|
|
anonym
03.02.2010 13:49
|
Vil og vil,men får det ikkje til! Besvart 04.02.10
Hei. Eg er ei jente på 31 år,som har slitt med ei form for spiseforstyrrelse i snart ti år. Eg skriv ei form for, fordi eg ikkje heilt klarer å definere meg hverken som anoretisk eller bulimetisk.(men meir det første enn det andre). Eg kastar ikkje opp, tek ikkje avføringsmiddel og overspiser ikkje. Eg svelt meg i grunn ikkje heller,men er veldig restriktiv på kva og kor mykje eg et. Særleg slit eg medå ete større måltid, særleg middag.Vil då heller småspise litt gjennom heile dagen. Tenker veldig på kalorifattig kost,men i helgane et eg mykje godteri. Då kompenserar eg dessverre med å kutte ut vanlege måltid. Eg er også veldig opptatt av fysisk aktivitet. Eg MÅ trene,helst kvar dag.I tillegg må eg gå lange turar,særleg rett etter måltid. Eg veit eg har alt for lav vekt, og synast også sjølv at eg ser for tynn ut. Speilbildet mitt avskyr eg.Men det er meir følelsen av "skinn og bein" som eg likar,og tanken på å legge på meg skremmer meg veldig. Eg er veldig opptatt av rutinar,og føler livet mitt berre dreiar seg om trening og tanken på mat og måltid,og det gjer meg veldig regid. Eg fekk eit barn for 9 mnd sidan,og eg hadde håpt at det ville hjelpe meg ut av dette rutinehelvete, men det har i grunn gjort det verre. Eg er så lei av å ha det slik, det går i stor grad ut over mitt spontane og sosiale liv både med venner og familie. Eg ønsker og så VELDIG gjerne å kunne la tanken på mat ligge ei stund..... Eg har prøvd samtaleterapi for nokre år sidan,men synast ikkje det hjalp særleg. Eg innser og problema mine, men klarer berre ikkje å kome ut av desse rutinane mine og tankane kring mat og trening. SKulle så gjerne ønske eg kunne ete ein god middag og med god samvittighet legge meg på sofaen etterpå, det har eg ikkje gjort på ti år.... Ynskjer gjerne nokre råd på kor eg skal starte.Er livredd for at eit normalt matinntak og mindre aktivitet,vil gjere at eg raser opp i vekt.Vil jo på ein måte legge på meg og, men fryktar prosessen....
|
Therese
04.02.2010 20:24
|
Vil og vil, men får det ikkje til!
Hei Her i IKS er vi ikke så opptatt av diagnoser. Så hvilke type spiseforstyrrelse du har er helt irrelevant for oss. Vi mener at dine problemer skal tas alvorlige uansett. Ut i fra hva du skriver så skjønner jeg at du ikke har det så greit. Mange jenter har det akkurat som deg, de vil bli friske, men livredd for å gå opp i vekt. En av årsakene til dette er at vekten blir et symbol på kontroll og mestring. Hvis man mestrer vekten så mestrer man livet. Ergo hvis vekten går opp raser livet sammen. Dette er typisk svart-hvitt tenkning som er veldig vanlig ved spiseforstyrrelser (og andre angstlidelser). Vet ikke om du kjenner deg igjen i dette? Du skriver at du ikke sulter deg, men er veldig restriktiv. Hvor du i neste setning skriver at du kompenserer for mye mat i helgen, med å kutte ut måltider uka etterpå. Om dette kan karakteriseres som sulting eller ikke er ikke opp til meg å bedømme, men utfallet er at kroppen for altfor lite mat. Lurer derfor på hvorfor du spiser så mye godteri (dine ord) i helgen? Det er ikke noe galt i å spise godteri i helgen. De som ikke har en spiseforstyrrelse unner seg ofte godteri i ukedagene også uten å ta noe skade av det. Grunnen til at jeg spør er at følelsene ofte blir sterkere i helgen når man ikke har de vanlige rutinene å forholde seg til. I tillegg når kroppen får for lite mat over lengre perioder så øker sjansen for å "sprekke" dvs spise det man karakteriserer som "ulovelig mat". Fysiologisk sett er kroppen skrudd sammen på en slik måte at når den trenger mer energi utløser den sult signaler. Disse vil vedvare til man får dekket behovet. Mange med spiseforstyrrelser lærer seg å undertrykke disse signalene, men de gir seg utslag i at man er konstant opptatt av mat. Noe du selv skriver. Dessverre vil du være det helt til du har gitt kroppen nok næring. Jeg vet dette høres skummelt ut. For når du begynner å spise mer så vil du automatisk gå opp i vekt. Men dette betyr ikke at du vil bli overvektig. For når kroppen har fått det den trenger vil den si stopp ved at man føler seg mett og sultsignalene avtar. Akkurat dette går jeg ut i fra at du har hørt før. For dette er noe som er veldig vanskelig å stole på, det må rett og slett erfares og for å erfare det er man nødt til å gi litt slipp på kontrollen. For å kunne gi litt slipp tenker jeg det er viktig å finne ut hvorfor du er så avhengig av kontroll. For ut i fra hva du skriver så er dette mønster i livet ditt. Hva er det du er så redd for skal skje? Og er denne bekymringen reell? Med det mener jeg er det kun tankene og følelsene dine du er redd for eller har bekymringen rot i virkeligheten? Ofte er det slik at spiseforstyrrelsen tar over styringen. Det betyr at man har store problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet. Mener ikke her å bagatellisere dine tanker og følelser for de er reelle, men årsaken til at de kommer er kanskje ikke det? En annen ting som er vanlig hos de med spiseforstyrrelser er perfeksjonisme. Man skal klare alt. Man skal være en god mor, en god samboer/kone, god datter, fysisk aktiv, tynn osv. Alle disse tingene blir da en del av ens identitet. Så når noen sier at ingen er perfekte og at man har satt sett helt urealistiske standarder blir man veldig utrygg, for dette er tross alt "den jeg er, den jeg identifiserer med meg. Uten disse tingene hvem er jeg da?" Vet ikke om du kjenner deg igjen i dette. Du skriver at du gjerne vil ha noen råd om hvordan komme videre. Tenker at en start er å tenke over det jeg har skrevet over. Jeg vil også råde deg til å søke hjelp. Du skriver at du har forsøkt terapi før, men synes ikke det hjalp noe. Hva var det som ikke fungerte? Var det dårlig kjemi mellom deg og terapeuten? Ble det for vondt og vanskelig? (eller noe helt annet). Tenker at dette er spørsmål du kan tenke gjennom. For hvilke type behandling tror du kan hjelpe deg best? Ofte er det slik at man må prøve å feile litt før man finner det som passer for en. Vil råde deg til å ta kontakt med fastlegen din så kan dere sammen finne frem til et opplegg som passer deg. En annen ting du kan tenke på er at hvordan du så på deg selv og spiseforstyrrelsen sist gang du var i terapi er sikkert ikke den samme som nå. Kanskje du rett og slett ikke var klar for å gjøre noe da. Ut i fra det du skriver høres du ut som en veldig motvert jente med masse pågangsmot som har alle forutsetninger for å kunne bli frisk. Bare det at du skriver inn her viser at du er villig til å ta tak i ting. Det skal du ha ros for. Håper dette svaret var til hjelp. Husk at det er bare å ta kontakt med oss (tlf 22 94 00 10) hvis du lurer på noe eller bare trenger å prate. Vi er her for å hjelpe. Lykke til =)
|
|
