|
|
Fornuft og følelser
08.03.2010 18:12
|
Vil - vil ikke - Besvart 15.03.10
Forholdet til mat kan være vanskelig synes jeg, jeg er opptatt av å spise sunt og riktig etter hva som er anbefalt. Sjøl føler jeg ikke at jeg har en forstyrrelse, mens andre mener det - hvertfall at jeg er veldig opptatt av dette, slik at det ofte blir et evig diskusjonstema her hjemme hva vi skal ha til middag blant anna. Men slik jeg har det nå vil jeg ikke ha det lenger og vil gjerne kunne få til mer enn det jeg gjør. For jeg prøver å trene, men blir ikke fornøyd - jeg får ikke til så mye som jeg ønsker. Ofte kan jeg føle meg sliten, men jeg føler også at trening er godt, og at det går bra bare jeg får kommet i gang. Det jeg lurer på er åssen jeg skal finne motivasjonen til å gjøre noe med dette, da jeg ikke vil gjøre noe som vil gjøre meg større. For jeg mener jeg kan fortsette å leve slik, bare fått til å yte mer.. Jeg vet jo at man skal spise lite og ofte, men jeg spiser vel heller lite og litt sjelden, og heller mer til middag. Det har blitt sendt hendvisning til sykehuset hvor de jobber spesielt med spiseproblematikk, og jeg vil ha hjelp til dette, samtidig som sagt jeg ikke vil gjøre noe som gjør meg større. Ble dette forståelig??
|
Tina
15.03.2010 11:42
|
Vil- vil ikke
Hei. Ja, det ble forståelig. Ambivalensen du føler i forhold til dette, Vil- vil ikke, er gjennkjennelig for mange. Også i prosessen med å skulle få hjelp, men samtidig være redd for konsekvensene av å ta imot hjelpen. Jeg syns det er bra at du skriver du vil ha hjelp og jeg vet det kan være veldig vanskelig å være der du er nå. Du vil ikke lenger ha det slik du har det nå skriver du. Du er sliten og ønsker og yte mer. Du skriver at du ikke føler du har en forstyrrelse. Men jeg kan tenke meg at det vanskelige forholdet du har til mat, opptattheten av å spise sunt og riktig, og opptattheten av treningen tar mye energi fra deg. -Spesielt når du ikke blir fornøyd. Selvfølgelig blir du sliten av dette! Er det mulig for deg å godta at dette gjør deg sliten og kanskje senke litt på kravene du setter for deg selv? Å tenke at det er helt greit om du ikke har nådd de målene du har satt deg? Kanskje sette deg mål du kan leve med uten at det blir slitsomtfor deg. Jeg vet at det er vanskelig å omstille seg på denne måten. Men jeg tror at når du etterhvert er mer fornøyd med deg selv, vil du også få energi til å yte mer. Jeg tror det er lurt å ikke sette seg mål til å yte mer en hva som er godt for deg. Samtidig er det vel ikke alltid så lett å vite hva som er godt for seg. Du er opptatt av det som er sunt og riktig etter hva som er anbefalt. I vårt samfunn er det et utrolig stort landskap med anbefalinger fra alle kanter. En kan bli forvirret over hva som er ´riktig´og ´sunt´. Det du gjør nå er å spise lite og sjeldent selvom du skriver at du vet det er anbefalt å spise oftere. Du mister også energi av det lave matinntaket ditt. Syns det er bra at det er sendt henvisning for deg og at du er villig til å ta imot hjelp- selvom jeg skjønner ambivalensen din med at du ikke vil gjøre noe som gjør deg større. Vær åpen om frykten din til de du eventuelt møter i behandlingen. Det er DIN behandling og den skal føles så riktig den kan for DEG. Om du ikke skulle få plass, som mange dessverre ikke gjør, så ikke gi opp på å skulle få hjelp. Vi trenger støtte fra andre mennesker for å komme oss ut av slik vanskelig situasjon. Du viser mot og styrke ved å skrive inn her og ved å be om hjelp. Ikke nøl med å ta kontakt, her i IKS, mennesker rundt deg og i behandlingsapparatet. Vennlig hilsen Tina
|
|
