|
|
Malin
25.04.2010 16:17
|
Hva feiler det meg? Besvart 05.05.10
Hei, Jeg er ei jente på 19år, fyller 20 dette året. Jeg har lenge lett etter en måte å få hjelp på, uten å måtte snakke med en person facetoface ettersom jeg ikke vet hvem jeg evt. skulle kontaktet for å bli tatt seriøst. Synes det er vanskelig å få noen til å forstå hvordan jeg virkelig har det og hva jeg mener og føler. Har lenge delt disse problemene med mammaogpappa og delt frustrasjonen med venninner. Likevel føler jeg ikke at jeg kommer noen vei. Jeg har hatt et vanskelig forhold til mat så lenge jeg kan huske. Det hele startet på barneskole, ungdomsskole da jeg pleide å kaste matpakken, spiste lite og var ikke særlig sulten i det hele tatt. Flere familiemedlemmer, venninner, og foreldre til venninner har lurt på om jeg hadde anoreksi. Mamma og pappa syntes også jeg var veldig tynn. Jeg husker godt at jeg gråt mye over dette da de andre jentene med former osv. lo litt av meg. Jeg måtte alltid gå på barneavdelingen, mens vennene mine gikk på tenårings- og dameavdelingene og kjøpte klær. Puberteten kom også veldig sent i gang. Jeg hadde ikke pupper og fikk heller ikke mensen før jeg gikk i 9-10klasse. (var snakk om å ta hormonpiller for å sette det i gang, men det ble med praten). Da jeg startet på p.piller begynte jeg å utvikle meg, jeg fikk antydning til pupper og lettere former. Da jeg gikk første året på videregående mente folk jeg så sunn ut, altså hadde litt kjøtt på kroppen og var ikke direkte tynn lenger. Det var da det hele startet, så fort jeg la litt på meg (som jeg mener) fikk jeg helt angst og var redd for å bli feit. Gjorde alt for å gå ned og bli tynn og fin. Har prøvd utallige pillekurer fra den tid og går fortsatt på mye rart jeg nesten ikke vet hva er lenger. Prøver alt jeg tror fungerer. Mins jeg fant det som liksom var min vekt, selv om jeg ikke likte hvordan kroppen så ut. Jeg gikk gjennom en vanskelig periode med kjærlighetssorg og følelsen av å ikke være bra nok etter brudd med kjæresten i slutten av 3året på videregående, og jeg raste ned i vekt, og folk snakket til meg om det. Mensen uteble også. Da jeg fikk meg jobb i slutten av august 2009 gikk jeg fort opp. Begynte å trene litt og jobben består av mye bæring, men vekta og utseendet ble bare dritt. Det gikk bare opp og opp og spiste bare mer og mer. I dag veier jeg så mye jeg aldri har veid i hele mitt liv, (enkelte perioder kan jeg bli veldig fort mett, mens resten av tiden er jeg evig sulten og når jeg er mett stapper jeg bare i meg mer til jeg blir kvalm). Nå går jeg blant annet på noen piller som skal øke forbrenningen. Har gått på disse i et par måneder. Jeg kan starte med å spise 2skiver til frokost, fortsetter med 2til og ender med å spise for mye. (samme gjelder midddag og andre måltider) Det kan gå 1-2t og jeg er kjempe sulten igjen og magen romler. Samtidig kan jeg gå 4-5 ganger på do hver dag med vanlig, fast avføring. Liker sunn mat. Favoritt på skiven/knekkebrødet er brunost, makrell i tomat, gulost++ Liker å trene og synes det er gøy, kan gå å glede meg til en dag jeg og ei venninne skal på en time, men rett før ombestemmer jeg meg og gidder/orker ikke.. er utrolig tiltaksløs.. Jeg spiser selv om jeg er stappmett og jeg får vondt i magen og blir kvalm. Sliter med depresjoner og bekymrer meg for alt og ingenting hele tiden. Største problemet er vel at jeg tenker på mat og kropp hele tiden. Jeg klarer ikke gå på butikken uten å handle med meg noe hjem. Må ikke være godteri, men kjeks, rundstykke, type middagsmat.. ja mat uansett slag. Jeg er helt gira på å få puttet dette i meg, men får alltid like mye skyldfølelse etter jeg hadde spist opp. Først og fremst synes jeg mat er veldig godt og kan gå og glede meg til å komme hjem for da kan jeg spise, og tenker hele tiden på hva slags mat jeg evt. kan lage. Jeg blir glad av å spise, og føler det gir meg et slags kick. Noen ganger når jeg sitter hjemme begynner jeg å bli rastløs selv om jeg holder på noe og begynner å lete etter