|
|
frustrert
04.02.2010 23:36
|
Hvor går veien videre? Besvart 08.02.10
Hei Jeg er en jente på 25 år. Da jeg var 14 år utviklet jeg anoreksi. Jeg ønsket å bevise at jeg hadde kontroll og satte tankene på å få en veltrent flat mage. Jeg opprettet faste, strenge treningsøkter for meg selv hver dag. Sult følelsen forsvant etter hvert som jeg spiste mindre. Alle rundt meg bekymret seg for vekten min, mine foreldre gjorde hva de kunne for å få i meg mat. Etter hvert fikk jeg hjelp av helsesøster på skolen og ting bedret seg. Siden den gang har jeg trodd at mitt forhold til mat har normalisert seg. Men dette har igjen utviklet seg negativt de siste årene. Dog denne gangen har det utviklet seg mer skjult. Nå kan ingen se plagene lenger da jeg ikke går ned i vekt. Jeg er veldig alene om plagene og tankene sliter meg ut i hverdagen. Jeg vet ikke hvilken form for spiseforstyrrelse jeg har denne gangen, men tankene rundt mat, kilo, og kropp opptar meg dagen gjennom. På grunn av mangeårige mageplager har jeg vært opptatt av å finne en løsning på hva jeg kan spise, hva jeg ikke kan spise, hva tåler magen, hva tåler den ikke osv? Dette gjør at jeg er ekstremt opphengt i detaljer rundt hva jeg spiser, hvor mye, hvor ofte, når spiser jeg, når blir jeg dårlig osv. Legen min har gjort alt av tester for å finne svar. De kom frem til at mageplagene er noe jeg må leve med. Det siste året har jeg hatt depresjon og sterk angst, noe som har ført til at jeg ikke makter en vanlig hverdag lenger og studiet er satt på vent. Tankene mine har overfalt meg og jeg har mistet all kontroll. Jeg tenker, grubler, analyserer alt rundt meg i minste detalj og det fører til at jeg blir utslitt. I løpet av hele denne perioden har jeg også hatt et sterkt fokus på mat, inntak, karbohydrater, hva tåler jeg hva tåler jeg ikke osv. Jeg var ikke fornøyd med å ikke få en kur for mine mageproblemer. Da jeg ble sykemeldt fra studiet begynte altså mitt "arbeidet" for å bli frisk; å finne en løsning på problemene. Jeg kartla matinntak, karbohydratinntak og antall kilo fra uke til uke. Jeg var veldig positiv til å endelig få gjort min egen utredning og finne svar. Denne gangen skulle jeg få det til! Etter hvert begynte tankene å dreie seg rundt ett par kilo jeg mente jeg hadde for mye av. Det hele har bare endt i tragedie. Jeg skjønner at jeg er tilbake i den vonde spiralen som jeg var i for 11 år siden. I gode perioder, hvor jeg spiser sunt, ofte og lite føler jeg meg bedre, og livet er generelt bedre. Men så kommer nedturene i depresjonen, eller angsten angriper meg, og da mister jeg kontrollen! Når jeg mister kontrollen og ikke klarer å følge opp mitt strenge og sunne regime så straffer jeg meg selv ved å gå og sulte. Tilslutt blir jeg svimmel, uvel og døsig av det lave blodsukkeret og da må jeg spise noe. Da spiser jeg helst noe chips, godteri, kake, hva som helst som er lett tilgjengelige, for å stoppe sult følelsen. Jeg hater virkelig denne sult følelsen, men likevel gjennomgår jeg den ofte. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjennomgår dette når jeg vet det ikke er bra for meg? Jeg har også et ekstremt fokus på å spise sunt mens jeg er ute blant folk. Jeg velger det sunne alternativet og drikker vann. Når jeg er for meg selv så tyr jeg ofte til mye godteri, brus etc, jeg spiser og spiser og klarer ikke stoppe! Jeg prøver å døyve en eller annen smerte innvendig som jeg ikke klarer å definere ennå .. Maten demper smerten og sulten for en stund. Men så kommer skammen over å ikke ha klart å opprettholde mitt sunne regime. Og jeg blir enda mer nedfor. Når jeg har mislykket der, fokuserer jeg desto hardere på å gå ned på kiloene. Det er som om jeg hele tiden må bevise for meg selv evnen til kontroll. Fordi jeg føler meg mindreverdig alle andre mennesker. Jeg streber hele tiden etter å være god nok. Jeg strekker ikke til. Når jeg handler matvarer er det konstant fokus på hva som havner i handlekurven. Om jeg tar med noe usunt fra butikkhyllen, blir jeg skamfull. Jeg vil ikke at folk skal se meg med disse matvarene! Gjennom angsten min kommer det også frem et enormt behov for kontroll. Jeg har også utviklet tvangstanker og handlinger for å roe angsten. Det hele er en ond sirkel som er uutholdelig og jeg ser snart ingen løsninger lenger. Ser dere noen mønster i dette? Nå har jeg, i likhet med da jeg var yngre, et veldig fokus på definerte områder på kroppen som skal se bra ut. Og jeg måler min selvfølelse ut i fra hvordan disse områdene ser ut. Jo slankere de er, jo bedre er det. Men jeg blir ikke noe lykkeligere av det .. Nå er fokuset på slanke