|
|
Ida
22.07.2010 01:09
|
Blir man noensinne helt frisk? Besvart 28.07.10
Jeg er 26 år og har hatt spiseforstyrrelser siden jeg var 12. Når jeg var 14 fikk jeg diagnosen anoreksia, og neste to årene var inn og ut av sykehus. Det er to år som er borte- i dag husker jeg nesten ingenting av dem, bortsett fra det intense selvhatet og angsten. Forholdet mitt til foreldrene mine har aldri blitt det samme ettertpå, vet at de aldri har tilgitt meg det jeg utsatte dem for gjennom sykdommen. Har heldigvis en søster som jeg har et nært forhold til, men heller ikke henne kan jeg fortelle at jeg aldri har blitt frisk. Nesten med en gang jeg ikke lenger var medisinsk undervektig, begynte jeg å overspise. Først sultet jeg meg og brukte avføringstabletter for å hindre vektøkning, men i det siste har jeg også begynt å kaste opp. Kaster opp kanskje 2-3 ganger daglig. Tidligere har jeg alltid klart å holde vekta nede, men nå har jeg mistet kontrollen. Er ikke overvektig, men kroppen er uvant og ekkel. Føler meg misslykket og alltid skamfull. Er så utrolig lei av å tenke på mat. Kaster bort masse energi og penger på mat, mat, mat... Skulle så gjerne ønske at jeg kunne klare å takle de vonde tankene- angsten og depresjonen- uten å missbruke mat. Akkurat nå føles det imidlertid helt umulig å komme ut av spiralen, for desto mer skalmfull jeg føler meg, desto mer spiser jeg. Og desto mer hater jeg meg selv. Er så rasende på meg selv mange ganger at jeg slår meg selv. Har også kuttet meg selv. Har gått til psykolog i mange år, men dette har heller ikke hindret meg fra å i perioder miste fullstendig kontrollen. Nå tenker jeg bare på hvor "deilig" det var å ha anoreksia- å ha selvkontroll nok til å ikke spise. Hater meg selv for at jeg fortsatt tenker slike tanker. Er så vanvittig lei av å kaste bort livet mitt på denne måten. Skammen gjør også at jeg ikke tør å slippe noen inn på meg- lukker meg heller inne og spiser. Har vanskelig for å se for meg hvordan jeg kan klare å være i et forhold igjen. Var sammen med en mann i 5 år, men jeg gjorde det slutt for et år siden. Siden da har matmissbruket blitt mye, mye verre. Har sikkert gått opp 10 kilo i løpet av denne perioden. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette? Er det mulig å bli helt frisk? Eller i alle fall å finne en måte å holde spiseforstyrrelsene i sjakk på? Noen som har noen erfaringer?
|
Mona
28.07.2010 12:09
|
Blir man noensinne helt frisk?
Hei, Ida. Du står nå midt oppe i noe du ikke vet hvordan du skal komme deg ut av, og jeg skjønner så godt fortvilelsen din, jeg skjønner godt at du stiller de spørsmålene du stiller. Med spiseforstyrrelsen hengende over på denne måten er det ikke lett å se at eller hvordan ting kan bli annerledes. Men: Ja, det er mulig å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Det kan jeg si på bakgrunn av min egen og veldig mange andre sine erfaringer med at det er mulig å jobbe seg ut av og bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Du er langt fra alene i den situasjonen du nå er i, og er dessuten veldig vanlig at man går fra en kortere eller lengre perioder med anoreksi, til bulimi, tvangsspising eller et generelt kaotisk mat- og spisemønster. Dette er ulike typer atferd, men det handler uansett om misbruk av mat på den ene eller andre måten - symptomene endres, men det som ligger bak spiseforstyrrelsen, er fremdeles der og gjør at vi har behov for måter å takle tankene, følelsene og uroen på - du er selv inne på dette i innlegget ditt. Og verktøyet vi har tilgjengelig for dette, er da spiseforstyrrelsen, uavhengig av hvordan denne ser ut. Du nevner at du også har slått deg selv og kuttet deg - og det går for det samme. Det er en måte å avlede oss selv på, vi ønsker en følelse av kontroll, eller en flukt, eller vi ønsker å straffe oss selv for det ene eller det andre. Det er lett å bli full av skam, det er lett å bli ekstremt selvkritisk og skuffet over hvordan man holder på. Imidlertid er det viktig å forsøke å huske på at man gjør som man gjør, av