke en sykdom. Sykdommen følger bare med. Forige gang så leste jeg meg opp på fagstoff...internett og fora som dette var ikke tilgjengelig og iks og andre slike institusjoner ble for oss som levde med slike problemer på "den andre siden" veldig utilgjengelig. Ja vi kunne være med på diverse "pårørende grupper" etc men disse var som regel ikke tilgjengelige i ikke fullt så sentrale strøk. Vi kunne også ta en prat med fagfolk (psykologer, leger etc) men de hadde som regel ikke peiling på de problemstillingene vi sto ovenfor, kunne like gjerne diskutert det med kompisene over ei pils å fått like gode svar. Så, nå vil jeg spørre dere som har problemet selv. Hvordan kan en som deres partner/pårørende/venn best forholde seg til deres små finurligheter i det daglige? Jeg vet at svarene sikkert er like mange som det finnes personer med diagnosen(-e), men ved å gi ditt bidrag kan du kanskje gjøre det litt lettere for dem rundt deg. -hvordan skal vi forholde oss til at du går på do å tilber "porselensguden" etter måltidet? Vi vet hva du gjør, men ofte ikke hvordan håndtere det. -Hvordan skal vi forholde oss når du ikke spiser på 5'te dagen, men samtidig trener som en gal? Vi vet jo hva som skjer -Når vi sier at du tar deg flott ut så vet vi jo at du tenker "hærlig da synes han at jeg er drit sexy om jeg bare greier 3 kg til" og om vi ikke sier noe så tenker du jo det samme allikevel Jeg kan liste opp situasjoner i det uendelige, men dere skjønner sikkert hvor jeg vil.
|
jane
18.12.2008 20:06
|
Jeg har hatt spiseforstyrrelser i ca 12 år...(anoreksia) går litt opp og ned. men det jeg lurte om noen viste er at, jeg har nå fått fibromyalgi, alstå vondt i alle muskler i kroppen, kan det ha noe med spiseforstyrelser å gjøre???
|
aann
05.12.2008 11:32
|
jeg sitter her å lurer på om jeg egentlig skal ta meg litt mat eller om jeg skal droppe det? jeg velger å droppe det, hvorfor skal jeg ha mat? trenger ikke mat jeg! jeg gruer meg til juletiden, all den maten! blir kvalm av tanken . jeg blir bare kvalm av å ha mat generelt i munnen! jeg orker ikke mat. har hatt denne sykdommen i snart 4 år, klarte meg fint en stund. men så kommer den tiden at alt bare raser sammen! det hele begynte vel med at eksen min bare bruker meg, seksuelt! og han vet at jeg klarer ikke å si nei til han, han vet jeg er svak for han! jeg vil klare å motstå han, hvordan skal jeg klare det? jeg føler meg bare svak! jeg har to stemmer i meg, en god del og en vond del. de sloss hele tiden om hva som er riktig og galt. ALLTID er det den vonde delen som vinner! kanskje fordi jeg vil det? jeg vil ikke legge på meg jeg ! jeg vil ikke bli tjukkere! jeg syns jeg jo er tjukk nå. magen min , hater jeg . den bare stikker ut! det er det jeg ser, men alle sier jeg er så tynn. hvorfor kan ikke bare jeg også se det? jeg holder snart ikke ut lenger! en dag vil det ta slutt, en dag vil jeg ikke orke mer av detta! jeg vil bare legge megned å aldri våkne, jeg vil det samtidig som jeg er redd for tanken å bli borte! men da forsvinner alt, da slipper jegå tenke! jeg vil IKKE tenke! jeg vil ha det bra, men det som stopper meg er den vonde delen inni meg. den vil ikke bli frisk, den vil være her jeg er nå! jeg hater det! den får meg til å gjøre dumme ting. jeg kutter meg, kaster opp og er sur påå alle hele tiden! det vanskligste er nok skolen, å gå på skolen og late som alt er tipptopp! det spiser meg opp snart! jeg vil vise hvordan jeg har det, og få hjelp! men samtidig vil jeg ikke! jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt den vonde delen, for den vinner hele tiden og spiser megopp snart!!
|
Ma
02.12.2008 03:33
|
Jeg hadde en nokså mild form for anorexi i 15års alderen, etter å ha mistet mensen tenkte jeg jeg måtte legge om kostholdet og begynne å spise normalt igjen- men det resulterte i vond mage hver gang jeg spiste. Nå er jeg 23 og sliter enda mye med magen. Masse intoleranser og nesten konstant luft i magen, ofte kvalm m.m. Jeg er fullstendig utredet på magen, men ingenting funnet. Jeg har en sterk følelse av at dette er fysisk- at det er akkurat som om følelsene som før var i hodet har flyttet seg ned i magen. Jeg har et normalt forhold til kropp og mat nå, og har hatt det i noen år. Men legger merke til at jeg i visse situasjoner kan få følelsen av å måtte spise. Dette spesielt når jeg er urolig eller utilpass eller usikker osv. Så det er enda en psykisk forbindelse der i forhold til mat. Jeg har så innmari inmari lyst til å bli frisk!! Tror på det og jobber mye med meg selv alene og hos behandler, men det hadde vært så bra om noen hadde kjent til samme greie som jeg har. At en spiseforstyrrelse kan gå over i mer psykosomatiske plager..? Setter pris på alle svar! takk <3
|
Mm
27.11.2008 00:53
|
Jeg har for lenge siden innsett at jeg trenger hjelp. Og for en tid tilbake gikk jeg til legen for å be om å bli henvist til psykolog. Men da jeg kom inn turte jeg rett og slett ikke. Og jeg kommer ikke til å tørre det heller. Jeg har store problemer når det kommer til mat. Kaster opp hver dag. Flere ganger for dag. Og da jeg er student er dette ikke noe jeg har råd til. Sist jeg kastet opp (for en halvtime siden) tror jeg at jeg kastet opp blod, og det svir noe forferdelig i halsen. Men det kan også være at det bare var neseblod. Jeg blør ofte neseblod når jeg kaster opp, men da er det som regel mye mer enn det som kom nå, og det kom ikke ut av nesen i det hele tatt. Jeg bruker som regel å blø lenge etter at jeg er ferdig. Selv om jeg ble redd, fortsatte jeg bare å kaste opp, da eg måtte ha opp all maten. Men poenget mitt er at jeg ikke tørr å spørre legen min om å bli henvist til psykolog. Og da lurer jeg på om det er noen annen måte. Skummet så vidt over et innlegg her om en som hadde sendt brev rundt til forskjellige psykologer, og lurte da på om dette er en mulighet? Eller er det slik at man MÅ gjennom legen for å komme til psykolog?
|
anja
23.11.2008 21:32
|
jeg er 35 år og har perioder med mye overspising. Overspisingen har til nå vært min måte å takle stress på. Har gått i behandling i nesten 1 år og blitt mer bevisst på "varselssignalene" før en overspising og kan i teorien mange triks som kan bidra til å avverge en overspising. MEN allerede nå gruer jeg meg fryktelig til julen. Det er jo mat i alle sosiale sammenhenger i ukevis før jul og for ikke å snakke om i juledagene. Et sammenhengende etegilde. Jeg får mest lyst å reise vekk til en plass det ikke finnes all denne maten, men det er ikke mulig og kanskje er det ingen løsning å stikke av. Jeg kan være flink til å ha kontrollen i selve selskapet, spiser akkurat passe porsjon - tar litt kake eller ingen kake. Men det er akkurat som det bygger seg opp en voldsom spenning i kroppen som løses ut når jeg går fra selskapet. Enten stresset av å ha spist eller sorgen over å ha holdt seg og ikke gitt seg lov å spise. Da ender det med overspising på vei hjem el hjemme. Jeg kan ikke mure meg inne fra nå til over nyttår med salaten min og ingen synes jeg er særlig festlig som foreslår andre sammenkomster som ikke innebærer mat (gå tur sammen, lage kort) og kommer jeg med hekletråd og nål i juleselskapet for å ha noe å fingre med får jeg stygge blikk (det prøvde jeg i fjor). Trenger endel tips til hvordan jeg skal takle dette.... allerede nå sitter jeg å lager skjematiske planer om hva jeg skal gjøre, men dette er ingen god løsning for det blir sjelden som jeg har tenkt ut når jeg kommer i situasjonen og da blir sprekken og nederlaget så stort.
