|
|
Jente23
12.12.2009 23:54
|
Vonde tanker. Besvart 15.12.09
Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre! Jeg begynte å slanke meg når jeg var ca 16 år. Mest pga oppmerksomhet tror jeg. Etter det ble det bare verre og verre. Det er så utrolig slitsomt, for det går sånn opp og ned. Det har aldri utspilt seg sånn veldig fysisk for min del, så jeg vet liksom ikke om jeg er syk. En dag kan jeg fråtse sjokolade og være fornøyd med det. Neste dag skal jeg på trening og helst ikke spise noe. Men jeg MÅ spise, jeg har en datter å ta med av! Men jeg vil egentlig ikke spise. Jeg vil bli tynn. Jeg kan være besatt på tanken, for så å unnskylde meg neste dag om at det behøver jeg ikke. Opp og ned, hele tiden. Inegn har noensinne visst om problemene mine, utenom kjæresten min. Men vi snakker aldri om det. Jeg lever bak en maske. Jeg har mange ganger hatt lyst til å søke hjelp, for alle disse tankene sliter meg i fillebiter, men hvordan kan jeg gjøre det uten at noen får vite om det? Nei, det er for risikabelt. Noen kommer til å finne ut av det, og da har hun som alltid har vært den sterke i familien, klippen til alle andre da familien omtrent gikk i oppløsning, mistet masken. Jeg vet ikke om jeg er syk, for jeg kan kose meg med mat uten dårlig samvittighet, men andre ganger kan jeg ha ekstremt dårlig samvittighet. Det er lenge siden jeg har kastet opp, men jeg har ofte lyst. Jeg føler at jeg sitter på kanten av et stup, en bombe som detoneres snart. Jeg er livredd for å møte veggen, som min mor gjorde i 2004, pga at hun fortrengte det vonde, akkurat det jeg gjør. Tanken på å vise den sanne meg er utenkelig, men jeg vil ikke ha det sånn! Jeg vil ikke ha disse vonde tankene hele tiden. Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette, egentlig. Kanskje noen kjenner seg igjen, og vil dele noe med meg?
|
Therese
14.12.2009 20:17
|
Vonde Tanker
Kjære deg Det hørtes ikke greit ut å gå med alle disse tankene alene. Om du har en spiseforstyrrelse eller ikke kan dessverre ikke jeg bedømme, men det jeg kan si er at du har et kaotisk og unormalt spisemønster. Ulempen med å spise mye en dag og lite eller ingen ting en annen dag er at kroppen kommer i ubalanse, dette trigger mattankene dine. For kroppen trenger mat hver 3-4 time hvis det går lenger tid enn det vil kroppen sette ned forbrenningen i tillegg til at tanker omkring mat øker. Du har sikkert erfart at de dagene du spiser lite så er tankene dine konsentrert omkring mat. Disse tankene er med på å trigge en overspisning. En annen ting er at når kroppen har gått uten mat over lengre tid så vil man til slutt sprekke. Noe du selv beskriver gjennom å fråtse i sjokolade. Et jevnt spisemønster vil holde blodsukkeret jevnt oppe og du slipper dermed denne evige hungeren etter mat i hvertfall fysiologisk sett. Med det mener jeg at det finnes mange grunner til å spise mat også uten av man er sulten. Lurer veldig på om det er noe mønster i dette kaoset. Er det slik at hvis du har spise mye en dag så straffer du seg selv ved å spise lite en annen dag? Du skriver at du trener, hvordan er det da med spisingen, kan du spise mer den dagen eller mindre for å spare på kaloriene? Du skriver har noen ganger kan du spise uten dårlig samvittighet og andre ganger ikke, hva er grunnen til det? Du skriver at du er klippen i familien når alt annet gikk i oppløsning. Dette hørtes både fysisk og psykisk veldig tungt ut. Tar du godt nok vare på deg selv og dine behov? Eller er det slik at maten blir en erstatning for følelsene gjennom f.eks. trøste spising for å døyve følelsene eller avstå fra å spise som en måte å fortrenge følelsene (alt det vonde som du selv skriver)? Ut i fra hva du skriver tenker jeg at du er en jente som gjerne vil gjøre alle til lags, en som alltid vil levere et perfekt resultat. Dette er veldig vanlig for mange med spiseforstyrrelser. Hvor maten blir en fluktmekanisme fra alt maset og kravene fra omverdenen. Dette sliter på kroppen både fysisk og psykisk. I verste fall kan man bli kronisk stresset. Stresshormonene klarer ikke å regulere seg selv. Det positive er at dette kan endres. Ulempen er at dette er veldig vanskelig å endre selv uten hjelp. Vil derfor råde deg til å oppsøke hjelp. Vet du skriver at du ikke tørr det, men samtidig så skriver du at du ikke orker å ha det slik lenger. Tenker at dette betyr at du egentlig vil ha hjelp, men er usikker på hvordan gå frem. Det er ikke slik at alle trenger å vite om ting. Samtidig er det ofte mye lettere om noen i nærmeste familie eller venner vet. Så slipper du ha denne masken hele tiden. Tenk om du kunne bruke den energien du bruker på å holde masken på å ha det gøy, slippe deg litt løs og nyte øyeblikket? Hvis du fremdeles ikke klarer å fortelle det til noen av de nærmeste så vil jeg anbefale deg i hvertfall å kontakte fastlegen. Så kan han eller henne henvise deg videre til en psykolog. Han kan da hjelpe deg å sortere tankene og få et mer normalt spisemønster. Hvis du ikke liker fastlegen kan bedriftslegen eller skolehelsetjenesten (hvis du er student) være et sted å gå. Leger og psykologer har taushetsplikt slik at du slipper å bekymre deg for at alle skal vite det. Husk at hvis du trenger noen å prate med eller det er noe du lurer på så er det bare å ringe oss på tlf. 22 94 00 10. Avslutningsvis skriver du at du ikke helt vet hvor du vil med dette innlegget, tenker at det er et rop om hjelp, et rop om å bli sett, hørt og tatt på alvor. Til det vil jeg svare at jeg ser deg, jeg hører deg og tar deg på alvor. Du er ikke alene om ha det slik (dessverre). Håper du klarer å dele dette med noen slik at du kan begynne å leve igjen, leve uten masken og la andre bli kjent med den virkelige deg, og ikke minst at du selv blir kjent med den virkelige deg, dine behov og dine følelser. Vil avsluttet med mitt yndlings sitat av Søren Kirkegaard "Å våge er å miste fotfeste en litenstund. Ikke våge er å miste seg selv."
|
|
