|
|
meg
19.04.2010 16:15
|
sans titre. Besvart 20.04.10
hei. jeg er en jente på 16 og et halvt år. bor i utlandet sammen med flere andre jenter, utveksling. så dvs jeg ser fsmilien min og mine gaml evenner i norge kun noen få ganger i året. har så lenge jeg kan huske vært misfornøyd med utseendet, da med fokus på kroppen. kan huske jeg sto og veide meg selv i smug på badet allerede på barneskolen. vanskelig å si når det begynte, vet ikke engang hva Det er, men helt siden ungdomsskolen har jeg hatt "issues". er veldig flink på skolen, klarer meg ganske godt sosialt sett og har et veldig veldig bra forhold til familien min. jeg er som oftest glad, eller pleide vel å være det, men har merket de siste mndene etter at jeg flyttet fra norge (bor på internat, må være inne på rommet kl 22.00 på kvelden, da får man mye tid til å bare være med seg selv og tenke) at jeg har våknet opp og ikke ha ville gå på skolen, noe som er ulikt meg, eller rett og slett bare våknet opp og vært i et veldig dårlig humør, noe som er helt nytt for meg. etter sommeren skal jeg flytte i leilighet med en annen jente, og jeg gleder meg veldig. men jeg bekymrer meg litt over hvordan det kommer til å bli, med tanke på meg selv, og hvordan jeg kanskje har et litt skrudd forhold til dette rundt mat osv. i 10. klasse nevnte jeg for første gang til bestevenninnen min dette med problemene jeg hadde med mat. etter hvert har jeg nevnt det til enda flere venner, ikke så mange, bare de nære. men jeg føler av og til en trang til å snakke med noen om det, kanskje noen som har opplevd eller er i samme situasjon, for jeg er ikke dum, jeg skjønner at tankene jeg tenker er rimelig farlige eller skadelige for meg selv, men det er akkuratt som om jeg mister vettet litt av og til, for jeg vil jo ikke bli syk, men jeg vet jo meget godt at det strider mot all fornuft å stikke en finger i halsen. jeg har fortalt til venninna jeg skal bo med ogsa at jeg har hatt problemer, men hver gang jeg forteller det til noen så snakker jeg i fortid, jeg forsikrer dem om at alt er bra nå. men sanneheten er vel at det bare har blitt verre. etter jeg flyttet til utlandet har jeg lagt på meg en del, har ikke vært så mye i fysisk aktiviitet, pluss jeg har spist mye. jeg er veldig glad i å spise mye, og søtt. men jeg er ikke overvektig. etter jul begynte jeg å trene igjen, noe jeg pleide å gjøre i nroge, pluss slanke meg med maten. men jeg holder aldri lengre enn en liten stund. noen ganger spiser jeg masse, alt for mye. og da kommer skyldfølelsen. og for noen uker siden gikk det opp for meg at jeg faktisk måtte prøve å spy. jeg har gått mange dager fram til nå og stukket fingre i halsen, og brukket meg så mange ganger at jeg har fått vondt i halsen. men jeg har aldri klart å kaste opp, noe som jeg ble sint på megselv for, men jeg skjønner jo det er en bra ting. jeg har prøvd detox, prøver av og til å gå dager uten å spise noe, eller kun drikke vann. jeg teller kalorier de gangene jeg bestemmer meg for å ha diett, jeg har tatt med meg mat, særlig dessert, opp på rommet, tygget i meg som en gal for så å spytte det ut igjen. og det blir så slitsomt. selvom jeg føler meg fantastisk flink og suksessfull, at jeg har klart noe veldig viktig, hvis jeg går ned eller klarer å spise lite/ingen ting og trene mye, så slo det meg i går at kanskje dette ikke er helt bra. at kanskje jeg må gjøre noe med det. for jeg vet ikke hva det er jeg har, men jeg lurer på om det kanskje ikke er helt bra eller normalt. i går fikk jeg høre at bestevenninna mi i norge er ganske lei seg for tiden, og jeg fikk lese et brev hun hadde skrevet til en venninne av oss, hvor hun fortslte alt hun hater ved seg selv og kroppen sin. hun teller kalorier, trener manisk mye, og kutter ut matvarer, og føler seg som en stygg person som bare feiler. så når jeg leste dette brevet så tenkte jeg at stakkars jente, dette er ikke helt bra. og en stund etterpå så skjønte jeg at hvis hun er syk, ja da er hvertfall ikke jeg helt frisk. dette ble masse rabbel, men jeg bare vet ikke hva jeg skal si. jeg trenger kanskje hjelp, men jeg er så usikker på om jeg overreagerer på meg selv, hvis dere forstår. kanskje sånn jeg har det ikke er noenting i forhold til de som er ordentlig syke. noen ganger har jeg jo perioder hvor jeg nesten kan drite litt i dette med mat, og det er så utrolig deilig. men likevel så har jeg den evige skyldfølelsen som gnager. jeg føler meg stygg og vil ikke kle meg fint på skolen fordi jeg ser ikke vitsen, orker ikke prøve klær i prøverommet for ds vil jeg bare grine, bortsettfra på "de gode dagene". kan noen hjelpe meg? jeg har ingen å snakke med, eller fortelle til. jeg er redd de vil se annerledes på meg om de visste. er jeg syk? trenger jeg hjelp?
