|
|
A25
12.01.2010 22:47
|
Sliten... Besvart 16.01.10
Hei! Har kikka litt på innlegga her og ser at eg ikkje er den einaste med problem, og kjenner meg att i svært mykje... Eg har hatt eit problematisk forhold til kropp og sjølvfølelse så lenge eg kan hugse, og etter at eg byrja å studere for 5 år sidan vart det enklare å kaste opp og bulimi blei etterkvart eit faktum. Har aldri vore spesielt overvektig, men har gått ned mange kg dei siste 6 åra. Kor ofte eg kastar opp går i bølgjer. Men tankespinnet rundt trening, forbrenning, kaloriar og kor mykje som er "lov" å ete er der konstant. I seg sjølv er dette slitsomt... Er livet generelt prega av kontroll og stabilitet er forholdet til det eg et det samme. Men med ei gong ting ikkje går som dei burde, eg blir usikker, lei meg osv. kjem matsuget i stormfart. Det samme gjer skuldfølelsen. Og behovet for å kvitte seg med alt. Og den endå verre skuldfølelsen og mindreverdigheitsfølelsen dersom ein ikkje klarar dette... Det ikkje av ingen grunn eg har vorte kalla "Ice-queen". Gjekk ei tid fast til fastlegen for å vege meg o.l. fordi mensen forsvann, uten at det hjalp på anna vis enn å få dokumentert at eg faktisk hadde eit problem... Faktisk blei det ein liten seier kvar gong han uttrykte litt bekymring for vektnedgang. Og det er framleis slik at om eg går ned eit kg så er den gamle vekta på lik linje med det den var fleire kg sidan. 1 eller 5 ser på ein måte akkurat likt ut. Hausten 2008 gjekk eg til ein psykolog, som hjalp ein del. I alle fall fekk eg sortert ein god del tankar og fann ut av ein del bakom liggjande årsaker til kvifor ting er som dei er. At mensen er borte skal visst ha psykiske årsaker, og ikkje at eg fysisk har gått ned i vekt då dette har skjedd i løpet av ein lang periode. Men ikkje mindre kjem det av samme grunn - tankane om kropp og mat og skuld og mindreverdigheit... Lenge har det gått ganske greit, men no har det verkeleg toppa seg. Går på eit utruleg krevande masterstudium i utlandet i år, og bur i ein by der mitt sosiale nettverk er temmeleg lite. Oppgåveskriving går ikkje som ønska, forholdet til ein viss gutt er forrvirrande som få og med alt for mykje tid til å tenke går alt i spinn. Føler at tankane rundt maten, vekta, utsjånad, studier osv. drar absolutt all livskraft ut av meg. Juleferie i Norge hjalp ikkje det plukk... Har ikkje lyst å ta pause i eller avslutte studia, men akkurat no ser det ut til å være einaste mogelegheit til å få tilbake ein eller annan form for gnist. Orker rett og slett ikkje ha det slik lenger, ønsker å ha eit normalt forhold til mat - der det den gjev meg fysisk energi i staden for både psykisk og fysisk (ved å kaste opp) tar all energi vekk,,, Har de nokon tips til korleis eg kan klare dette? Føler eg mislukkast skikkeleg om eg flyttar tilbake til Norge utan ferdig master, og at "alle" vil sjå på meg som svakeleg. Har heller ikkje spesielt lyst å ta det opp med skulen her, då det ikkje er eit tema som er lett å forstå dersom ein ikkje har spesiell kjennskap til det... Men kan det være einaste mulegheit? Huff, veit ikkje om dette er noko nokon kan svare på. Men i alle fall fekk det meg til å setje ord på saker og ting...