|
Laila
19.11.2008 18:56
|
Hei,jeg er 29 år,har 3 barn,verdens snilleste kjæreste,osv. Slit med maten,har hatt problemer siden jeg rømte hjemmefra, (13 år var jeg da). Fikk ikke mat hjemme av stemora mi. Jeg la meg sulten hver kveld,fikk en sånn bønne gryte som jeg hata, det var maten min, var jeg heldig og stemora mi hadde en god dag fikk jeg spise gammel brød med mugg på, som hun dampa og tvang meg til å spise opp.. Stjal mat på natta, men ble tatt som regel og fikk enda mer juling. Familien min er muslimer (jeg er født og oppvokst i Norge). Fikk ikke lov å gå på skolen, osv, de sjeldene gangene jeg var der hang jeg etter de andre med skolen..men skolen elska jeg, der var det ingen som slå meg, ingen som jeg var redd osv. Jeg fikk til mat der, lærern min hadde alltid med seg noen ekstra brødskiver til meg, da jeg svimte av i timen flere ganger. Ja, jeg har hatt det tøft, men jeg er lykkelig nå, har vakre snille barn, en mann som elsker meg, hva mer kan mann ønske?? Men hvorfor kan jeg ikke oppføremed normalt ang mat?? Kasta opp maten siden jeg var 15-16 år. Jeg hadde kontroll hver gang jeg var gravid. Men nå er det ikke bulumi, men overspisnig. Veit jeg må slutt, men jeg må putte alt i munnen.. Så spør du sikkert nå.. Hvorfor kaster du opp?? Jeg veit ikke grunnen.. Seriøst.. Hakke peiling.. Føler meg bare så dum, teit, feit, stygg.. Men har ingen grunn.. Holdt meg i nesten 2år, men sprakk her en dag, jeg kasta opp.. Jeg veit jeg sprekker igjen, nå er det bare tvangspising, men jeg blir kaste opp.. Hjelp, jeg vil ikke.. Må nevnes jeg har gått til psykolog da det var verst for 4-5 år siden, da kasta jeg opp mye.. Men fikk ikke noe utbytte der.. Min siste sjanse er dere.... Takk for at dere vil hjelpe sånne som oss,, Kanskje jeg ikke er gal likevel eller??
|
Anna
19.11.2008 18:37
|
Grunnen til at jeg skriver her er for at jeg lovte en bekjent å prøve å finne ut av om det fins psykologer som har spesialisert seg på barn med spiseforstyrrelser. Det gjelder ei jente på 10 år som har trøstespist i tre år allerede etter at foreldrene ble separert. Resultat: Overvekt. Nå skal hun utredes ved en overvektklinikk. Jeg er redd det gjør vondt verre. Hun veier nok 15 kilo for mye, men det er ingen slankekur hun trenger.. Hva mener dere? Jenta bor i Vestfold.
|
mamma 24 år
12.11.2008 21:48
|
jeg skriver egentlig mest fordi jeg ikke helt vet hva jeg har, eller ikke har.. Om jeg i det hele tatt har noe spiseforstyrrelse eller ikke.. Det begynte for ti år siden nåe jeg begynte på ungdomsskolen, jeg var litt overvektig og hadde blitt ertet for dette regelmessig i noen år. Dette ville jeg forandre når jeg byttet skole. Etter det har jeg konstant tenkt på mat, eller tenkt at jeg ikke skal spise mat.. Jeg har klart å holde meg ganske bra og spsist litt mat så jeg har aldri vært undervektig, men vurderer alltid om jeg "kan" spise maten eller ikke. For 5 år siden møtte jeg samboeren min og han har hjulpet meg veldig, da kunne det være dager jeg ikke gikk ut fordi jeg ble helt kvalm av å se kroppen min i speilet når jeg skulle skifte klær. Dette er mye bedre, det hjalp også å bli mamma, da ble andre ting også viktig. Men jeg er så utrolig lei av disse tankene som er i hodet mitt nesten 24 timer i døgnet. Om mat og kroppen min.. Jeg føler virkelig jeg trenger noen å snakke med som kan dette! Jeg vil ikke dette mer.. Men vet ikke engang om jeg har en spiseforstyrrelse! Og hvem kan jeg kontakte? Vil jo egentlig ikke prate om dette, men tror det er verdt for hvordan livet kan bli etterpå. Jeg har ikke turt å si til noen at jeg har lyst til å prate med en psykolog el lignende, men føler dte hadde vært deilig å få ut tanker og kanskje få noen svar. Jeg prøvde å hinte litt til fastlegen om at jeg spiste lite når jeg var der for noen år siden fordi jeg besvimte en del, og de fant ikke noe feil. Men han skjønte det ikke og jeg turte ikke si det rett ut. Håper dere kanskje kan hjelpe meg med noen ideer om hvor jeg kan henvende meg kanskje?
|
Lisa
09.11.2008 04:37
|
Jeg lurer på hvordan jeg skal bli frisk.. jeg er 16 år og har slitt med anorexi/bulimi siden jeg var 11, det varte i 6 mnd men i februar 2008 fikk jeg en relaps og har nå slitt ekstremt med anorexi og bulimi.. jeg har gått ned mange kilo siden februar... gått både opp og ned på grunn av begge spiseforstyrrelsene.. bulimien får meg til å gå litt opp i vekt men anoreksien får meg til å gå ekstremt mye ned i vekt... til syvende og sist har jeg gått mer ned enn opp... jeg ønsker sterkt å bli kvitt spiseforstyrrelsen men føler meg langt ifra tynn nok til å fortjene noen som helst hjelp... jeg går ikke på skole for tiden.. skal antageligvis begynne i et skolevegringsprosjekt på SSBU... vet ikke når. dagene mine går ut på å sitte på pcn å snakke med folk, skrive dagbok osv.. jeg har gått igjennom forskjellige perioder.. noen perioder trener jeg ekstremt mye og spiser minst mulig.. andre perioder trener jeg ikke så mye og spiser og kaster opp... teller også kalorier, men kan ikke si helt sikkert hvor mange jeg får i meg en dag for jeg kaster alltid opp det jeg spiser.. jeg tenker konstant på mat, er alltid sulten men tørr ikke spise uten å kaste opp... dette skjer som regel en gang om dagen... resten av dagen faster jeg... jeg blir 17 i januar... etter 10 måneder føler jeg meg fanget... det er ikke lenger jeg som kontrollerer maten men motsatt.. jeg vil bli normal igjen, jeg husker da jeg spiste uten å få dårlig samvittighet, uten å frykte.. jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre... jeg ønsker å bli frisk men jeg tørr ikke for jeg vil ikke legge på meg og bli feit igjen.. vennene mine har jeg for lengst kuttet ut, de forstår meg ikke... de lyver og sier at jeg ser ut som et vandrene skjelett selv om det ikke er tilfelle... jeg merker at jeg blir mer og mer fanget i SF.. jeg vet ikke om jeg vil ha hjelp, ikke hvis det betyr at jeg ikke kan fortsette å gå ned i vekt.. jeg pleier å snakke med en lege men jeg tør ikke fortelle henne sannheten.. mamma vet alt og siden jeg har holdt på så lenge så har vi begge vent oss til det og hun gir meg penger daglig til å kjøpe mat som hun vet jeg kaster opp...
