|
|
Jente 18
10.07.2010 23:59
|
Min Anoreksi har gitt min elskede søster bulimi. Besvart 12.07.10
Hei. Jeg har det så vondt akkurat nå, for jeg har lovet å holde på en hemmelighet som spiser meg opp innvendig og som er for vond for meg å bære alene. Selv om ingen leser dette eller svarer meg, så føles det godt å skrive tankene mine ned. Jeg har siden jeg var 11 år hatt anoreksia. Det har fullstendig ødelagt meg og mitt liv. Hele min ungdomstid har gått med til årslange opphold på barneavdeling, psykiatrisk sykehus og psykologtimer, i tillegg til en konstant kamp inni meg; Mellom den delen av meg som vil være frisk og normal og den delen som aldri gir seg, som gjør meg tynenre og tynnere og sykere og sykere og får fullstendig overtaket på meg. Nå er jeg 18 år, og er på god vei ut av anoreksien, i den forstand at jeg i hvert fall ikke er sykelig undervektig lenger eller må tvinges i mat gjennom sonde ellrr er innlagt. Jeg blir nok aldri kvitt anoreksien, men jeg håper jeg kan klare å leve med den og holde meg så godt som "frisk". Det trodde jeg hvert fall til for noen dager siden... Min sykdom har gått hardt innpå min familie, spesielt min søster. Vi har et veldig nært forhold, og hun har støttet meg enormt gjennom alle disse årene. Hun har alltid vært den som har gitt meg lysten til å leve, fylt mine tunge dager med latter og glede og hun har vært mitt forbilde og min grunn til å kjempe videre. Jeg visste ikke hvor hardt dette med meg har gått innpå henne før hun for litt siden åpnet seg for meg og fortalte meg det; Hun har utviklet bulimi. Hun har de siste årene slitt med sitt selvbilde, og har vært på grensen til å utvikle anoreksi flere ganger. Men nå fortalte hun meg at de siste to årene har hun hatt bulimi. Jeg ble helt revet i stykker innvendig da hun satt og gråt og fortalte meg om det, og jeg kan ikke slutte å klandre meg selv for at min sykdom og mitt liv har ødelagt henne også. Jeg ser at hun har det vondt og vanskelig, men hun vil ikke la meg fortelle noen andre om det eller skaffe henne profesjonell hjelp. Hun sier igjen og igjen til meg at det ikke er min skyld, men det er jo det det er. Hadde det ikke vært for meg, så hadde hun antakelig vært en frisk, normal og livsglad ung dame. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne, for jeg har ikke erfaring med denne typen spiseforstyrrelser, og jeg er redd for at hennes kamp skal vekke min indre kamp til live igjen og gi meg tilbakefall. Jeg ser hvordan hun sliter, og jeg føler meg helt maktesløs, uten mulighet til å hjelpe henne. Jeg har så lyst til å fortelle det til noen, men jeg har lovet å ikke gjøre det. Hun er redd at dette vil knekke mine tapre foreldre som heller ikke har hatt det lett de siste syv årene. Hun sier at det er hennes skyld, at hun ikke er viljesterk nok og at hun skal klare dette alene, men jeg kan av erfaring si at det sjelden går bra. Hun overspiser, tar avføringspiller og slankepiller, og hun trener som en besatt. Så kommer det dager der hun er helt innesluttet og ikke spiser noe i det hele tatt. Hun sier at hun faster for å rense kroppen og få en "ny start", at hun skal klare å motstå sykdommen i morgen. Men det skjer ikke, neste dag er det like ille. Det er en ond sirkel, en ond sirkel jeg selv har blitt dratt ned i og så vidt klart å komme meg ut av. Jeg er så bekymret for henne. Jeg klarer knapt å tenke på annet. Og min kjære søster som alltid var så sprudlende og glad er blitt en helt annen. En dyster og mutt og trist innestengt sjel redd for å leve. Når hun går ut av døren er jeg redd hun skal flykte fra seg selv og livet, at hun gir opp og ikke vil leve mer. Og alt er min skyld. Jeg hater meg selv og er livredd for at dette vil knekke oss begge. Vi har allerede tapt så mye, gått glipp av de gledene og opplevelsene som jenter på vår alder tar som en selvfølge. Jeg vil ikke la henne ødelegge seg selv slik jeg ødela meg selv. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Er det noen der ute som kan hjelpe meg?