|
Therese
16.01.2010 19:58
|
sliten
Hei A25 Selvfølgelig skal du få et svar på innlegge =) Så godt å høre at du følte deg bedre etter å ha skrevet det ned. Det å skrive er en god måte å få sortert følelsene. Det hjelper en til å se på seg selv i et utenfra perspektiv og da blir man ikke så opphengt i egne tanker og følelser. Det å gå rundt å konstant tenke på mat, vekt og trening er som du selv sier veldig slitsomt. Din beskrivelse av at når ting går bra så går maten også bra er veldig vanlig. Det er først når ting skjærer seg eller går litt utenfor normalen at matmissbruket øker. Det at du klarer å se dette selv viser at du har kommet et godt stykke på veien. Det skal du ha ros for =) Når du står der med maten og du vet at det ikke er maten som er problemet, men følelsene, klarer du da å ta et skritt til siden (en type timeout)? For mange hjelper det da å gå ut av kjøkkenet, gå seg en tur, ringe noen (du kan alltids ringe oss) eller skrive ned tankene. Jeg vet at dette er veldig vanskelig. For når man står der så virker følelsene så store og uhåndterbare. Husk at dette kun er følelser, følelser du selv kan påvirke. Du har makten over dem, ikke motsatt (selv om det ikke alltid virker slik). Når du nå har flyttet til utlandet, ut av dine trygge omgivelser så er det ikke så rart at matmissbruket øker. Det er den mestringsstrategien du kjenner. Slik jeg forstår deg så er mat for deg et symbol på trygghet og kjærlighet. Noe av det som er avgjørende for å blir kvitt en spiseforstyrrelse er å dekke de behovene maten står for på andre områder i livet. Så mitt spørsmål til deg blir da vet du om andre områder i ditt liv som du kan få den tryggheten og kjærligheten maten representerer? Dette er et stort og vanskelig spørsmål som kan berøre mange såre områder. Derfor er mitt råd til det å forsøke å oppsøke hjelp. Skjønner det er vanskelig når du bor i et fremmed land. Vet ikke hvordan helseapparatet er ved den skolen du studerer på, men de fleste Universiteter og Collages i utlandet har tilbud om psykologer. Jeg kan ikke garantere at de som jobber der har jobbet med dette temaet før. Men ut i fra omfanget av spiseforstyrrete i dag er sjansen relativt stor. Uansett om de har vært borti det eller ikke så kan de være en hjelp og støtte. Psykologer er opplært til å håndtere ulike typer angstlidelser (som spiseforstyrrelser) og mange av behandlingsmetodene er like uavhengig av lidelsen. Du skriver at du har gått til en psykolog før og at du følte dette hjalp deg en del på veien. En ny psykolog vil kanskje se ting på litt andre måter og dermed kunne se andre løsninger som kan være til nytte for deg. Så kan du jo alltid huske på at hvis det ikke fungerer så går det alltids å slutte å finne en ny psykolog. For det handler vel så mye om kjemi enn om psykologen har erfaring med spiseforstyrrelser. Mitt råd til deg vil være å prøve ut dette å se. For tenk om du ble bedre? Vil du la den sjansen gå fra deg? I tillegg til psykolog der du bor så vil jeg opplyse om at vi i iks har selvhjelpsgrupper som går over internett. Epostgruppene følger mest mulig den samme strukturen som de vanlige gruppene våre. Hver gruppe har 4-5 deltakere. "Møtene" skjer i et lukket forum via epost. En fast dag i uka skal deltakerne sende inn sitt hovedinnlegg. I løpet av de tre neste dagene skal de sende minst ett svar til hver av de andre i gruppa. Vi antar at hver deltaker vil bruke 2-4 timer i uka på dette. Medlemmene binder seg i første omgang til å delta i gruppa i 3 måneder. Gruppa varer deretter så lenge deltakerne ønsker det. For mer informasjon og påmelding se vår internettside (under tilbud). Vi tilbyr også helgekurs hvis du har mulighet til å komme hjem en helg. 5 mars har vi et kurs som heter "det store og det lille livet" som er rettet mot overspisere. For mer informasjon se vår nettside. Om du skal flytte tilbake til Norge eller ikke, er veldig vanskelig for meg å avgjøre. Dette er noe du må kjenne på selv. Jeg tenker at det viktigste her er din helse. Uten den vil du aldri kunne fullføre et studium. Men på den andre siden kan kanskje studiene være det som gir det glede og mening i livet, noe som virker inn på helsen. Hvordan det er for deg vet du best? Hvis du føler det blir for mye går det jo ann å ta permisjon ett eller to semestre for så å ta det opp igjen når formen er bedre. Dette er ikke et nederlag. Det er derimot et tegn på styrke, det viser at du har mot til å ta ansvar for deg selv og ditt liv. Tenker at denne problemstillingen kan være noe å ta opp med en psykolog på ditt studiested. Han/henne vil også kunne opplyse deg om eventuell tilretteligning de kan tilby for å gjøre din studiehverdag så bra som mulig. Som du skjønner har jeg ingen fasitsvar til deg. Men håper at noe av det jeg har skrevet har fått deg til å tenke litt. Og i de dypeste stunder skal du vite at du ikke er alene, vi er her =) Lykke til!
|
|