en grunn. Det er årsaker til at du sultet deg, det er årsaker til at du overspiser og kaster opp og kutter deg, sant, og nettopp i kraft av dette er det viktig at du forsøker å gi deg selv litt omsorg og forståelse oppi det hele. Du velger ikke dette fordi du ikke vet bedre. Du gjør som du gjør fordi dette er din måte å klare å holde ut på. Holde ut angst, tanker, følelser, uro. Holde ut livet, rett og slett. Spiseforstyrrelsen har vært en redningsvest, en livbøye, for så mange av oss. Det man dermed trenger, er å finne ut av hvilken funksjon spiseforstyrrelsen har for en selv, og hva som ligger bak. Hva kommer angsten av, hva slags følelser er det som ligger gjemt i alt kaoset, i uroen og angsten? Hva handler tankene egentlig om? Hvilke behov har jeg? Undertrykker jeg, eller er jeg ikke klar over, egne behov? Identitet og selvfølelse - hvem er jeg egentlig? Hva vil jeg, hvilke ønsker og verdier har jeg? Det er først etter hvert som man har klart å nøste opp i mye av dette, at spiseforstyrrelsen og annen selvdestruktiv atferd etter hvert mister mer og mer av sin funksjon. Det handler om å bli kjent med seg selv - med egne følelser og behov, om å skaffe seg andre, mer konstruktive verktøy for å håndtere disse. Du skriver at du var inn og ut av sykehuset da du hadde anoreksi, og at du har gått til psykolog i mange år etter det. Jeg vil tro (og håper) at dere i samtalene har vært inne på nettopp på slike bakenforliggende temaer og årsaker til spiseforstyrrelsen. Er det slik at du fremdeles går til psykolog eller i annen behandling? Det er ikke lett å bli frisk fra en spiseforstyrrelse alene, heller ikke dersom man tidligere har gått i behandling. I og hos deg ligger det antakelig fremdeles følelser og behov du ikke er klar over, tanker du ikke vet hvordan du skal håndtere på en sunn måte - og det er ikke lett å finne ut av hva dette er, på egen hånd. Følelser som ligger der, begravd i angst og uro, er ikke lett å finne frem til, bli klar over, kjenne på og sette ord på, alene. Du skriver også at forholdet til foreldrene dine aldri er blitt det samme igjen, etter at du var syk med anoreksi. Foreldre blir kjempebekymrede når barna deres har det vondt - de får vondt de også, de takler det på ulike måter, og det kan nok hende de fremdeles er preget av den redselen og maktesløsheten de antakelig kjente på den gang. Det er trist at dette fortsetter å prege relasjonen deres, og jeg tror at jeg i en liknende situasjon ville kjent på savn, og på sorg over hvordan ting var blitt. Kanskje er det noe du kan kjenne deg igjen i, jeg vet ikke. Har dere noen gang snakket sammen om dette, om hvordan er ting er blitt? Og hvis ikke det er en mulighet - har du noen gang snakket med noen om forholdet ditt til foreldrene dine? Jeg vil tro dette er noe du kjenner på og som plager deg på en eller annen måte, og jeg vil tenke at det for din egen del vil være godt og nyttig å kunne snakke med noen om hva som har skjedd mellom dere og hvordan du opplever det. Når det gjelder relasjoner til andre mennesker; familie, venner, kjæreste osv, så vi disse relasjonene selvfølgelig påvirkes av spiseforstyrrelsen. Selv slet jeg med bulimi i mange år, og jeg vet hvordan det å sitte hjemme og spise alltid var det jeg gjorde - uansett hvordan det "gikk utover" andre. Er mer intimt forhold var fullstendig uaktuelt. Du ser ikke nå hvordan du skal kunne være i et forhold igjen, på samme måte som du ikke ser hvordan du skal kunne bli frisk. Alt er ikke mulig til ethvert tidspunkt; alt er heller ikke riktig til ethvert tidspunkt. Akkurat nå tror jeg det er viktig at du for din egen del kjenner etter hvordan du kan prioritere å hjelpe deg selv på en best mulig måte. Kanskje er det uansett ikke riktig at du skal være i et forhold nå - kanskje er det viktig for deg å forsøke å kjenne etter hva det er DU trenger nå, og hvordan du kan gi deg selv dette på en best mulig måte. Gi deg selv førsteprioritet, og forsøk å gi deg selv litt egenomsorg. Jeg vet hvor vanskelig det er å skulle gjøre