overarmer og slanke, fremtredende kragebein. Hver gang jeg ser meg selv i speilet, fokuserer øynene på disse områdene. Ser de bra nok ut? Nei. Burde jeg gjøre noe med det? Ja. Tankene er der hver eneste gang. Objektivt sett skjønner jeg at det ikke skal være slik og jeg er helt fortvilet over tankegangen min! Men fokuset er så sterkt og jeg vet ikke hvordan jeg slutter! Det virker som at når livet ikke går på skinner, så dukker disse underliggende problemene opp. De tar gjerne en annen form enn sist, men de kommer tilbake gang på gang. Det gjør også at jeg etter hvert mister mer og mer håpet for at jeg noen gang vil bli bra. Jeg har i flere år gått i kognitiv terapi for å styrke selvbildet. Terapien har gjort mye for meg, men jeg er ikke i mål. Jeg går til privat psykolog, noe som koster mye penger. Å være sykemeldt fra studiene er ikke gunstig økonomisk, så nå har jeg ikke råd til den psykologhjelpen jeg egentlig trenger. Jeg ble i sommer henvist av legen min til sykehus for behandling. Der fikk jeg avslag i og med at det var tegn til bedring, jeg var ikke syk nok! Jeg ønsker helst å fortsette i samme behandling som tidligere. Gå til psykologen som kjenner min historie. Samtidig vil dette ta ekstra lang tid i og med at behandlingen er så dyr. Jeg er også redd for å ta opp "enda et problem" hos psykologen. Jeg har såvidt nevnt disse problemene tidligere, men har ikke gått noe innpå dem. Jeg er nok redd for å ta dem opp. Redd for ikke å bli trodd da spiseforstyrrelsen ikke kan sees på meg. Jeg er så sliten av å være syk, så sliten av hvordan tankene mine styrer livet mitt. Og frustrert over å ikke bli frisk. Jeg føler meg rådløs. Det er nå jeg trenger behandlingen. Men de fleste psykologer med refusjonsordning har lange ventelister. Hvordan skal jeg gå fram nå for å blir bedre? Finnes det psykologer med refusjonsordninger, som kan spiseforstyrrelser? Og som kan gi snarlig hjelp? Finnes det en løsning?
|
Therese
09.02.2010 09:48
|
Hvor går veien videre?
Hei frustrert Ut i fra hva du skriver skjønner jeg veldig godt at du er frustrert. Hvis det kan være til hjelp så er dine tanker og følelser lik veldig mange andre med spiseforstyrrelser. Når jeg leste innlegget ditt ble jeg litt opptatt av dine magesmerter. Du skriver at disse har blitt undersøkt flere ganger uten å finne noen fysiologisk årsak til disse. Har du noen gang tenkt at magesmertene kan ha en psykisk årsak? Det er et kjent fenomen at psykiske problemer kan komme til utrykk gjennom fysiske plager, hvor magesmerter er noe av det vanligste. Tenk bare på når du gleder deg til noe så kjenner du sommerfugler i magen eller når du er redd/angst så kan det føles ut som man har en stor hard klump nedi magen. Du skriver at disse plagene har vart i mange år. Kan du huske om de starter omtrent på samme tid som du fikk anoreksi? Eller om de starter rett etter en stor hendelse? På generelt grunnlag kan jeg si at magesmerter er relativt vanlig hos anorektikere. Maten blir rett og slett så farlig at man bare blir dårlig av tanken. Skjønner at det var skuffende å ikke få en kur mot smertene. Men kan du tenke slik at maten er medisinen? Vet at dette høres veldig klisjé aktig ut, men ved å overvinne frykten og spise nok mat vil du merke at magesmertene minsker (hvis de har en psykisk årsak selvfølgelig). En annen ting er at når man har spist lite over lang tid så mister man evnen til å føle sult og metthet. Noe du skriver innledningsvis. Dette betyr ikke at kroppen slutter å være sulten, men man klarer ikke å gjenkjenne følelsen lenger. Det finnes flere måter kroppen signaliserer sult på og en av disse er mageproblemer. Det er kroppens rop etter mat. Snakker igjen her på generelt grunnlag, men de fleste vil merke at disse smertene vil forsvinne når man gir kroppen nok næring. Noe som er helt logisk siden kroppen da ikke trenger å signalisere sult. Som sakt vet jeg ikke om dette gjelder deg, men siden du har sjekket ut om det er fysiske årsaker til smertene uten å finne noe tenker jeg dette er verdt å undersøke. Vil råde deg til å ta opp dette med fastlegen og psykologen din. Så kan dere sammen finne ut av det. Du skriver at for en del år tilbake fikk hjelp av helsesøster på skolen du gikk på. Noe som hjalp i en del år, men at i den senere tiden har ting blitt vanskeligere igjen. Lurer veldig på hva som har gjort at ting har blitt vanskeligere? Maten i seg selv er kun et symbol på indre konflikter så når mattankene begynner å ta over er dette tegn på at du ikke har det bra på det følelsesmessige plan. For å komme ut at dette er det da nødvendig å finne ut hva som er årsaken til at