|
Therese
20.04.2010 20:33
|
Sans titre
Hei Det høres ikke ut som du har det så greit. Som du sier er det ikke greit å gå med alle disse tankene alene. Derfor er det kjempe bra at du skrev inn til oss. Det å skrive er en god måte å få sortert følelsene. Det hjelper en til å se på seg selv i et utenfra perspektiv og da blir man ikke så opphengt i egne tanker og følelser. Vet ikke om du følte deg bedre etter å ha skrevet inn til oss? Hvis du følte deg hjalp så kan det å skrive dagbok eller dikt være noe som kanskje passer for deg når du trenger å få utløp for alle følelsene og frustrasjonen. Vi i IKS har også et medlemsblad som vi gir ut 4 ganger i året, hvor alle tekstene er skrevet av våre medlemmer. Grunnen til at jeg sier dette er at siden du bor langt hjemmefra og det ikke er så lett å ringe hjem så kan dette være en måte å "prate" ut med noen på. Du lurer på om du overreagerer, noe jeg vil si at du ikke gjør. Du og dine problemer er like mye verdt som andres problemer. Du skriver at du alltid har vært en flink pike noe som er veldig vanlig for de med spiseforstyrrelser. Det som ofte skjer med de som er vandt til å være flinke og ikke til bry for noen er at når de får det vanskelig så skyver de problemene bort ved å si at sikkert ikke er noe viktig og at man overreagerer. Vet ikke om dette gjelder deg. Men vil at du skal vite at vi i IKS tar deg og dine problemer på alvor og du er ikke noe mindre verdt eller en mindre god venninne fordi du har det vanskelig. Vet det høres klisjéaktig ut, men alle går gjennom vanskelig perioder i livet. Du skriver at du nettopp at du har fått vite at din venninne også sliter med mat og at det første du tenkte var "stakkars henne". Tror du ikke hun og dine andre venninner ville sakt det samme om deg hvis de viste om dine problemer? Lurer veldig på hva som gjør at maten tar så mye plass. Hva var det som gjorde at maten ble så viktig? Grunnen til at jeg lurer på det er at maten i seg selv kun er en uttrykksform, en redningsbøye, for de problemene som ligger under. Det å ta avstand fra mat eller overspise blir da en måte å ta avstand fra problemene på. Dette er som du sikkert har merket en kortvarig løsning. For tankene kommer tilbake når man slutter å missbruke maten. Etter så mange år er det ikke sikkert disse tankene ligger i bevisstheten. Derfor kan en nyttig øvelse være når matsuget eller frykten for mat melder seg å forsøke å stoppe opp og tenk, hva er det egentlig jeg trenger nå? Er det trøst, omsorg, en skulder å støtte meg på eller noe helt annet. Jeg vet at det er veldig vanskelig, men klarer du det ikke på første forsøk så prøv i igjen, øvelse gjør mester. En annen ting du kan tenke over er hva som skal til for å bryte den vonde sirkelen når du sitter der med maten. Ditt forhold til mat er som du selv sier ikke helt normalt og slik jeg forstår deg har problemene blitt verre etter du flyttet. Når du nå har flyttet til utlandet, ut av dine trygge omgivelser så er det ikke så rart at matmissbruket øker. Det er den mestringsstrategien du kjenner. Slik jeg forstår deg så er mat for deg et symbol på trygghet og kjærlighet. Noe av det som er avgjørende for å blir kvitt en spiseforstyrrelse er å dekke de behovene maten står for på andre områder i livet. Så mitt spørsmål til deg blir da vet du om andre områder i ditt liv som du kan få den tryggheten og kjærligheten maten representerer? Dette er et stort og vanskelig spørsmål som kan berøre mange såre områder. Derfor er mitt råd til det å forsøke å oppsøke hjelp. Skjønner det er vanskelig når du bor i et fremmed land. Vet ikke hvordan helseapparatet er ved den skolen du studerer på, men de fleste Universiteter og Collages i utlandet har tilbud om psykologer. En psykolog ved ditt studiested vil også kunne opplyse deg om eventuell tilretteligning de kan tilby for å gjøre den studiehverdag så bra som mulig. I tillegg til psykolog der du bor så vil jeg opplyse om at vi i iks har selvhjelpsgrupper som går over internett. Epostgruppene følger mest mulig den samme strukturen som de vanlige gruppene våre. Hver gruppe har 4-5 deltakere. "Møtene" skjer i et lukket forum via epost. En fast dag i uka skal deltakerne sende inn sitt hovedinnlegg. I løpet av de tre neste dagene skal de sende minst ett svar til hver av de andre i gruppa. Vi antar at hver deltaker vil bruke 2-4 timer i uka på dette. Medlemmene binder seg i første omgang til å delta i gruppa i 3 måneder. Gruppa varer deretter så lenge deltakerne ønsker det. For mer informasjon og påmelding se vår internettside (under tilbud). Vi tilbyr også helgekurs hvis du har mulighet til å komme hjem en helg. I tillegg arrangerer vi sommerleir i slutten av juli som jeg vil anbefale deg å ta en titt på. For mer informasjon se vår nettside. Håper at dette svaret er med på å gjøre ting litt klarere. Husk du er ikke alene og det er bare å ta kontakt med oss hvis det skal være noe (tlf 22 94 00 10). Vil også anbefale deg å ta en titt på våre tilbud (kurs, temakvelder, sommerleir o.l) på våre nettsider. Lykke til =)
|
|