|
Mamma 32 år
04.11.2008 22:55
|
Jeg leste om IKS i KK i går, og bestemte meg for å gå inn på deres hjemme sider. Etter å ha lest litt føler jeg meg nokså opprørt innvending nå men også lettet. Finnes det hjelp å få for sånne som meg også tenker jeg?? Etter å ha stilt meg selv spørsmålene i KK om jeg var i fare sonen så var det nok ingen tvil. Fokus på mat, og å gå ned vi vekt styrer alt for mye av livet mitt. Jeg har alltid vært en slanker, ønsker alltid å bli tynnere og blir aldri fornøyd. Sånn har jeg hatt det helt siden tenårene .Men etter 2 svangerskap i løpet av de siste 4 årene med mange kilo opp og ned har det tatt litt av. Jeg planlegger hele livet mitt etter hvordan jeg skal klare å bli tynnere, klare jeg det ikke klandrer jeg meg selv hardt å brutalt og blir fryktelig deprimert. Fører ofte alt eller ingenting prinsippet…og hater meg selv når det blir alt!! Klarer jeg å gå ned i vekt og ikke får tilbakemeldinger og bekreftelse av omgivelsene mine på at jeg har blitt tynnere går jeg helt i kjenneren. Alt handler om å bli tynnere og få bekreftelse på at jeg blir det. Jeg blir aldri fornøyd og tenker ofte… bare jeg kommer dit…blir alt bra. Jeg ser at alt dette er utrolig tåpelig….men det er det jeg blir så fortvila av for jeg klarer ikke gjøre noe med det!!!!!! Jeg vet også hvorfor, ligger mye i oppveksten min der…. men det blir heller ikke noe bedre av den grunn….!!! Jeg har vært i ulike former for terapi tidligere, jeg har gått til psykolog, psykomotorisk behandling og gestalt terapi. Ikke alene p.g.a spise/slanke problemene mine, men fordi jeg har slitt mye med dårlig selvbilde og troen på meg selv o.s.v. Når jeg har nevnt spise og vekt problemene/fokuset mitt har det ofte blitt bagatellisert. Jeg har fått høre at dette er symptom på de andre problemene mine. Men det er akkurat dette som jeg plages mest med i hverdagen. Det gått så langt nå at jeg føler det til tider kan gå utover barna mine, det et med vondt hjerte jeg skriver dette…men det gjør det!!! Jeg lurer på noen av dere har noen tips i forhold til hva slags hjelp jeg skal søke og hvor? Er jo litt redd for å "bomme" igjen..!! Jeg bor i Tønsberg . Jeg tar i mot svar/råd/ tilbakemeldinger på alt jeg har skrevet over med stor takk!! Hilsen en fortvila mamma som ønsker å lære å godta den jeg er, og heller bruke all energien min på barna mine!
|
Jente 27
23.10.2008 21:13
|
Hei! Det er rart å være på spiseforstyrrelse-sider igjen... Har så lenge prøvd å være "normal", uten at det har funket så veldig bra. Nå har jeg vært borte to dager fra jobben. Pleier egentlig aldri å være borte, og skammer meg over å ha "skulket" på denne måten. Den første dagen gikk til overspise hele dagen, for så å ta avføringstabletter på kvelden. I dag har jeg vasket, ryddet og prøvd å "få kontroll igjen" etter alle kunstens regler. Jeg har hatt spiseforstyrrelser siden jeg var ca. 14. De som vet at jeg "hadde" det tror at alt er bra igjen. Men det er det jo ikke... Jeg vet at jeg trenger hjelp, og gikk til en psykiater for en tid tilbake. Det tok meg masse krefter å få tak i hjelp den gang. Jeg ble nødt til å sende brev rundt til en liste med behandlere om meg selv og mitt problem (noe som føltes veldig vanskelig), og fikk avslag på avslag pga. fulle pasientlister. Det gjorde så vondt å få disse avslagene og tok nesten alt mot fra meg. Problemet med psykiateren jeg til slutt endte opp med er jeg ikke får til noe samarbeid med denne personen. Han sitter ofte å gjesper når jeg er hos han, og han tilfører meg egentlig ikke noen ting. Til slutt sluttet jeg å bestille time hos han, og jeg har ikke hørt noe fra han heller på flere måneder... Problemet nå er at jeg ønsker hjelp, men jeg orker ikke å ha noe med denne psykiateren å gjøre. Jeg gruer meg til å prøve å få en ny behandler igjen, og vet ikke om jeg klarer å gå igjennom den samme prosessen som tidligere... Er jeg kravstor som velger å gi avkall på min tidligere psykiater? Finnes det enklere måter å få komme til behandling igjen? Huff, jeg vet ikke om jeg våger å begynne på nytt igjen...
|
jente 30 år
19.10.2008 00:19
|
Hei:-) Hvor skal jeg begynne tro..? Ingen skjønner hvorfor jeg er så stor. Venner og familie mener jeg er en veldig aktiv person, og jeg har god fysikk i forhold til str min. Tror egentlig ikke at noen skjønner sammenhengen, men skulle ønske de gjorde det... *ønskedrøm* Alle vet jo at man alltid spiser passelige porsjoner når man er sammen med andre mennesker, og følger med på nabo'n slik at man ser når det forventes at man er mett. Man spiser helst ikke snop og godis når man sitter sammen med andre, og smiler og sier "nei takk!" når skåla sendes rundt. Man vet da hva som forventes... Når den sosiale settingen er over og man kommer hjem så er det bare å ta et rakst overblikk over hva som kan lages av innholdet i kjøleskap og skaper. Et par timer senere sitter man der med verdens verste samvittighet, og masse oppvask... Det å bruke ordet "man" er en fin måte å unngå å bruke "jeg" eller "meg"... Blir ikke like personlig... Men nå skulle vennene og familien ha sett meg!! Er egentlig ganske ironisk, men da jeg var ca. 15-16 år gammel skrev jeg et brev (et sånt man putter i konvolutt... hehe). Brevet ble adressert til IKS, og også sendt. Det var ei jente som luftet sine problemer og ikke minst spisevaner i nedskrevet form. Hun skrev om hvordan hun handlet mat etter skolen, gikk hjem, laget den, spiste, ryddet, vasket nøye opp og ventet på at familien skulle komme hjem. Hun satte seg deretter til middagsbordet med familien og sa hun var kjempesulten etter en lang skoledag. Hun skjønte at noe var galt, og ønsket en "bekreftelse" på at dette ikke var normalt. Svaret fra IKS kom og hun satte seg alene på rommet med låst dør for å lese. Tårene trillet fordi hun fikk den bekreftelsen hun trengte. Det er gått ca. 15 år, og historien er den samme... men nå trenger jeg ikke å gjemme meg bort lenger fordi jeg er ikke redd for at noen teller asjettene i oppvaskmaskinen... desverre....
|
Maria 23
18.10.2008 11:29
|
Hei . Jeg har i lengre tid trent ofte og mye fordi jeg liker det - dessverre har jeg spist litt for lite . For så blitt tynnere. Først tenkte jeg ikke på det. Men nå et 1/2 år senere har jeg blitt veldig opptatt av det. Har gått ned såpass mye at mensen har uteblitt . Ikke mye som skal til siden jeg er generelt sett tynn i fra før av . Samtidig som jeg i tillegg har følelsen av å miste kontrollen når jeg spiser :( Enkelte ganger er det akkurat som jeg aldri klarer å slutte å spise, selv om jeg vet jeg MÅ fordi kroppen er underærnert . Har nettopp flyttet for meg selv, og planlegging av å handle inn mat er vanskelig. Er opptatt av at det jeg spiser skal være sunt. Nå i det siste har jeg spist litt brød og lomper også. Desverre har dette skjedd på kveldstid. Når kroppen har lavest forbrenning . Tror jeg fremdeles har høy forbrenning - siden jeg passer på å spise 5 måltider om dagen..?! Sover dårlig pga. mareritt som ofte dukker opp, i tillegg til at jeg er mye redd og ofte kjenner svak fornemmelse av ensomhet. Vet jeg burde forandre på ting - men er så redd ! Jeg har slitt med anorexi siden jeg var 15 år gammel. Fikk hjelp til jeg ble 21. Trodde jeg skulle klare dette, men har fått et tilbake fall igjen .Blandt annet pga. kjærlighets sorg .
