|
|
utslitt og redd
19.07.2010 02:08
|
Bulimi - et rent helvette. Besvart 26.07.10
Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. jeg er så lei, så ufattelig lei. Jeg er en jente på 20 år, og sålenge jeg kan huske har jeg hatt et anstrengt forhold til mat. Jeg skulle alltid være sunn, mens alle vennene mine kjøpte seg sjokolader på butikken gikk jeg å lette etter elper og pærer. Jeg husker den første dagen jeg kastet opp. Jeg hadde vært hos en venninne og bakt en deilig kake vi hadde kost oss med. Den siste tiden hadde disse kosekveldene blitt en vane, og jeg begynte å bli litt bekymret for vekten min. Da jeg kom hjem til meg selv slo det plutselig en tanke ned i meg, "jeg kan jo prøve å kaste det opp" - en gang kunne da ikke skade? Da jeg var ferdig ble jeg helt fra meg. Dette skulle aldri skje igjen! Aldri si aldri... Nå har dette helvettet vart i omlag 6 år. Det startet smått, og vokste seg større og større. Nå er det så ille at jeg kan gå på butikken for å kjøpe meg mat som jeg vet jeg kommer til å kaste opp igjen. Jeg kan utsette avtaler bare fordi jeg har lyst til å spise noe som kan komme opp igjen. Jeg har ødelagt meg selv. Jeg har ikke lyst til å fortsette sånn her, jeg vet nå at jeg ikke klarer å komme meg ut av dette alene... En ting jeg ikke har lyst til er å fortelle familien min om det.. de vil bli så skuffet, og jeg får vondt inni meg av å tenke på hvor skuffet de kommer til å bli over meg. Bekymringen, blikkene, snakkingen om meg mens de tror jeg ikke følger med.. Det kommer til å komme som et sjokk på dem - jeg er jo lille jenta deres som alltid har vært sunn og frisk. Jeg vil ikke ødelegge livet til andre mennesker fordi jeg ikke kan ta vare på meg selv.. Det hadde vært så godt å kunne prate med mamma om dette, men jeg vil ikke gjøre henne bekymret. Hun fortjener ikke det... Snart er det studiestart, og det er noe jeg virkelig vil gå inn for - gjøre det best mulig. Med denne bulimien hengende over meg blir jeg redd. Har planer om å flytte om et par måneder, noe som vil si at jeg kommer til å trenge å jobbe ved siden av studiene. Når skal jeg få tid til å gå til psykolog? Jeg har lite tid som det er, ikke har jeg råd til det heller. Jeg er så bekymret for fremtiden... Hvorfor har jeg endt opp med bulimi? Jeg har utrolige venner som alltid er her for meg, jeg har en familie som elsker meg og alltid vil mitt beste. Jeg kjenner ikke meg selv lenger. Ikke i det hele tatt. Den personen jeg stoler minst på i verden er meg selv.
|
Tina
23.07.2010 14:29
|
Bulimi- et rent helvete
Hei du som er utslitt og redd. Det kan jeg skjønne at du er når jeg har lest innlegget ditt. Bulimi kan oppleves som et rent helvete. Store deler av ungdomstiden din har du slitt med bulimi. I denne tiden foregår mye av identitetsskapingen. Jeg tror deg når du sier at du ikke kjenner deg selv. Vit at du er så mye, mye mer enn din egenbeskrivelse av en utslitt og redd bulimisk 20åring som ikke kan ta vare på seg selv. Blant mange andre kvaliteter du innehar ser jeg gjennom innlegget ditt at du er en ung omsorgsfull dame med masse omtanke for dine medmennesker. Du er så ivaretagene at du skriver at du ikke vil ødelegge andres liv med dine problemer.. Personlig mener jeg at du tilsidesetter viktigheten av din egen livskvalitet ved å holde tilbake dette vonde for moren din - når du selv syns det hadde vært godt å prate med henne. Bekymret vil hun ja sikkert bli, men det har hun da også grunn til å være. Kan det tenkes at hun kunne ha sett det som en tillitserklæring om du åpner deg opp for henne? Avgjørelsen om å fortelle henne eller ikke må du vurdere helt selv. Jeg ser at du gjør deg opp mye tanker rundt dilemmaet. Jeg har selv opplevd smerten ved å føle på det du frykter av andres bekymring, blikk og snakk som konsekvenser av at flere personer vet. Jeg tenker det kan være greiere for deg om ikke så mange får vite med en gang- dersom du skulle gå ut med dette. Det er kanskje lettere å la andre vite når du har jobbet deg noe ut fra bulimien, om du da ønsker dette. Men å prate med noen tenker jeg er nødvendig. Du skriver selv at du ikke kommer ut av det alene. Du nevner psykolog, men avfeier det noe med at du ikke har tid og penger til dette. Om du tar deg tid vil det kunne være en veldig god investering. Jeg vet ikke hvilket studie du skal ta, men på de aller fleste studier er det ikke krav om obligatorisk oppmøte til en hver tid. Å ta seg tid til behandling vil absolutt kunne la seg gjøre. Privat psykolog er dyrt, men om du får en psykolog med avtale (du kan få henvisning fra din fastlege) vil det koste deg til du har betalt til frikortgrensa som ligger på mellom 1800 og 1900 kr (husker ikke nøyaktig sats). Deretter får du gratis behandling. Flere studiesteder har tilbud hvor en kan få time og prate om det en har på hjertet. Her kan de være behjelpelige med videre behandling for deg. Det skjer mye nytt i livet ditt nå, med flytting og studier. Ta med deg inn i dette nye at du skal ta godt vare på deg selv. Du er bekymret for framtiden. Dét kan jeg forstå. Samtidig tror jeg du kan ha en spennende tid i møte med nye muligheter. Du skriver at du har ødelagt deg selv. Du kan også hele deg! bedre med hjelp fra andre. Du skriver du ikke kan ta vare på deg selv. Det jeg sier nå kan høres rart ut, men jeg tenker at det på en måte er nettopp det du har gjort - med bulimi. Du har håndtert ditt liv på denne måten. Samtidig har bulimien mange baksider. Blant annet skriver du at du kan utsette avtaler til fordel for bulimisk adferd. Mange med spiseforstyrrelser kjenner seg igjen i at problematikken går utover det sosiale livet. Det er en vond måte å håndtere livet på og det gleder meg å lese at du ikke har lyst til å fortsette sånn. Hvorfor du har fått bulimi finnes det nok ikke ett enkelt svar på. Spiseforstyrrelse er en så sammensatt problematikk. Dette kan du finne mer ut av i samarbeid med en psykolog. Lesestoff om temaet kan også gi deg noen indikasjoner. Om du begynner å nøste opp i årsakene og hvorfor du har håndtert følelser med bulimisk adferd vil du bli bedre kjent med deg selv. Det er ikke alltid enkelt og raskt å finne svar. Du skriver at du har gode mennesker rundt deg som alltid ønsker deg ditt beste. Kjempefint! Det fortjener du å ha. Støtt deg til dem. Det viktigste er at du ønsker deg selv alt det beste. Det beste for deg og din framtid. Jeg ønsker deg en god videre sommer og en spennende tid i møte. Vennlig hilsen Tina
|
|