det, særlig når skammen og følelsen av å være mislykket er det som dominerer. Ønsker likevel at du prøver. Verden kommer ikke alltid til å se ut som dette; det vi bli annerledes, bedre. Det du ikke ser og forstår nå, vil det dukke opp klarere svar på og bilder av etter hvert. Jeg vet også at det ofte er vanskelig å være ærlig med mennesker rundt - vi er så redd for å skuffe dem, og vi kjenner på mye skam. Imidlertid er det ingen skam i det å være syk. Du er ikke alene om å begynne å overspise etter å ha vært undervektig. Veldig mange skammer seg over det, men veldig mange gjør det altså. Mennesker rundt oss som ikke har stått midt oppi det selv, har ofte vanskelig for å forstå dette, sånn er det, men det betyr ikke at det er riktig at vi skammer oss og gjemmer oss bort. Du og søsteren din har et nært forhold - tror du ikke hun ville satt pris på det dersom du åpnet opp litt for henne, dersom du fortalte litt om hva det er du sliter med, hvordan du har det? Jeg er helt sikker på at du ønsket at hun hadde gjort det dersom det var omvendt. Hva er det som gjør at du tenker du ikke kan fortelle henne det? Dersom det handler om at du er redd for å skuffe henne, vel - jeg tenker vel at hun kanskje blir trist, eller overrasket, eller litt skuffet over at du ikke har sagt noe før, eller skuffet over seg selv fordi hun ikke har sett det - det er mange muligheter, men jeg kan ikke tenke meg at hun vil bli skuffet over deg som person. Hun er glad i deg, og jeg tror hun vil være glad for at du deler og ønske å være der for deg. Selvfølgelig kan ikke jeg vite dette, men det er den følelsen jeg får av det du skriver. Det er imidlertid du som må kjenne etter - og det håper jeg du kan gjøre, kjenne etter, og se om det er noen mulighet for deg for å åpne litt opp for henne. Det tar tid å jobbe seg ut av spiseforstyrrelser, og det er enormt vondt og frustrerende når man føler at man har forsøkt hardt og lenge, og fremdeles sliter. Det betyr ikke at det ikke er riktig å fortsette å jobbe. Det virker også på meg som om du sitter veldig alene med alt dette - du stenger deg inne og holder deg unna, du kjenner på mye skam, du hater deg selv for at du har de tankene du har. Det å åpne opp for noen og kunne være ærlig om hvordan du har det nå og hva du sliter med, det tror jeg vil være kjempeviktig for deg. Å jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse alene, er som nevnt mye vanskeligere enn å gjøre det sammen med noen, så jeg håper du fremdeles har en behandler du går til og som du stoler på og har tillit til og kan nyttiggjøre deg av - og ellers, kanskje det kan være lurt å skaffe seg en psykolog eller lignende igjen. Videre tenker jeg det ville vært godt for deg å snakke med noen av menneskene du har rundt deg, enten det er noen i familien eller en venninne, f eks. Det er ikke lett å ta det første steget, men samtidig er det sånn at ingenting blir bedre eller enklere å bære av at man sitter alene med det. Det er mulig å bli frisk. Du har en jobb igjen å gjøre, men det er ikke sånn at du ikke har kommet noen vei, selv om du fremdeles sliter. Årene med spiseforstyrrelser og behandling har gitt der erfaringer som du bygger videre på, og det er det du skal gjøre nå. Vær nysgjerrig på deg selv, på dine tanker og følelser. Forsøk å utfordre tankene som sier at du ikke kan snakke med noen, som sier at du må sitte og skamme deg over dette alene. Tenk etter hva slags hjelp du tror kan være nyttig for deg. Og ikke minst: Forsøk å ta vare på deg selv oppi det hele. Legg vekk den verste selvkritikeren, grav frem litt omsorg og forståelse og forsøk å gi deg selv dette. Ta gjerne kontakt med oss igjen, dersom du tenker det er noen av våre tilbud/aktiviteter som kan være til hjelp for deg. Informasjons- og krisetelefonen er åpen mandag-onsdag og fredag fra kl. 10 - kl. 14 nå i sommer, og fra kl.9 - 15 ellers, samme dagene, samt fra kl. 18-20 mandag kveld. Kjemp videre, du kommer til å klare det! Og det er verdt kampen! Ønsker deg masse lykke til! Vennlig hilsen Mona
|
|