|
kiara
15.10.2008 21:05
|
Hei. Jjeg har slitt med SF siden jeg var 8. Jeg er i dag 26 og sliter fortsatt med anorexi-slanking og diagnostert bulimi. Trodde ikke det skulle være så vanskelig å ta motet til seg, har aldri tenkt på dette som et problem, men gikk på en real smell for 2-3 uker tilbake og har rådført meg med fagfolk hva som bør gjøres. Lang historie kort: fra 8 år til 14: anorexia. ble mobbet på skolen hvor jeg prøvde å passe inn ved å skifte stil. Da dette ikke funket, tenkte jeg at jeg var tykk. Fra 14-17: ortorexsi: spiste kun "tillate" matvarer, overtrente og besvimte flere ganger. mistet konsentrasjonen på skolen og karakterer gikk ned. 17-21: overspising og bulimi: begynte på antidepp og la på meg mye av de. begynte derfor å kaste opp maten, mistet mange kg på 4 mnd. 21-pr. i dag: atypisk anorexi og bulimi, tvangsspising: dette går i perioder, men ser alltid noe feil ved meg selv. Har i de siste årene vært aktiv på pro-ana sider, i tillegg til 8 mnd innleggelse for 2-3 år siden som jeg føler ikke har hjulpet så mye, så har jeg ikke lenger troa på behandling sånn. Jeg syntes det er bedre å møte andre som ønsker å komme seg ut av helvete og hjelpe hverandre. Håper på et svar på hvorfor jeg ikke klarer å få noe godt forhold til mat, vil det bedre seg?
|
Maya
07.10.2008 20:29
|
Hei Jeg begynte å utvikle et problematisk forhold til mat når jeg var tolv, og slet i gjennom ungdomsskolen med Bulimi. Jeg ble ikke fanget opp ordentlig, siden jeg akkurat ikke var bekymringsverdig undervektig. Etterhvert fikk jeg likevel litt hjelp, og begynte å klare meg bedre, og hadde noen år hvor jeg følte meg relativt frisk. Jeg ble mor, og klarte å fokusere anderledes, selv om graviditeten var et helvete. Så kastet jeg ut han jeg bodde med, og i den perioden raste jeg ned i vekt, et fikk problemene til å blusse opp igjen. Jeg ble besatt av vektnedgangen. Siden stabiliserte livet mitt seg, og jeg begynte å overspise. Jeg kunne bake sjokoladekaker og spise halvparten. Siden kastet jeg resten så min nåværende samboer ikke skulle se hva jeg hadde gjort. Jeg begynte å trene, og fikk kontroll igjen. Klarte å holde vekten stabil, og bedret forholdet til kroppen min. Så ble jeg gravid, og mistet kontrollen helt. Nå prøver jeg å få kontroll..jeg går turer, trener hjemme og prøver å spise sunt. Men det føles som jeg spenner bein på meg selv. Jeg kan gå ned 3-4 kg, på en ordentlig måte, men så får jeg perioder hvor jeg overspiser igjen. Det føles forferdelig. Jeg spiser og spiser og blir aldri mett. Hvis jeg har 5 brødskiver foran meg, så MÅ jeg spise alle sammen. Jeg klarer ikke sluttte før det er tomt. Jeg føler meg aldri mett, jeg blir bare kvalm. OM jeg føler meg mett, føler jeg meg sulten 5 min etterpå. Har jeg noe godt i skapene, klarer jeg ikke la det ligge. Jeg har ikke kontroll. Jeg føler at jeg blir ledd av av psykologer og leger, og jeg har i tillegg veldig vanskeligheter med å betro meg om hvor ille det er. Men jeg orker ikke mer. I de periodene jeg overspiser, hater jeg meg selv så kraftig at jeg knapt klarer å stå opp, og jeg ser meg ikke i speilet uten klær som skjuler kroppen. Hva skal jeg gjøre...? Jeg har egentlig ikke tid eller råd til behandling. Takk for svar...ble langt dette
|
beate
01.10.2008 14:35
|
hei :) Jeg trenger hjelp til å fået normalt forhold til mat, da jeg har overspist kraftig de siste 10 årene for å takle vanskelige ting. Dette trenger jeg å ta et oppgjør med for min egen del, og for barna mine sin del. hvor kan jeg få hjelp til dette? Bor i en utkantkommune i Møre og Romsdal
|
P24
30.09.2008 17:19
|
Hei! Jeg tror jeg begynner å bli mer og mer frisk. Har det bedre enn aldri før, og "alt går min vei". Det er helt sant: jeg har det virkelig bra etter mange år i anorexi-helvete! Er ikke frisk, det vet jeg. Men jeg er på god vei. Men, det er et men. Har ikke hatt mensen siden den sluttet å komme for 7 år siden. Hvor er den?! Jeg har jo lyst til å bli mor selv engang... Det som derimot bekymrer meg mest akkurat nå (kanskje jeg burde begynt å fortelle om DET), er at jeg har begynt å få kramper. Det er flere måneder siden jeg fikk småkramper i føttene om natta, men nå er de virkelig kjempe vonde. Skikkelig smertefult! Hva kan det være tro? Og nei - jeg går IKKE til legen! Bråvåknet også forleden med en kombinasjon av mareritt, panikk, kramper i foten. Lurer på om noen andre har opplevd noe av det samme, eller vet hva det kan komme av. Håper noen kan svare.
|
Klareklok..
22.09.2008 17:10
|
Hei! Jeg er ei godt voksen dame som i løpet av de siste 25 årene har hatt bulimi i større eller mindre grad. Har lest mye om denne lidelsen, men aldri klart å identifisere meg selv med de psykiske forstyrrelsene som er beskrevet om bulimi. Jeg har vært med på samlinger og terapigrupper, men har hele tiden følt meg veldig alene om hvordan JEG har hatt det. Jeg har aldri hatt noen form for angst, depresjoner eller destruktive opplevelser i barndommen som kan forklare hvorfor jeg overspiser og kaster opp. Derimot har jeg vel hele livet vært noe "karslig" - og hatt en del mannlige karakterer. Altså sannsynligvis en høy forekomst av mannlige testosteroner. Når jeg plutselig kom over studiet de hadde foretatt i Sverige - om bulimi og hormonforstyrrelser, ja da stemte alt mye bedre. Noen her som har forsøkt dette? Og hvilke p-piller dreier dette seg om mon tro?
|
jente 23
20.08.2008 16:24
|
Oj, skal jeg virkelig offentliggjøre det? JA jeg har problemer. Jeg spiser, men minst mulig. Jeg spiser aldri før godt ut på formiddagen, helst etter 1400. Jeg liker ikke tanken på å ha mat i kroppen. Jeg spiser litt hurtige karbohydrater når jeg får for lavt blodsukker (har diabetes). Jeg har til og med kastet opp. Dette gjør jeg ikke bestandig, men jeg er alltid kvalm etter å ha spist og trangen er der. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjør det. Men det føles så utrolig godt å ikke spise eller kaste opp etter jeg har spist. Jeg syns selv jeg har tanker som ikke hører hjemme i noe logisk hode. Jeg føler meg som en liten drittunge som gjør dette. Jeg er blitt for gammel til slikt tull. Og likevel klarer jeg ikke la være. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har forsøkt å ta det opp med søsteren min men hun har ingen forståelse. Pappan min er i den oppfattning at spiseforstyrrelser er tull og vas. Samboeren min skjønner absolutt ingenting og er sur når det kommer til matvanene mine (han aner ikke at jeg kaster opp.) Jeg kunne vel egentlig ønske meg hjelp, men jeg har ikke noe lyst til å måtte si til noen at jeg sliter med maten. JEg har egentlig gitt helt opp.