noe å putte i munnen, trenger ikke en gang inneholde sukker, bare det er noe. Har perioder hvor jeg prøver meg på ekstrem slanking(uten å lykkes, men føler trang til å gjøre det), og andre perioder med ekstrem overspising. Familien min er fullt klar for hvordan jeg føler det og hvor mye jeg snakker og tenker på dette med mat og forholdet til kroppen min. De blir bekymret, men føler ikke de tar det helt på alvor. Det kan jo komme av at jeg faktisk ikke er tykk eller tynn men sunn og helt ok kropp og ser derfor ikke på dette som noe problem. Men jeg ser noe helt annet når jeg ser meg i speilet enn det de mener de ser. Og hvordan jeg føler meg er helt ubeskrivelig til tider. Jeg kan sitte en hel kveld på nettet, lese i blader og lignende for å finne måter å se bra ut på, bli tynn og fin osv osv.. Det går helt ærlig ikke en dag uten at jeg tenker på dette. Jeg har lenge slitt med jernmangel også og er utslitt hele tiden. (har ikke fått noe svar på hva denne utmattelsen er for noe av legen heller). Ser ingen grunn til å ta opp dette med fastlegen min ettersom ingen andre ser problemet slik jeg ser det. Jeg ikke er direkte overvektig/undervektig og ser heller ikke syk ut, men det hjelper likevel ikke meg. Føler ikke legen kan hjelpe meg videre, hun kommer sikkert bare til å si det bare er å slutte å tenke så mye på det, begynne og trene, blablabla og ikke ta det alvorlig. Akkurat som mine foreldre alltid sier. Når det gjelder vekten går jeg opp og ned hele tiden. Kan vareiere noen kilo fra den ene dagen til den andre. Jeg forstår ikke.. jeg småspiser hele tiden og klarer ikke lavære. Kan være flink enkelte dager og spise mye frukt og grønt i stedet (elsker jo slikt, og er ikke særlig glad i fastfood og direkte usunn mat) men på slutten av dagen får jeg helt panikk og bare må ha litt sjokolade eller et glass brus så føler jeg med bedre. Jeg vil jo ned i vekt og ønsker ikke å spise det jeg innimellom putter i meg som er usunt eller de fire brødskivene ekstra... Jeg bestemmer meg for å slutte med småspisingen en dag, men "glemmer" det ut veldig snart og er tilbake på "sporet". Jeg klarer virkelig ikke å komme meg ut av dette, og kjøper og lager mye mat og godt hele tiden. Det har med jevne mellomrom hendt at jeg har gått helt berserk og bare stappet i meg en hel haug. Ofte er når jeg sitter alene spiser jeg opp alt sammen på kort tid. Den siste tiden har spisingen min kommet helt ut av kontroll! Jeg er nesten hele tiden oppblåst på grunn av de dårlige spisevanene mine, jeg vet at jeg ikke har godt av det og jeg får utrolig dårlig samvittighet og selvfølelse etter en av disse matorgiene mine, men jeg klarer bare ikke å stoppe! Bestemmer meg ofte for å satse på sunn slanking, trening og sunn mat. Den første dagen starter bra, jeg kjøper inn frukt og grønt jeg kan småspise på når jeg må spise noe, men noen ganger MÅ jeg liksom bare spise noe annet alikevel, selv om jeg egentlig ikke er sulten. Og da spiser jeg gjerne fort, sitter ofte alene, og spiser alt jeg har kjøpt, for eksempel en hel sjokoladeplate, en rett med pasta o.l. til tross for at jeg faktisk er både mett og kvalm. Jeg ønsker virkelig å komme meg ut av dette helvette, men alt virker håpløst! Føler jeg har prøvd å finne løsninger siden første året på videregående. Jeg har ingen kontroll, og alt som betyr noe i livet mitt er mat og kropp/utseendet. Noen tips om hva jeg kan gjøre selv? Noen dager kan jeg ha glad-dager og føle at jeg ser bra ut, mens resten av dagene er alt et helvette og kan lett bryte ut i gråt av fortvilelse. Jeg er misfornøyd med kroppen min, dette ødelegger livet mitt. Håper dere kan hjelpe meg litt. Hvordan kan jeg få hjelp? Hvem skal jeg kontakte? Hva er det som feiler meg, lider jeg av noen sykdom? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Gruer meg til å vise meg i bikini til sommeren, hater å gå med klær som viser fettet mitt osv.. Om jeg ser bra ut føler jeg meg ikke bra. Uansett hva! jeg går meg selv på nervene og har vært på grusomme tanker før.