det er vanskelig. Det er ikke alltid at det er en spesifikk ting, men summen av ulike vanskeligheter. Du viser stor selvinnsikt når det gjelder akkurat dette. For du skriver at det er når livet ikke går på skinner at tankene kommer. Jeg viser at du har kommet veldig langt på vei (selv om du ikke ser det slik). Dette er nemlig kjernepunktet til å bli frisk. For siden du ser sammenhengen har du mulighet til å gjøre noe med den. Du skriver at de føles ut som tankene har makt over deg. Tenker at ved å se nettopp dette er det du som tar tilbake denne makten. Ved å snu tankegangen til at det er du som bestemmer ufarliggjør du tankene. Vet at dette høres veldig enkelt ut og at når man står midt oppi det så virker det helt umulig. Til det vil jeg svare at det er det ikke. Det er mange der ute som kjemper slik som deg og her i IKS er vi levende bevis på at det går. Det går kanskje ikke første gangen, ikke andre eller tredje gangen, men en ting kan jeg love deg at hvis du fortsetter å kjempe slik du gjør nå så vil det gå. Det er viktig å huske på. Gjennom å gi kroppen for lite mat over lengre perioder så øker sjansen for at man vil sprekke. Noe du selv har opplevd, og når du da sprekker går du igjen over på ditt rigide regime med lite mat og mye trening. Noe av det viktigiske for å hindre slike episoder er å spise regelmessig og nok mat. Da vil du unngå lavt blodsukker. For du skriver selv at det er når blodsukkeret er lavt at du føler du mister kontrollen og spiser "forbudt" mat. Gjennom regelmessige måltider vil du kunne oppnå den kontrollen du strever for å oppnå. For når kroppen får nok næring vil tankene rundt mat og kalorier avvta. Vet at det å få til dette er vanskelig. Men som du selv skriver er du nå i en negativ sirkel som du ønsker å bryte. Mange har god nytte av samtaler med en ernæringsfysiolog. Der kan du få hjelp til å bli trygg på normal mengde mat samtidig få hjelp til å kunne kjøpe usunn mat uten å bli skamfull. Jeg vil råde deg til å ta kontakt med fastlegen din for å få en henvisning. Det er veldig godt å høre at du at fått god hjelp av en psykolog. Skjønner godt at du er fortvilet over at du ikke har økonomi nok til å fortsette. Du skriver at du har tatt dette opp, men følt at du ikke ble tatt på alvor og er redd for å bli avvist. Vil råde deg til å forsøke igjen. Siden jeg ikke kjenner psykologen din kan ikke jeg si noe om hva som vil komme ut av det. Men regner med at du er enig i at slik situasjonen er nå så har du det ikke bra og ved å ikke ta det opp vil ikke ting bedre seg heller. Tenker at psykologen, gjennom deres samtaler, skjønner godt at du har behov for hjelp. Du skriver at du har lav selvtillitt, noe jeg tenker at denne tanken om å bli avvist er en del av. Vet det er vanskelig å tro at man er noe og våge å ta plass. Fallhøyden virker så stor. Til det vil jeg si at du er verdt behandling like mye som andre er så mye som du kjemper mot dine tanker og følelser. Du skriver at legen din skrev en henvisning til et sykehus som sa du ikke var syk nok. Dessverre er det mange som opplever dette, noe vi i IKS er sterkt i mot. For vekt og psyke er to forskjellige ting. Vet ikke hvor i landet du bor, men jeg vil råde deg til å snakke med legen om dere kan søke på andre behandlingssteder. Du kan også søke på nettet selv etter aktuelle behandlingsstilbud. En annen mulighet er at du kan ringe oss på 22 94 00 10 så kan vi sende deg en liste over behandlingssteder i Norge. Det er viktig å huske på at den listen vi har ikke er uttømmende. Med det mener jeg at vi har kun oversikt over de store behandlingssinstitusjonenes tilbud så derfor er det en god ide å sjekke ut om det finnes andre lokale tilbud oss deg. Når det gjelder ventelister og psykologer med refusjonsordninger har legen din mye bedre oversikt enn det jeg har. Dette avhenger veldig fra sted til sted. For meg høres det ut som de har en lege som tar deg alvorlig i og med at han har søkt en gang for deg. Så ut i fra dette vil jeg tro at han skjønner at du trenger hjelp og for gjøre alt han kan for å hjelpe. Til slutt vil jeg berømme deg for den kampen du kjemper. Du spør til slutt om det finnes en løsning. Til det vil jeg svare at nei det finnes ikke en løsning, det finnes mange ulike løsninger. Din løsning er blant dem. Gjennom hjelp og støtte vil du finne nettopp din løsning, for den er der, akkurat som solen alltid skinner bak skyene man ser den bare ikke, ikke før vinden kommer med en hjelpende hånd å blåser skyene bort. Husk at hvis du lurer på noe eller trenger noen å prate med er det bare å ta kontakt. Det er derfor vi er her. Lykke til =)
|
|