|
Maria
12.07.2010 21:59
|
To søstre - to mennesker
Kjære jente. Tusen takk for at du åpner deg for nettforumet og deler såmange av dine vonde tanker. Ut fra det du skriver ser jeg at du har stor omsorg for din søster og er veldig glad i henne. Jeg ser at du mener det er din skyld at søsteren din har fått bulimi og at du ikke tror på henne når hun sier at det ikke er din skyld. Det er tøft å leve med slike tanker, tøft å leve når man tror at man har ødelagt en annen persons liv. Du skriver at "hadde det ikke vært for meg, så hadde hun antakelig vært en frisk, normal og livsglad jente". Og jeg skjønner at det kan virke slik. Men min erfaringer at det er umulig å vite hva som hadde skjedd hvis ikke det hadde vært for deg. Søsteren din kunne ha fått en spiseforstyrrelse helt uavhengig av deg. Hun sier at hun har slitt med selvbildet, og det i seg selv kan være nok til å utløse en spiseforstyrrelse. En annen erfaring jeg har gjort er at søstre er to forskjellige mennesker. Selv om dere er søstre og har vokst opp i samme familie, så er dere to forskjellige mennesker. Og det som har vært riktig for deg, kan være at det ikke helt passer for din søster nå. For henne er det akkurat nå slik at hun ønsker ikke noen hjelp. Og når et menneske så klart uttrykker at hun ikke vil ha hjelp, er det viktig å respektere det. Men det betyr ikke at det ikke er noe du kan gjøre. Et menneske som er langt nede, trenger noen som er der som en støtte og viser at de er glad i dem uansett hva de gjør. De trenger noen som de kan stole på uansett hva de forteller og en som ikke dømmer dem. Her har du en unik mulighet siden du skriver at dere er så nære. Når det gjelder å få profesjonell hjelp, så finnes det mye god hjelp å få. Og hvis du beholder det nære forholdet til din søster, så kan du få mulighet til å fortelle om hva som har fungert for deg uten at fokuset hele tiden ligger på at hun må få hjelp. På den måten får hun en mulighet til å sakte men sikkert, selv komme til et ønske om å få hjelp. Hvis du beholder det nære forholdet, vil du også raskt kunne fange opp om det er en åpning for å motta profesjonell hjelp. Og når det er en åpning, vil hjelpen kunne fungere slik den skal. Du skriver at du ikke vet hvordan du skal hjelpe henne fordi du ikke har erfaring med bulimi. Men bulimien eller anoreksien er bare ulike måter å misbruke mat og kropp på. Det er krykken som gjør at man overlever. Man bruker mat, ikke mat, oppkast, trening for å døyve de vonde følelsene. Det vonde som man føler at man ikke takler. Du har taklet det ved å ikke spise og din søster takler det ved å overspise/kaste opp/trene. Så vår erfaring i IKS er at uavhengig av type spiseforstyrrelse, så er det det samme som skjer. Og jeg kan ha fellesskap og forstå en som sliter med en annen type spiseforstyrrelse enn den jeg selv hadde. Det handler ikke om maten, det handler om følelsene og de tingene i livet som gjør at man har behov for å misbruke mat. Og det er her vi kan være støtte for hverandre. Det er her du kan snakke med din søster. Kanskje finner dere et fellesskap i tingene dere sliter med hver for dere, hvordan familien har fungert, bekymringene for deres foreldre. Det høres ut som om du og din søster er veldig glade i hverandre, at dere bryr seg om hverandre. Og akkurat det er en styrke dere har. Og den kan dere bruke til noe bra. Hvis dere klarer å komme forbi de verste bekymringene for hverandre, så kan dere finne styrke i fellesskapet dere har. Dere kan dele sorger og gleder istedenfor å fokusere på skyldfølelse (for hverandre og foreldrene deres). Du spør om det er noen der ute som kan hjelpe deg. Det er umulig for oss å vite hva som er best for deg og din søster. Det eneste vi kan gjøre er å dele av våre erfaringer. Og gi dem til dere, så dere selv kan finne veien. Hver for dere og sammen. Hvis du trenger å snakke med noen, er du hjertelig velkommen til å ringe vår Info- og krisetelefon 22 94 00 10. Du kan også komme til kontoret vårt for personlig samtale (for din egen spiseforstyrrelse). Din søster er også hjertelig velkommen, men hun må finne veien til oss selv når det er rett tid for det. Og akkurat nå, høres det ikke ut som hun er åpen for det. Jeg ønsker deg lykke til videre. Varme tanker fra Maria.
|
|