|
Maria
05.05.2010 15:14
|
Det er ikke noe galt med deg
Kjære Malin. Tusen takk for at du skriver i nettforumet vårt og tusen takk for den utførlige beskrivelsen av dagene til en som sliter med en spiseforstyrrelse. Det er mange som kjenner seg igjen i det du skriver. Og når du skriver i nettforumet, kan andre se at de ikke er helt alene. Og du skal vite at du ikke er alene og at det ikke er noe galt med deg. Det du beskriver er hvordan man lever når man har en spiseforstyrrelse. I IKS har vi følgende definisjon: Man har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt går utover livskvalitet og fungering i hverdagen. Ut fra din beskrivelse virker det som om tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt styrer mye av livet ditt. Du skriver også at det ødelegger livet ditt. Når man overspiser slik som du beskriver, så er det for å døyve eller slippe unna vonde tanker og følelser. Man misbruker mat og bruker dette for å overleve i hverdagen. Ved å fokusere ensidig på mat, kropp og vekt, slipper man å forholde seg til andre ting man sliter med i livet. Skyldfølelsen ved å spise og følelsen av å aldri se bra nok ut, er også vonde følelser som kan gjøre at man overspiser enda mer. Det er en vond sirkel. Du skriver at du er utslitt hele tiden. Min erfaring er at da jeg gikk rundt med alle tankene rundt mat, kropp og vekt og hele tiden følte at jeg ikke var bra nok og samtidig hadde skyldfølelse og kritiserte meg selv for hver minste ting jeg spiste eller gjorde, så gikk all min energi med til dette. Uansett hvor mye jeg spiste eller hvor "sunn" jeg så ut på helsesjekkene hos legen, så brukte jeg all min energi på tankene og de vonde følelsene. Det startet i det øyeblikket jeg åpnet øynene og husket at jeg hadde overspist dagen før. Og det fortsatte med tanker om hvor lite jeg skulle spise den dagen, hvor mye jeg skulle trene og hvor tjukk jeg så ut. Før jeg kom meg ut av huset på morgenen, var all energi borte og jeg hadde bare lyst til å krype under dynen igjen. Og en dag klarte jeg ikke å gå ut. Da hadde jeg holdt på i 12 år og jeg klarte ikke å gå på jobb. Det var da jeg innså at jeg måtte gjøre noe. Og jeg ringte til IKS og fastlegen min. Begge telefonene var gode valg. Hos fastlegen møtte jeg forståelse og fikk den tiden jeg trengte på å bli frisk. Hos IKS møtte jeg mennesker som visste hva jeg snakket om og som kunne sette seg inn i min situasjon på en helt annen måte enn de som ikke har eller har hatt en spiseforstyrrelse. Du skriver at du snakker med familien og vennene dine. Det er bra at du er åpen på det du sliter med. Og samtidig er det vanskelig for andre som ikke går gjennom det samme å sette seg inn i det. De kan bare svare ut fra seg selv og for dem så har det kanskje fungert bra ikke å ta ting så alvorlig å fokusere på noe annet. Men du vet at det ikke fungerer og du er den eneste som kan ta vare på deg selv fullt og helt. Men det betyr ikke at det ikke går an å få hjelp på veien. Hvis du føler at din fastlege ikke tar deg på alvor (og jeg ville gjort et forsøk først), så kan du bytte fastlege og ikke gi deg før du finner en som har forståelse. På internettsiden til din helseregion er det en oversikt over psykologer, se for eksempel www.helse-sorost.no Det som er viktigst med en psykolog, er å finne en som du har god kjemi med og som du stoler på. Det kan være litt prøving og feiling og da er det viktig ikke å gi opp eller tro at det er deg det er noe galt med. Mange har erfaringer med å bytte psykologer. Mange har også hatt god hjelp av andre former for behandling; psykomotorisk fysioterapi, psykodrama, coaching, kinesiologi, homøopati, gestaltterapi, integrativ behandling etc. Hvis du ønsker å vite mer om de ulike behandlingsformene ligger det mye på internett. Når du ser noe som du mener kan passe for deg, så kan det være lurt å prøve å snakke med noen som har prøvd det. Ring gjerne til vår Info- og krisetelefon, 22 94 00 10. Den som svarer kan ha vært gjennom ulike former for behandling og kan svare ut fra sine egne erfaringer. Jeg hadde også stor glede og forsto mye da jeg leste boken "Når følelser blir mat" av Karin Christensen. Den kan du bestille her: http://www.ilab.org/db/book1175_14319.html Hvis du vil snakke med noen, er du mer enn velkommen til å ringe vår Info- og krisetelefon på 22 94 00 10, eller det lokallaget som er nærmest der du bor. IKS tilbyr blant annet selvhjelpsgrupper, kurs, temakvelder og sommerleir. Til slutt vil jeg si at det er fullt mulig å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Det finnes det mange gode eksempler på hos IKS og ellers i samfunnet. Varme tanker fra Maria.
|
|