|
jente, 23 år
20.08.2008 13:04
|
hei. Jeg har tidligere slitt med anorexi, fra jeg var 14 til jeg ble 17 år. Jeg gikk til behandling for dettte, og var helt frisk i en lang periode. Fikk meg kjæreste som jeg tror bidro til at jeg kunne slippe anorexitankene. Men nå, mange år etter, har jeg problemer igjen. det utviklet seg nok da jeg flyttet sammen med kjæresten min til en annen by fordi han skulle studere der. Jeg vantrivdes veldig og var mye ensom. Jeg taklet dette med å begynne å overtrene og å spise ekstremt sunt. En kan vel si at jeg fra å ha anorexi til å ha ortorexi. Nå har jeg flyttet hjem igjen for å fortsette studiene her, har nå avstandsforhold med kjæresten min. Her har jeg alle venninnene mine, som jeg savnet da jeg bodde hjemmefra. men jeg ser de aldri. Jeg har begynt å isolere meg, det er bare foreldrene mine jeg kan omgås. Dette skyldes delvis dårlig selvbilde og delvis usikkerheten rundt mat. Jeg vil ikke komme på en jentekveld og spise usunne ting som de sikkert spiser. Jeg overtrener og tenker alltid på mat ok kalorier. Livredd for å legge på meg. Men samtidig er jeg helt gal etter en spesiell type godteri som jeg tillater meg selv å spise i helgene. Og da overspiser. Det kan dreie seg om flere kilo med søtsaker. Jeg legger meg stappmett og er dårlig i magen dagen etterpå. Likevel klarer jeg ikke å la være. Og når mandagen kommer starter allerede forberedelsene til neste helgs utskeielser. Dette kan være i form av overtrening, innkjøp av enorme mengder godt som gjemmes på rommet mitt og som jeg tar fram til helga, kjøp av dvder som jeg vet foreldrene mine liker og som vi kan se på, vasking av koseklærne jeg vil ha på meg når jeg skal spise, innkjøp av dyre velværeprodukter som kremer etc. Alt for å skape en så behagelig ramme som mulig rundt godtespisingen. En kan vel mildt sagt si at dette styrer livet mitt, og jeg blir veldig sliten av det. det bekymrer meg at jeg ikke klarer å la være å spise selvom jeg er uvel og mett. dette gjelder ofte middagsmat. Spiser selvom jeg egentlig ikke orker mer.Jeg blir stressa hvis flere skal dele middagsmat og det egentlig ikke er nok til alle. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette mønsteret og få et normalt forhold til mat og godterier?
|
Jente 19 år.
24.07.2008 13:22
|
hei. Da jeg var 15 år fikk jeg anoreksi og ble innlagt på sykehus og deretter behandlingsinstitusjon. Etter et par år med anoreksi begynte det å bli mer tvangsspising. Jeg gikk opp mange. Nå har jeg gått ned de fleste av dem igjen. Er jeg enda overvektig? Føler at jeg enda er overvektig og at jeg må ned i vekt. Jeg ønsker å være 5O kg. Det føles som at jeg er deprimert, og jeg er kun for meg selv. Jeg er så sliten av slanking og mat, orker snart ikke mer. Føler ar jeg aldri klarer å holde en vekt. Hva skal jeg gjøre?? Jeg går i behandling til både psykolog og fysioterapi, men føler at jeg selv må endre tankegang vis jeg skal få det bra. Jeg skal flytte for meg selv nå til høsten, og vil ikke bli innlagt på nytt, eller gå opp alle kiloene jeg har gått ned.
|
Jente 23
17.07.2008 23:33
|
Jeg har sliti med tvangsspising og overspising i mer eller mindre i 10 år. Det begynte sånn ca da jeg var 13 år. På den tiden hadde jeg ekstremt dårlig selvtillit og var mye ensom. Jeg ble ertet mye av både "venner" og klassekamerater fordi jeg så var tynn, og enkelte lurte på om jeg sleit med anoreksia. Disse stadige bemerkningene gikk så innpå meg at jeg bevisst begynte å overspise i andres nærvær for å bevise at jeg bare hadde høy forbrenning og ikke sulta meg. Men på et eller annet tidspunkt tok maten overhånd og jeg begynte med spiseorgier oftere og oftere når jeg var alene og klarte til slutt ikke å slutte å tenke på mat. Men på slutten av ungdomsskolen ble jeg introdusert for narkotika og ble helt frelst! Jeg ble blandingsmisbruker og var rusavhengig i 7 år. I denne perioden kutta og brant jeg meg på armene både for å dempe og for å provosere fram følelser. Jeg har vært rusfri i litt over et år nå, men spiseforstyrrelsen har kommet snikende tilbake og jeg er redd den begynner å ta over livet mitt igjen. I det siste har jeg begynt å kaste opp, for jeg orker ikke lenger den ubehagelige mettehetsfølelsen og den oppblåste magen. Jeg skammer meg sånn over magen min at jeg ofte isolerer meg helt, og faster eller drikker vin for at magen min skal bli flat igjen så jeg kan føle meg vel med å gå ut døra. Men i tillegg til overspisingen er jeg ekstremt opptatt av å spise sunnt og riktig (for det meste økologisk råkost) og å ha en ren kropp, noe som gjør det nesten umulig for meg å spise ute eller sammen med venner. Jeg er så frustrert, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og jeg har ingen å snakke med! Jeg vet ikke om jeg orker å legge meg inn til behandling for jeg sliter med PTSD etter et overgrep og er ikke psykisk istand til å opppholde meg i lukkede eller begrensende omgivelser. Hva skal jeg gjøre? Finnes det en mulighet for at jeg kan klare veien ut av dette på egenhånd?
|
jente 15 år
14.07.2008 05:32
|
Jeg lyver for alle om alt... jeg lyver for foreldrene mine, for kjæresten og for vennene mine. Til vennene mine sier jeg at alt er bra, de tror meg. Til foreldrene mine sier jeg at ting er bedre, de tror meg. Til kjæresten min prøver jeg å si ting som de er, men orker ikke alltid reaksjonen hans... (Orker ikke se at han blir lei seg og redd) Jeg lyver til og med til psykologen min. (Går til psykolog på grunn av selvskading blant annet) Men helt ærlig, dette er mitt forhold til mat per dags dato: Mat er kalorier som igjen er fett. Fett er noe man ikke bør ha på kroppen. Noen dager bare spiser og spiser jeg. Jeg ser på maten, tenker at det her kommer til å gjøre meg feit, allikevel spiser jeg det. Klarer ikke la være. Når jeg er alene kan jeg spise i flere timer. Hvis det er noen hjemme gjemmer jeg meg og spiser... Etterpå blir jeg kvalm, føler meg ekkel. Ser på meg selv i speilet, tenker at det er ikke noe rart at ingen er glad i meg. Jeg ser jo ikke ut. Klarer ikke kaste opp, det går ikke. Har prøvd mange ganger... Andre dager spiser jeg ikke i det hele tatt. Men var flere av de dagene før... Har ikke viljestyrke til å la være å spise lengere. Når ting var på sitt verste (eller skal jeg si beste) gikk jeg ned en størelse i uka... Nå går jeg ikke ned lengere, jeg går vel heller opp... går rundt og tenker på hvor feit og ekkel jeg er hele tiden... Kjæresten får ikke lov til å se meg naken lengere...vil ikke gjøre han kvalm....Han sier at jeg er perfekt og at han er glad i meg, men jeg klarer ikke tro på han... Jeg ekstrem trener... står opp klokka 3 på natta så jeg kan trene uten at noen merker det... Aner ikke hva jeg skal gjøre... Orker ikke mer... Vil ha et normalt forhold til mat og kropp igjen... Klarer ikke å fortelle det til noen... Vil ikke at det skal bli enda mer de skal bekymre seg for... Det er mer en nok som det er...
|
jente 24 år
27.06.2008 23:37
|
jeg har slitt med vanskelig forhold til mat i mange år...tenker på mat hele tiden,hva jeg burde spise.hva jeg ikke burde spise osv.kjøper alle slags blader som har med å gå ned i vekt å gjøre.men jeg klarer ikke..jeg spiser fordet om jeg er mett.og jeg tenker til og med:nå er jeg jo mett,jeg trenger egentlig ikke mat nå"men så bare "MÅ" jeg ha!og spiser jeg først noe usunt spiser jeg masse.det holder ikke med en liten sjokoladebit hvis jeg først har tatt en.vet at det er dumt og at det jeg gjør er feil.men jeg gjør det om og om igjen for det.og hver gang får jeg dårlig sammvittighet.ser meg selv i speilet og synes jeg er avskyelig.legger bare mer og mer på meg.jeg vet at dette bunner i noe annet.men jeg klarer bare ikke å forstå hva?mange sier at man burde stoppe opp og kjenne på hva man føler når man får det sånn.men jeg aner ikke hvofor jeg gjør det.jeg bare MÅ.og det gjør meg såkalt "lykkelig" og "glad" der og da.men jeg vet at det går over.og jeg vet at det ikke er ekte lykke.de eneste gangene jeg ikke tenker så mye på mat er når jeg har kjæreste eller i begynnelsen av et forhold.for da er jeg så nervøs og lykkelig at jeg tenker ikke på mat.så da går jeg ned i vekt.men så blir det slutt også begynner det på igjenn.nå orker jeg ikke mer.blir gal av å tenke på dette hele tiden og stadig gå opp i vekt.håper på hjelp--
|
Tenåringsjente
19.06.2008 10:24
|
Jeg vet nøyaktig hva jeg drikker og hva jeg putter i meg. Mine foreldre sier jeg må spise mer, men det er ikke så lett. Jeg vet at jeg har et problem, men når jeg først har begynt å spise lite, er det vanskelig å begynne å spise mer. Jeg vet egentlig ikke hva som feiler meg. Spisingen min påvirker hobbyen min og hvordan jeg er på skolen. Jeg har gode karakterer, men når jeg er på skolen, er jeg alltid trøtt. Forholdet til mine foreldre er blitt litt dårligere siden jeg hele tiden er aggresiv. Jeg har to sider ved meg selv, den ene vil spise mer og den andre spise vil spise mindre. For ikke så lenge siden spydde jeg opp maten jeg nettopp hadde spist. Jeg tror ikke jeg har fått bumili men bare spist veldig lite slik at jeg ble dårlig. Aner ikke hva jeg skal gjøre, for jeg har ikke sagt det til noen. Men jeg håper jeg velger den beste siden av meg( spise mer. )
|
Jente 17år
19.06.2008 10:24
|
Jeg har slitt med anoreksi i en del år grunnet overgrep. Det begynte rett og slett med at jeg mistet matlysten først. Etterhvert som jeg gikk ned i vekt fant jeg ut at dette var en fin måte å gå ned i vekt på. Derfor ble maten plutselig et mye større problem en bare mindre matlyst. Jeg har vært innlagt på somatisk sykehus 3 ganger pga. fare for hjerte- og nyresvikt. Den siste gangen jeg var innlagt på somatisk sykehus ble jeg ganske mye bedre for folk som kunne se meg utenifra. Jeg gikk opp i vekt og ble "sunn og frisk" igjen. I dems øyne. For meg var jeg bare en feit og ubrukelig jente. Etter denne siste innleggelsen begynte jeg å spise mye mer enn det jeg burde. Jeg kunne kjøpe ti sjokolader og spise alle på en gang. Det var så ille at jeg ble svimmel og rar av at blodsukkeret mitt gikk for raskt opp pga. lange perioder med faste før disse overspisingsperiodene. Etter en stund med dette problemet begynte jeg å overspise slik hele tiden. Jeg fastet nesten aldri lengre. Nå er jeg innlagt på psykriatisk avdeling grunnet depresjon. Dette har kommet grunnet en veldig stor vektøkning. Jeg gikk fra BMI rundt 15 til BMI som nå er på 25. Jeg føler meg så feit og misslykket. Nå kaster jeg opp etter hvert måltid. Det har begynt og synes på tennene og håret har blitt tynnere. Jeg har også fått beskjed om at jeg har en ulyd på hjertet. Det har legene på den avdelingen jeg nå er på ikke noe svar på hvorfor er der. Men jeg vet at det er pga. en skjult bulimi jeg ikke forteller til noen. Alle tror jeg er kvitt spiseforstyrrelsene, men det er verre en noen gang tidligere. Det syns bare ikke på meg lengre fordi jeg ikke er tynn. Hvordan skal jeg klare å ikke kaste opp. Har dere noen gode forslag. For jeg vil ikke si dette til noen.
|
Jente 20 år
17.06.2008 19:01
|
Jeg tror jeg holder på å bli helt gal.. Må først si at jeg for noen måneder siden fikk det for meg at jeg skulle slanke meg litt slik at jeg ble kvitt det lille flesket jeg hadde,selv om bmi var i nedre grense for normal. Jeg mistet mensen,og ble ganske knoklete. Jeg ble derfor kjemperedd for å utvikle spisefortyrrelser og klarte tilslutt og dra med selv ut av kaloritelling o.l. Det som skjedde var at jeg, som alltid har vært glad i mat, begynte å hive i meg. Kickene kommer bare oftere og oftere. Hver gang jeg er alene(som er ofte) Jeg hiver innpå og overspiser. Jeg lover meg selv hele tiden og gang på gang at jeg ikke skal gjør det mer og at jeg skal slutte, men så er det plutselig som om jeg går på autopilot og hiver i meg enda jeg VET jeg kommer til å ligge over do eller i senga og gulpe og ha dårlig samvittighet i flere timer etterpå. Selve spisekicket varer i 1-2 timer. Jeg blir bare skikkelig deprimert og fortvila at jeg ikke klarer å ha viljestyrke til å slutte.. Jeg føler med bare så stygg og feit jo mer jeg spiser, og så fortsetter jeg:/ Har fått noen skikkelig valker på bare få måneder og er nå mye større enn jeg var i utgangspunktet. Tenker da at all trening og "sunt kosthold" som jeg gjorde før har vært forgjeves.Skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke bare kan ta meg sammen før det virkelig er for seint..Er livredd for å bli noe tykkere allikevel klarer jeg ikke slutte . Har pågått i snart 2 mnd nå.Herregud hva skal jeg gjøre? Probelmet er jo også at etter et kick så er jeg så mett at jeg ikke orker trene, og før jeg får latt det synke har jeg allerede spist noe mer! Skal innrømme at hadde jeg klart å kaste opp hadde jeg gjort det. Føler at ingen tar meg seriøst siden jeg fortsatt er normalvektig og har høy forbrenning.De fleste tenker vel bare at det var på tide at jeg legger på meg.Jeg vet ikke om det her jeg har er en form for spiseforstyrrelse eller hva det er.. Jeg vet bare at jeg vil spise helt normalt slik at jeg kan kose meg når andre gjør det. Sånn som jeg lever nå har jeg alltid dårlig samvittighet når jeg spiser siden jeg har spist så mye når jeg er alene. Har jeg en spisefortyrrelse? Hva skal jeg gjøre? Orker bare ikke ligge i senga og kjenne at jeg eser ut.Min egen oppførsel skremmer meg virkelig. Kan ikke skjønne hva jeg driver med. Har ikke opplevd noe dramatisk eller noe dårlig. Må legge til at jeg bor hjemme så her er det alltid kake,godteri,is,kjeks,potetgull og om det ikke er det så smelter jeg ost,spiser syltetøy osv.. Enda jeg før kritiserte andre som ikke hadde vilestyrke nok til å la være å spise usunt!
|
Mamma
11.06.2008 14:34
|
Jeg er 29 år, ble mamma for første gang for et halvt år siden, og sliter veldig med å komme ned i normalvekt etter graviditeten. Jeg spiser og spiser, og skjønner det er litt på grunn av amming og de ekstra kaloriene kroppen trenger i min situasjon, men problemet er at jeg hater kroppen min og meg selv på grunn av dette. Alle snakker om at en raser ned i vekt når en ammer, men dette stemmer veldig dårlig med sånn jeg opplever det nå, jeg går heller litt opp. Jeg har vel slitt med spiseforstyrrelser i mange år, både med bulimi og tvangsspising på grunn av mitt dårlige selvbilde. Har ikke kastet opp på flere år, men i dag gjorde jeg det igjen, for jeg føler sånn avsky over det jeg gjør og alt jeg stapper i meg. Jeg får utrolig dårlig samvittighet overfor babyen min, for jeg vet at han trenger en mamma som har det bra med seg selv, og jeg vet ikke hvordan jeg skal bli glad i meg selv igjen. Jeg kjøper kaker, kjeks, sjokolade og godteri og spiser i smug mens samboeren er på jobb, og så gjemmer jeg papiret så han ikke skal se. Her vi bor nå kjenner jeg ingen, og jeg går nesten hver dag uten kontakt med andre mennesker enn barnet mitt. Er blitt engstelig for at det skal være skadelig for ham også, og jeg innser at jeg trenger hjelp til å finne ut av dette før han blir så stor at han forstår hva jeg gjør. Bare gråter og gråter nå, føler meg så alene og fortvilet, og som den verste mammaen i verden.
|
Jente 23år
02.06.2008 11:12
|
Hm.. Veit ikke helt hvordan jeg skal skrive dette egentlig. Siden jeg aldri har fortalt dette til noen. Jeg har sliti med det lenge. Jeg har vel alltid vært litt overvektig, prøvd å gått ned. Prøvd slankekurer og sånn. Jeg har tidligere sliti med bulimi. Da spiste jeg hele tida og kasta opp etterpå. Trudde vel egentlig at jeg hadde fått den igjen nå. Men etter å lest på internett om symptomene jeg har på mat nå. Så kaller dem det tvangsspising. Nå spiser jeg hele tida når jeg er alene, og jeg holder på maten, når jeg er sammen med andre spiser jeg lite eller har perioder der jeg faster opp til flere dager. Jeg spiser hele tida når jeg er alene, men til tider faster jeg også da. Spiser til jeg kjenner det blir fullt, enda så dytter jeg mat inn der. Men nå orker jeg det ikke. Vil ha hjelp mot dette. Men samtidig vil jeg ikke. Orker ikke da å ha de vonde tankene når det gjelder det med mamma. På jobben når jeg er med andre faster jeg, vil ikke at andre skal se at jeg spiser så masse. Jeg kan spise alt fra tørt brød til pulveret fra tomatsuppe. Sover dårlig om nettene. Det er vel først nå jeg har innsett at det virkelig er en spiseforstyrrelse jeg har og har hatt. Vanskelig å innrømme den egentlig. Alle i familien maser om at jeg er stor og at jeg burde prøve å gå ned. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne si jeg sliter med maten, har en spiseforstyrrelse, Men er ikke så lett.
|
Malin
18.05.2008 19:52
|
Hei. Jeg er en jente på snart 20 år. Jeg har en BMI på ca 17. Dette kan da ikke være normalt!? Jeg er ikke redd for å bli overvektig, det eneste jeg ønsker er å få en slank og normal kropp. Siden jeg var 14-15 år gammel, har jeg hatt vansker for å få i meg mat. Jeg klarer ikke spise i enkelte situasjoner, selv om jeg er skrubbsulten. Jeg kjenner at jeg er kjempesulten, enkelte ganger blir jeg svimmel på grunn av matmangel, men vil ikke spise fordi jeg ikke har lyst på mat, rett og slett ikke vil ha og ikke klarer.. Jeg har funnet ut at jeg lider av depresjon (ikke vært hos legen ennå, men etter mage år så har jeg innsett det.) og vil tro undervekten er på grunn av depresjonen. Jeg ikke klarer sette en rett diagnose på meg selv, angående vekten og mitt forhold til mat. Hva tror dere det kan være? :-(
|
..
27.05.2008 21:36
|
Hei! Jeg vet ikke om dete kan svare meg på dette, men jeg vil ikke spørre tannlegen, så da er det verdt et forsøk. Spørsmålet mitt gjelder emaljen på tennene. Jeg vet at det er veldig skadelig for tennene å kaste opp. Merkelig at jeg da ikke klarer å stoppe siden jeg alltid har vært opptatt av tannhygiene. Fortennene har nå begynt å "miste fargen". De er helt blanke nederst, og oppover langs kantene ytterst, men noen hvite flekker på det blanke. Er dette emaljen som har forsvunnet som følge av oppkast? Eller kan det være noe annet? Vet dere om det er noen muligheter for å få fikset dette, og hvor dyrt det i såfall vil være?
|
ch
23.04.2008 03:43
|
Hei:) Jeg har en kjæreste på 23 år fra england som har slitt med anoreksi snart halve livet. Hun har vært på sykehus flere ganger, sist gang for et par uker siden pga lave kalium verdier. Hun har vært til behandling flere ganger, men har mistet troen på de, noe jeg forstår siden hun har vært uheldig med dem. Etter så mange år med sykdommen er hun sliten av å kjempe. Og følelsen av trygghet den gir henne, og kontrollen den gir henne er noe hun ikke har lyst til eller tør å gi slipp på etter så manger år. I de siste dagene har sykdommen ikke latt henne sitte i ro eller få noe søvn. Jeg lurte på om noen har noen tips for å få henne til å slappe av å finne litt ro.
|
MM
04.05.2008 21:55
|
Hei. Jeg er en jente på 21 år. Jeg har i snart et år nå kastet opp en del. I de siste seks\syv månedene har jeg gjort det omtrent hver dag, og ofte flere ganger for dag. Tidligere kastet jeg bare opp når jeg spiste for mye, men nå kjøper jeg inn mat med den hensikt at jeg skal kaste opp. Jeg har tidligere (på ungdomsskolen) gått til psykolog pga. prolemer med mat. Den gang var det vel heller at jeg ikke spiste. Har ikke viljestyrke til det lengre. Etterhvert som tiden har gått har det også blitt lettere og lettere å kaste opp, og jeg tar meg ofte i å tenke at jeg ikke skjønner hvorfor ikke alle gjør dette. Og når det er så lett å kaste opp, blir det så mye vanskeligere å ville slutte. Jeg klarer ikke å se de negative konsekvensene av dette. Om kroppen min innvendig tar skade av det ser jeg ikke, og klarer ikke forestille meg det heller. Jeg hører og leser at det er skadelig, men samtidig har jeg lest om folk som har kastet opp i over 20 år. Og da er det lett å tenke at jeg bare kan fortsette en stund til. SÅ skadelig kan det ikke være da. Det eneste negative er at det er en veldig dyr vane. Jeg bor ikke hjemme, men mamma merket det da hun var på besøk til meg for noen måneder siden (jeg bor på en liten hybel, så det er vanskelig å skjule det). Jeg fortalte henne at jeg ikke gjorde det ofte og at jeg skulle jobbe med å slutte. Men jeg klarer ikke å VILLE slutte. Det er der probleme ligger. Og jeg er redd for at jeg ikke vil det før det skjer noe som får meg til å se skadene. Men da har det jo samtidig gått litt for langt, når skadene er der. Jeg trenger hjelp til å VILLE ville det. Men selv om jeg kommer så langt vet jeg ikke hvordan jeg skal komme meg lengre. For jeg vil ikke snakke om det. Vil ikke gå til legen min å be om å få snakka med psykolog, for så å måtte fortelle hvorfor. Heller ikke vil jeg snakke med psykolog om det. Synes det er fryktelig ubehagelg. Jeg må mote meg opp i dagevis bare for å ringe å bestille en vanlig legetime. Så hva i all verden skal jeg gjøre da? Og hvordan skal jeg klare å VILLE slutte? Jeg er redd for at det aldri kommer til å skje. Jeg er klar over at dere ikke kan gjøre noe, men ved å skrive inn her føler jeg at jeg selv i alle fall har prøvd. Og det letter samvittigheten min litt i forhold til mamma som er så engstelig, og som jeg må lyve for hver dag. Også må jeg til slutt få takke så mye for at dere har denne tjenesten! Det blir så utrolig mye lettere når ting kan gjøres anonymt og uten å snakke med noen;)
|
Ma, 19 år
28.04.2008 01:05
|
Hei. Både min bestevenninne og jeg sliter med vårt forhold til mat. Jeg har gjort det siden jeg var ca 10 år og hun har hatt det ca. siden ungdomskolen, men nå har vi begge lyst til å forandre på det, få de vonde tankene til å forsvinne og ikke la det kontrollere livene våre lenger. Dette året har vi begge gått på hver vår folkehøgskole så vi har nesten ikke sett hverandre, så jeg vet ikke hvordan det går med henne i praksis hver dag, hun sier selv at det går litt opp og ned.. For meg har det aldri vært så ille før. Jeg har gått ned endel, venner av meg har kommentert det, selv om jeg ikke har sett dette selv. jeg gikk ned flere kilo og nå for tiden klarer jeg ikke tanken på å sitte sammen med alle menneskene på skolen å spise, føler meg veldig overvåket og jeg blir så flau at jeg bare har droppet å møte opp til alle måltidene. Jeg er lei av å føle det sånn, bare tenke på mat og trening hver bidige dag. Uroe venner og familie. Jeg vil bli bra, sitte å kose meg med et godt måltid sammen med venner uten å ha skyldfølelse eller angst for å legge på meg. Finnes det et sted hvor jeg kan få hjelp? Flytter til Trondheim til høsten, er det noe sted jeg kan gå? Gjerne et som ikke er så veldig dyrt, siden jeg er student.. Håper dere kan hjelpe oss!
|
Jente 20
22.04.2008 10:13
|
Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre lenger... Jeg har vært gjennom noen helt jævlige år, et forhold til en lærer som ødela meg totalt.. Han styrte karakterene mine, og jeg kunne ikke si nei når han ville ligge med meg. Det var helt jævlig.. Jeg trøstespiste og spydde gjennom hele de 3 årene det pågikk, og selv om jeg aldri har vært tynn, så gikk jeg opp fryktelig mange kilo de årene. Det skjedde det en del ting som gjorde at jeg klarte å fortelle skoleledelsen om det som skjedde, og han ble anmeldt. det var rettssak for en måned siden, og han serverte løgn etter løgn, og ble frifunnet. Jeg visste ikke om disse løgnene, og fikk ikke forsvart dem.. Alt ble bare feil... Og nå er jeg bare helt ødelagt.. Jeg trøstespiser verre enn før, og spyr det opp igjen, og sånn fortsetter det... Jeg klarer ikke komme ut av dette alene, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg bor ikke i norge for tiden, stakk av til utlandet for å komme meg bort fra han læreren som var overalt der jeg var. jeg får ikke hjelp, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg tenker på mat hele døgnet, sitter og drømmer om hva jeg vil spise, hva som får smerten til å forsvinne. Jeg veit nøyaktig hva slags mat som får smerten bort nemlig, jeg er ikke sånn at jeg kan spise hva som helst for å få dem bort. Jeg kan godt spise hva som helst i store mengder hvis jeg er alene og er lei meg, men for å virkelig få smerten bort er det bare 2 typer mat som virkelig fungerer. Jeg har det veldig vondt pga dette forholdet jeg var i, og det at han slapp unna med masse løgner, og jeg vil ikke ha vondt.. Det er en ond sirkel det her.. Fins det noen steder det går an å få hjelp utenom telefon, da dette er fryktelig dyrt fra utlandet..? Jeg trenger hjelp, men veit ikke hvor jeg skal henvende meg..
|
S. 17år
01.04.2008 20:29
|
Hei! jeg er en jente må 17 år. jeg har fått behandling for anoreksi nå i 2 år. alle trodde jeg skulle dø da jeg kom på sykehuset, men er nå normalvektig og alle tror jeg er frisk. jeg føler selv også at jeg er frisk i forhold til det jeg var, men problemet er at jeg tenke på hvor mange kalorier det er i det jeg spiser hele tiden. Noe annet som plager meg er at jeg får en trang til å kaste opp maten igjen pga jeg blir så mett hver gang jeg spiser (har kostliste tilpasset meg) og dette blir mye mat etterhvert (magen min eser ut og jeg føler meg tykk). det jeg lurer på er om det er noe slag av mat som ikke gir en så metthetsfølelse, samtidig som er sunt og om det er noe trening som kan gjøre at jeg får litt magemuskler igjen og om det er noen tabletter eller mat som gjør magen min blir mindre oppblåst, uten å gå ned i vekt, pga det vil jeg ikke. har dere noen tips som kan få meg til å snu tankegangen når jeg skal spise, og ikke bare tenke kalorier (har ikke problemer med å spise, men må vite hva jeg får i meg av kalorier) takk for svar! :) hilsen S. 17år.
|
"Tilde"
01.04.2008 09:49
|
Hei! Ei venninne i slutten av 20-årene har mistet mange kg på kort tid. Hun var i utgangspunktet normalvektig, men nå er jeg redd for helsen hennes.. Jeg ser henne ikke så ofte, så sjokket var stort da jeg så henne.. Hun sier selv at hun bare har vært stressa på grunn av studiene, og mistet kiloene uten å mene det. Jeg foreslo forsiktig at prestasjonspress i studiene kanskje hadde utløst en spiseforstyrrelse, men svaret var at "jeg har ikke prøvd å slanke meg". Jeg tror henne på det, for jeg tror ikke hun bevisst har slanket seg, men det er jo ikke normalt å miste SÅ mye vekt på ca. 6-8 måneder. Jeg føler ikke at jeg når inn, og jeg tror ikke foreldrene kan nok om dette til å forstå at det handler om mer enn å bare ta seg sammen og "spise seg opp igjen".. Hva foreslår dere at jeg gjør? Vi kjenner hverandre veldig godt, men sees ikke så ofte lengre.
|
C, 18 år
30.03.2008 20:12
|
Jeg sliter med SF, og jeg har gjort det lenge. Foreldre vet. Jeg er ikke tynn. Og jeg er misfornøyd med kroppen min, vil sårt ned i vekt, ned til min gamle vekt. Har veid mindre enn jeg gjør nå, og vil dit igjen (selvom jeg ikke var lykkelig da heller). Jeg overspiser for så å sulte, og jeg overspiser selvom jeg har prøvd å spise normalt tidligere. Jeg klarer bare ikke å nøye meg med "litt". Kose meg med litt godt. Det går ikke! Og når jeg ikke klarer det når jeg spiser normalt engang... Hva må til? Har dere noen tips? Skammer meg så over å spise så mye. Heldigvis blri det bedre med tiden (fortalte ting nettopp til mine foreldre....) så skal få hjelp til dette nå. Men jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å slutte å overspise. Det har blitt en vane nesten, å spise mye når man først tar litt..... Hjelp meg!
|
|
